Gruer meg litt til et nytt svangerskap..

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Ikke missforstå, jeg er overbegeistret over at jeg har en huleboer, enda det ikke var planlagt, og sønnen vår bare er 5 månder nå. Men det er rett og slett slitsomt med all oppfølgingen :-/

 

I 2009 mistet vi tvillinger i uke 21, da det var infeksjon på fosterhinna til jentungen. Fikk beskjed om at dette er noe som i sjeldent tilfelle kan komme tilbake når som helst.

I fjord ble jeg gravid igjen, og vi fikk ekstrem oppfølging, UL en gang i månden fra ca uke 6, var også hos jordmor hver månde, til uke 25, da var vi til jordmor hver 3 uke :-/ gikk også til legen en gang pr månde. Og jeg vet det blir mindre oppfølging enn sist nå, men det blir fortsatt mer enn normalen. Føler jeg blir utslitt bare ved tanken på det, så nå har jeg tatt en uke "fri" før jeg informerer sykehuset ol at jeg er gravid igjen, men på mandag må jeg melde det inn til sykehuset, så jeg rekker å få time før de første 3 mnd er over, da behandlingen bør starte innen 3 fullgåtte månder.

 

Vet bare ikke hvordan jeg skal klare den tette oppfølginga, har jo en sønn som trenger mamman sin også, og vil det beste for barnet i magen. Føler bare at det vil slite meg ut.. Skal høre om jeg MÅ til legen denne gangen, for han gjør ikke så mye, bare prater om svangerskapet, og stikker meg i fingeren for å sjekke jern, og det kan jo jordmor også gjøre..

 

Bare et hjertenssukk fra ei som får MYE sykehus og jordmor (kanskje lege) farting i møte...

[Lykkeli_med_2_i_magen:-)]

Jeg forstår at tanken på all oppfølgingen virker slitsom, men husk at dette faktisk en en positiv ting! Du blir passet godt på, vel både du og barnet, og det er jo bra? Jeg vil tro de fleste syns det er verre med for lite oppfølging, da kommer usikkerheten. Jeg tror du må prøve å vri tankene dine litt, kanskje med psykologhjelp.

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Det er jo kjempe bra med oppfølging, det er bare det at det sliter meg totalt ut, sist svangerskap følte jeg meg totalt kreftesløs, brukte all tid mellom undersøkelser ol til å samle krefter. Når fødselen enderlig sto for tur, så satt jeg bare å gråt av ren utmattelse, eneste grunn til at jeg klarte å presse ut ungen vår, var vel at jeg har total skrekk for tanken på ks.

 

Vet jeg har et så kalt "luksus" problem, men skal forhøre meg om vi kan roe ned litt denne gangen, for når infeksjonen er avkreftet, er det jo ikke noe fare for det lenger, og jo, det kan jo skje mye annet, men det blir fortsatt for mye for meg. Og nå må jeg jo ha energi til sønnen vår også, samboeren min jobber en del fremover, så kan ikke la han ta stort av "hjemme oppgaver". Er kjempe glad for at de vil følge opp og passe på, men om vi bare nå kan roe ned litt hvertfall. Får bare håpe det ikke er noen infeksjon, for da blir det enda mer oppfølging enn sist svangerskap..