Familiekonflikt, trenger gode råd fra nøytrale mennesker

[Anonym bruker]

Jeg og min bror har tre småbarn hver. Min svigerinne nekter å sende barna til oss, hun mener jeg ikke er egnet som mor. Ikke helt enig i det, jobber i barnehage, og ingen foreldre har klaget Så barna møtes kun hos dem. Broren min våger ikke si noe, er stormforelsket, og jobber i hennes fars firma. Han lever et godt liv, med stor villa, båt, familiehytte på fjellet og luksusbiler.Jeg mener det blir et unaturlig forhold mellom barna, jeg og mannen min er ikke velkommen hos dem. Bor i samme gate, og da er det ekstra vondt. Hva ville dere gjort? Kuttet kontakten helt, eller sendt barna dit? Barna våre maser hele tiden om å dra dit, bade i bassenget osv. Synes det er sårt, har alltid hatt et godt forhold til min bror, og ikke dette jeg så for meg da vi kjøpte tomt i samme boligfelt.

[Anonym bruker]

Hvorfor mener hun du er uegnet som mor?

[Anonym bruker]

Broren din må jo være enig med henne siden han går med på at barna ikke skal besøke dere?

 

Vanskelig å si hva jeg hadde gjort, men jeg ville nok ikke kuttet kontakten pga en svigerinne jeg ikke kom overens med.

Du får la barna leke med hverandre i gata da, også kan du jo være flink til å foreslå ting på nøytral grunn? Ringe broren din når du vet kona ikke er hjemme og foreslå en sykkeltur med alle ungene, en tur på stranden e.l. så kan ungene leke sammen og du være sammen med din bror andre steder enn hjemme hos deg.

[Anonym bruker]

Hvorfor er dere ikke velkomne hjemme hos broren din? og hva har skjedd ettersom hun ikke liker deg/dere og mener du er uegnet som mor?

 

Jeg hadde villet satt meg ned sammen med min bror og svigerinne og løst opp i problemene oss i mellom på en saklig måte. om dette ikke haddet gått hadde jeg tatt for meg min bror alene. Det skal ikke gå utover barna at dere har en konflikt mener jeg, så jeg hadde latt dem få treffe de andre barna! =)

[Anonym bruker]

Broren min svarer alltid nei når jeg eller mannen min foreslår noe. Er uegnet, fordi jeg kun jobber i bhg., og ikke tar høyere utdanning, samme med mannen min som jobber i butikk. Altså dårlige forbilder. Synes barna er sjuskete kledd. Ikke enig i det, rene klær, men handler bare på Lindex, mener jeg er tykk og lat (sliter litt med kiloene), har ingenting å snakke med meg om. Slike ting, altså ikke noe alvorlig. Får gode tilbakemeldinger fra andre heldigvis! Og ingen andre nekter barna å komme til oss.

[Anonym bruker]

Dere er rett og slett forskjellige og hun oppfatter deg som mindre begavet / evneveik og som et heller dårlig forbilde for sine barn ... vrien, den der.

 

Jeg kan kun anbefale deg å prate med henne - ikke send din bror, dette er noe du må ta med henne - og be henne om å legge fordommene hennes til side. Ja, så er dere forskjellige og har forskjellige interesser, og så? La hennes barn komme til dere og bli kjent med dere, så vil det ha større effekt når hun skal bruke deg som et dårlig eksempel overfor egne barn - "hvis du ikke er flink på skolen og gjør leksene dine, ender du opp som tante Nina, feit og ful og dum"

[Anonym bruker]

Og så mener hun at jeg er for gammel til å ha småbarn... Hehehe. Må jo bare le, men samtidig er det jo ikke noe å le av. Vil jo gjerne at mine nieser skal overnatte hos oss, bake julekaker med våre barn, komme i bursdager osv.

[Anonym bruker]

21.36 Fikk meg en god latter nå Ja, er nok det at vi er ulike, men har jo venninner som er svært forskjellig fra meg. Kjedelig om alle mennesker er like. Hun nekter å snakke med meg, så kommer ingen vei der.

[Anonym bruker]

Da må du bli attraktiv i hennes øyne, begynn å bli miss popularity bland leger, advokater og professorer - og nei, dere kan dessverre ikke leke i morgen, for da kommer kronprinsen med familie på besøk

[Anonym bruker]

Spøk til side, enten lar du henne holde på, sender barna dine hjem til henne (håper ikke hun mobber dem fordi deres foreldre er "lavere stående"? Hvis hun gjør DET, er det slutt!) og slutter å bry deg om henne, ignorering kan være effektivt.

 

Eller så ignorerer dere henne helt og holdent, det går da ut over broren din og barna deres, men det er jo bare å være ærlig: nei, mammaen deres har noen rare preferanser når det gjelder folk hun vil omgås, og hun velger at dere ikke må komme hit, så da kan vi dessverre ikke leke med dere. Da har du vendt det mot henne

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Skriv en epost til din bror og svigerinne, eller ring begge, og be om et 'familiemøte' dere voksne i mellom.

