Flere her som gremmer seg over å tenke tilbake på sin egen ungdomstid?

[Anonym bruker]

Jeg har bare lyst til å grave meg ned når jeg tenker tilbake på hvordan jeg var som 14-16 åring. Umoden, guttegæærn, flyfille, selvsentrert fjortistryne.

 

Jeg klarte i løpet av de årene der å ødelegge så mye for meg selv og andre at det ikke finnes ord.

Savner fortsatt et par av vennene jeg hadde da, men de skyr meg fortsatt som pesten.

 

Flere som har hatt perioder dere fint kunne vært foruten når dere ser tilbake på det?

[Anonym bruker]

Ja skjønner hva du mener.. Trodde jeg visste alt om livet, og kunne ikke forstå de som ikke levde slik som jeg. Hadde aldri oppført meg slik igjen! ..men tror nok at jeg ville vært akkurat lik hvis jeg ble tenåring igjen...

[Anonym bruker]

Å herregud.. jeg var også en slik en som du beskriver HI. men veldig rolig hjemme da

[Anonym bruker]

Jeg også, men det varte til jeg var i midten av tyve årene.

[Anonym bruker]

Bedre å oppføre seg som en fjortis når man er fjortis, og ikke gjøre som meg som var mors beste barn og aldri gjorde noe gærent, fant han som skulle bli mannen min da jeg var 16, fikk første barn da jeg var 20 og tredje da jeg var 25, og sitter nå som 30 åring og har en tidlig midtlivskrise og er utro...

Føler jeg har kasta bort store deler av livet mitt på å være goody-two-shoes; fått barna, tatt utdannelsen, men sitter bare og tenker på alt jeg burde gjort først..

[Anonym bruker]

Jeg var ikke slik selv, men kjente noen. Jeg skyr dem fortsatt som pesten slik du sier. Kan ikke tenke meg at de har endret personlighet så til de grader at de er verdt å stole på eller bruke tid på.

[Anonym bruker]

Ikke vær så sikker på det, 16.49.

Jeg vil faktisk si at det ikke var personligheten min som rådde da jeg oppførte meg som jeg gjorde da jeg var i tenårene.

 

Hadde jeg vært litt tøffere enn jeg er hadde jeg antagelig forsøkt å ta kontakt med noen av dem jeg savner, men jeg er redd for å miste ansikt fordi jeg frykter at de tenker nettopp det om meg som du skriver...

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg gremmer meg noe voldsomt.. Fra jeg var 15 til 18 røyka jeg hasj og gikk i "hasj" gjengen. Vi gjorde jo selvfølgelig også masse STUPIDE ting i den tiden. Kommer fra en liten by så alle visste hvem vi var å hva vi drev med... Nå er jeg snart 30 og har flyttet tilbake til denne byen. Føler folk fortsatt ser stygt på på meg der jeg går med barna mine. Og det er utrolig tungt ellersom jeg hverken røyker eller drikker, og har heller ikke gjort det siden jeg var 18 år..

[Anonym bruker]

Det kan godt hende du og også de jeg kjente har forbedret seg voldsomt, men jeg mistet interessen for å være venner med dem den gangen. Den gangen ga de tydlig uttrykk for at jeg var kjedelig mm. Derfor skaffet jeg meg nye venner som var mer lik meg selv den gangen. Dem har jeg kontalt med og er glad i. Jeg trenger ikke disse andre og har ikke noe behov for finne ut om de har forbedret seg. De er ute av livet mitt.

[Anonym bruker]

Nei ikke egentlig, for selvom jeg festet en del så klarte jeg aldri å være typisk tenåring..opplevde så mye i barndommen og tidlig tenårene at jeg var nødt til å "vokse opp". Jeg stiftet familie tidlig og vennene mine levde livet som ungdommer. Mistet derfor disse vennene. Føler jeg mistet tenårene.

 

Jeg angrer ikke på at jeg valgte å stifte familie for jeg elsker barna mine mer enn alt, men når jeg hører om hva mine tidligere venner gjør å har gjort så kjenner jeg at jeg blir misunnelig! For selvom jeg er fornøyd, så føler jeg at jeg har gått glipp av mye! De drømmene jeg hadde får jeg ikke realisert siden det ikke er mulig med små barn..