Har det virkelig ikke godt!

[Anonym bruker]

Jeg flyttet for mannen min sin skyld. Ett godt stykke unna fam min.

Her jeg bor nå er jeg ikke lykkelig. Jeg elsker mannen min høyere enn noe annet men det er rett og slett plassen som gjør meg deprimert. Jeg er en litt mer by menneske,ikke at jeg vil bo midt i byen men er vant med å ha by i nærheten hele livet. Her blir jeg så isolert, fins jo ingen butikker jeg kan handle i. Skal jeg handle klær til meg sjøl og unga må jeg på nettet.Kommer ikke overens med den nye helsestasjonen og unga liker ikke helsesøstra si hell. Unga savner besteforeldrene sine og jeg savner mine foreldre og resten av fam min. Uff det er så tungt. Her vi bor kjenner jeg absolutt ingen. Lovt at jeg skal gi det en sjans men er så tungt. Har holdt ut nå i 4 mnd og kjenner jeg bare blir mer og mer deprimert av bare tanken på stedet. Mannen jobber veldig mye kvelder og kommer ikke hjem etter midnatt så sitter her vær kveld alene nesten. Vet ikke hva jeg skal gjøre jeg

[Anonym bruker]

Er det evldig langt til nærmeste by? Har du egen bil? Jobber du? Har du venner der?

[Anonym bruker]

Nærmeste by ligger 6 timer unna her.. vi har bare en bil og jeg går hjemme i perm så ingen jobb nei.. Og som jeg skrev jeg kjenner ingen her

[Anonym bruker]

Det hørtes faktisk pyton ut. Å bare være hjemme i perm og ingen bil er jo veldig mangel på frihet i mine øyne. Hvordan såg du for deg dagene på dette stedet før du flyttet? Hvilke aktiviteter liker du? Er veldig vanskelig å hjelpe når det høres nærmest umulig ut. Hadde du hatt mer frihet og mulighet til å variere dagene om du hadde hatt egen bil? Skal du i jobb i nærmeste framtid?

[Anonym bruker]

Huff vet hvordan du føler det. Har det akkurat likedan selv. Vi bodde i en stor by, langt fra våre familier. Vi ville kjøpe eget og fant ut at det var lurt å kjøpe litt utenfor byen (fikk mer for pengene da). Så nå bor vi utpå "landet" og jeg føler meg så isolert. Forstod nok ikke den gang hva jeg gikk til. Jobber fortsatt inni byen, pendler, men det stjeler mye tid så trives ikke med det. Jobber i et yrke som ikke er attraktivt å jobbe i her ute.

 

Vi skulle bare bo her noen år, pusse opp for så å selge og flytte til en av våre hjembyer. Og nå etter å ha fått to barn vil vi mer og mer nærmere familie. Men nå har vi snart bodd her i 4 år, tiden flyr, og har sakte men sikkert blitt mer isolert, føler jeg mister venner. Har ingen venner herfra, orker ikke å prøve en gang. Alle vi har blitt kjent med inkl naboer er gærne hele gjengen. Har mange venner inni byen men det er nesten en time reisevei så dagene har ikke nok mange timer til at jeg orker å besøke noen. Ingen vil komme hit på besøk heller pga lang reisevei, så her sitter jeg da og synes det er helt meningløst at vi er her.

 

Og nå har samboer startet ny bedrift sammen med tidligere kollegaer, en lovende virksomhet så da føler jeg meg fanget her ytterligere noen år. Er ganske bitter pga akkurat det, men unner han suksessen, og vi er enige at vi skal flytte før barna når skolealder. Så imellomtiden sitter jeg her å blomstrer. Er hjemme i permisjon nå, og etter litt bedre økonomiske tider så har vi endelig fått råd til bil nr. 2 så jeg får rørt litt på meg. Men må også dra et stykke for å komme til sivilisasjon og butikker.