 

Hør med dem og prøv å få frem konkret hva de reagerer på med dere. Vær positivt innstile, løsningsorienterte uten 'å legge dere flate'.

 

Hva vil barna tro når de blir eldre..? Vil de oppleve din brors familie som fordomsfulle - er det bra? Ok vi har mindre utdanning, men er glade og lykkelige... Kanskje ikke vi voksne finner tonen og har så mye å snakke om, men skal barna lide under dette?

 

Hvordan ønsker vi familien skal være? Foreldre, konfirmasjoner, bursdager, osv. Behøver det å være en sår og betent byll mellom oss eller kan vi tåle hverandre? Hva er det eventuelt vi ikke tolererer medhverandre?

 

Osv, osv... å stille slike spørsmål vil stille deg i et modig lys, det viser integritet, modenhet og evne til å håndtere og stå i konflikter uten å 'miste det'.

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Snakk om å være strebersk da... tør ikke tenke på hva hun mener om uføre eller de som går på AAP.

 

Er hun virkelig så strebersk, må du vente og se om hun får mer livserfaring etter hvert. Og heller lage avtaler med kun broren din.

[Anonym bruker]

Har mest lyst til å gi opp, sliter på. Er jo synd for både våre barn, og deres barn, men finnes jo så mange andre koselige mennesker i verden... Barna er så glade i hverandre, derfor er det vanskelig å bryte kontakten. Men kjenner at jeg ikke makter mer drama. Man skal vel ikke godta alt, selv om det er familie?

[Anonym bruker]

Tross alt hadde jeg nok sendt barna mine dit, for barnas skyld. Men ikke hvis du etterhvert merker at de blir ulykkelige av ting de hører der, som ei over her skrev.

Kanskje bedt dem om å filme sine søskenbarn med mobilen, slik at du også fikk sett hvordan dine tantebarn utvikler seg!

[Anonym bruker]

Takk for gode råd!

[Anonym bruker]

Syns du skal ta en skikkelig prat med dem. Spørre dem hvordan de ser for seg fremtiden ang bursdager, konfirmasjon osv. Om de er negativt innstilte etter en slik prat syns jeg du skal revurdere å sende barna dit. Om hun har så masse fordommer som du skriver her, og virkelig ikke tør sende barna sine til deg pga dette, er hun vel også istand til å la barna skjønne grunnen etterhvert. Og da tenker jeg både på hennes barn og ikke minst, dine barn.

 

Jeg hadde aldri latt barna mine leke hos noen som hadde hatt så mye imot meg. Da hadde jeg virkelig begynt lure på¨om personen var riktig rett skrudd sammen.

[Anonym bruker]

Hos oss er d ikke gått så langt. Jeg har en søster jeg alltid har hatt godt forhold til, men min svoger misliker meg sterkt.

 

Det er minimalt med kontakt mellom våre barn og deres gjevngamle søskenbarn som bor i samme nabolag på fritiden.

 

Jeg vet at de leker sammen i barnehagen hvver eneste dag, og er bestevenner der. Når jeg henter ønsker de stadig å komme på besøk til hverandre.

 

Vi henter litt før dem, og sier alltid ja, men spør mor eller far når de kommer. Blir nesten aldri noe av, men når min svoger er bortreist blir det gjerne noe hver dag.

 

Ungene leker ofte sammen med andre barn, og foreldrene er engasjerte og positive. Andre vennskap blir pleiet og dyrket.

 

Barna våre lurer fælt på hvorfor vi ikke kan dra til dem, og hvorfor vi oftere er sammen med andre, og hvorfor de oftere er sammen med andre.

 

Vi sier bare at det ikke alltid passer like godt, og at vi jo er sammen av og til, og at vi ikke trenger være sammen hele tiden for å være venner.

Men nå er det ikke like ille mellom oss. Intet er uttalt, barna er små enda, og på overflaten er vi vennskaplige nok.

 

Hadde jeg vært i din situasjon ville jeg nok ha gått for et klart brudd. Det hadde jeg ikke funnet meg i, og ville ikke ha ønsket for barna å måtte forholde seg til.

 

Hadde faktisk ikke sent barna mine dit, hadde ikke kunnet stole på at de voksne der hadde vært omsorgsfulle nok ovenfor dem. Sliter litt med det selv.

 

Men

[Anonym bruker]

Har forresten høyere utdanning enn dem to til sammen.

 

Strategien er altså å si ja til barna, og ikke gjøre det tydelig for egne barn.

Barna deres har forøvrigt fortalt meg at de ikke kan kalle meg tante, for de har to tanter, dvs min svigers søster, som bor på andre siden av landet, og minimalt med kontakt.

 

Min barn kaller min søster for tante fordi om de har ei tante på farssida som de ogsåbhar minimal kontakt med.

 

Hilsen meg ovenfor.

 

Ps. Det dreier seg hos oss om barnehage barn.

[Anonym bruker]

Veldig synd når det blir sånn.