 

Har slitt litt etter begge fødsler og det at jeg er så alene og at samboer jobber mye, og at venner og familie er langt borte har gjort meg til en viss grad deprimert. Har gitt dette stedet og situasjonen en sjangs leeenge men har nå gitt opp og ser bare fram til vi skal forlate plassen. Det som holder meg oppe er to flotte barn, en flott samboer og et kjempefint hus. Vi koser oss her men huset er på feil plass.

 

Har ikke gode ord egentlig og dette ble kanskje rotete, men du er ikke alene om å ha det sånn

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg bor midt i "sentrum" her så det er av butikker har jeg gå av stand til. Men uansett om jeg hadde hatt en bil er det langt til neste sted. Her jeg bor ligger ganske isolert fra alt annet så lange kjøre turer hadde det mått blitt uansett. Jeg liker å være litt sosial med venner. Gå i parken med unga. Pleide å være i en sånn åpenbarnehage 1-2 ganger i uka før eldste mann sin skyld der jeg bodde før og storkoste seg. Men her det ingen tilbud om noe sånt. Skal ikke begynne å jobbe før i 2013 da jeg er gravid og skal ut i perm igjen om ikke så lenge.

 

Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg kom til å se for meg å bo her. Jeg var innstilt på at dette kom til å gå bra. Tenkte at unga og bikkja kom til å få det mye bedre her siden det er lengre unna byen viss du skjønner hva jeg mener. Men nå har det bare blitt sånn at dette gjør jeg bare for mannen min sin skyld. Men jeg må jo vel tenke litt på meg sjøl å? Viss jeg blir så dårlig av å bo her er jo ikke det bra for meg el andre rundt meg..

[Anonym bruker]

Syns virkelig synd på deg. Kan ikke være lett det der Hvordan har du klart å holdt ut så lenge ? Jeg har bare vært her i 4 mnd og føler jeg skal gå på veggen snart allerede. Jeg prøver bare å holde ut for min man sin skyld. For jeg ser jo at han har det godt her. Men hvor langt skal det egentlig gå? Er det ikke meninga at man skal finne en plass der alle partner kan trives?

Syns det er en så vanskelig situasjon.

Men du må uansett masse lykke til videre og håper du kommer deg vekk der i fra snart.. Er godt å ha fam og venner i nærheten.

 

HI

[Mrs. Zoidberg]

Hehe synes også synd på meg selv

 

Vet ikke helt hvordan jeg har holdt ut så lenge, for føler virkelig at jeg kaster bort mange år av mitt liv der jeg kunne vært så mye lykkeligere. Men som sagt vi skulle egentlig flytte før og jeg holder ut nå for jeg vet vi skal etterhvert flytte. Det er vi helt enig i. Men jeg vil flytte i dag da.

 

Heldigvis har vi og foreldre som er veldig flinke å komme på besøk, og barna våre kjenner besteforeldrene sine godt. Vi reiser og på besøk til våre hjemplasser stort sett i alle ferier. Men som sagt det er ganske meningsløst for meg å bo her nå sånn som jeg har det.

 

Skjønner at du vil din manns beste, men det skal ikke gå ut over deg i så stor grad. Man har alle behov for å føle tilhørighet, og ha et nettverk rundt seg. Vet mannen din hvordan du føler det, og hva sier han? er det sånn at han vil bo der for alltid? Har han mange venner, isåfall kanskje noen av de han kjærester/koner, og dere kan invitere på middager og slikt..? Og det er ikke bare bare å bli kjent med nye folk, som det i tillegg er en fordel at man liker og har noe til felles med. Jeg er ikke positiviteten selv akkurat men du vil ikke gi det litt lengre tid da? Er det noen måte du kan lettere komme i kontakt med noen? Har helsestasjonen eller kirken noe tilbud med grupper o.l?

 

Lykke til du også, og du må gjerne sende meg pm hvis du vil snakke mer

 

Hilsen hun lenger oppi tråden.