Hvordan ville dere reagert om barnet plutselig sluttet å puste i armene deres?

[Anonym bruker]

Dette har jeg opplevd, og i ettertid så jeg at jeg gjorde alt rett etter anbefalingene. Jeg kan en del førstehjelp, og har også hatt avansert førstehjelpskurs en gang i tiden.

 

Men jeg må innrømme at jeg tenkte ikke litt klart da det skjedde. Husket IKKE hvor telefonen var, eller noe. Alt gikk på autopilot. Jeg ser bare i ettertid at faktisk har førstehjelpsdrilingen fungert for meg. Og det er jeg glad for i dag. Vi har til og med sånn mini Anna-dukke hjemme, så ungene har trent også

 

Så jeg tenker at førstehjelp skulle vært obligatorisk når en får barn. For det er da en virkelig blir testet. Andre mennesker(som ikke er så viktige for oss personlig), er det lettere å holde mer profesjonell avstand til når en må gjøre slikt. Men ens egne barn... det er en helt annen sak.

[Anonym bruker]

Tror jeg hadde fått panikk!

[Anonym bruker]

vel. eldste jenta fikk feber krampe, (hun pustet svakt) men jeg fikk panikk, forstod ikke hva som hadde skjed, hold henne varm og satte meg ned. sambo ringte 113 og vi fikk veiledning og alt ende godt

 

Det andre var at gutten min som da var 14 mnd klarte å spise et klistermerke som satte seg fast, der hold jeg hodet kaldt, snudda han oppned inni handen og slo på ryggen.. det gjekk ikke, tok tlf og slo nr, mens jeg dunket igjen, da spydde han og begynte å gråte. Når hun i tilf svarte fortalte jeg hva som hadde skjed, og hun bad meg gi guten noe å drikke mens hun var i tlf. han drakk og vi vart enige om at han hadde det bra

[Anonym bruker]

Ja, en får panikk, men en legger seg ikke ned i panikken når det er ens barns liv det står på. Merkelig, det der.

 

Jeg følte selv fullstendig panikk, og visste ikke opp og ned på noe. Men treningen tidligere om generell og avansert førstehjelp tenker jeg var det som reddet jenta mi den gangen. At jeg gjorde noe(uten at det var helt bevisst), og ikke bare fikk panikk, tenker jeg. Hun begynte å puste igjen(etter slag på kinna fra meg, og desperat tilsnakk), mens jeg snakket med AMK(113). Det var det lengste minuttet i mitt liv, garantert.

 

Så derfor mener jeg at førstehjelpskurs skulle alle foreldre fått når de får barn.

 

En tror jo at slikt ikke skjer en selv, men andre. som med det meste annet galt. Men når en står der, så trenger en virkelig noe kunnskap.

 

[Anonym bruker]

22:11 er HI, forresten

[Anonym bruker]

Hva som gjorde at hun sluttet å puste Hi?

2149 her.

Jeg har førstehjelp i jobb sammenheng hvert år. jobber i b-hage.

Det er gullverdt.

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

Huff så grusomme opplevelser dere har hatt da! Håper aldri jeg opplever det.

 

Men vi i barselgruppen spleiset på førstehjelpskurs vi. Kom en dame og vi lærte HLR på baby, barn og voksne er forøvrig akkurat samme bortsett fra styrken. Lærte hva vi skal gjøre om barn under et år får noe i halsen og så de over et og til voksne et grep jeg ikke husker nå.. heimlich?

 

Hadde nok fått panikk, men nå vet jeg hva jeg skal gjøre om ungen får noe i halsen, slutter å puste og spiser noe giftig...

Så håper jeg har det frisk i minne om det skulle skje noe en gang, bank i bordet!

[Anonym bruker]

Ja, det er virkelig det. Alle skulle fått slike kurs, og vi kunne reddet flere enn i dag.

 

Hun skled i trappen, de tre nederste trinnene. Slo seg i ryggen, og skrek som en gal. Da jeg løftet henne for å trøste, så hørte jeg bare den rallende lyden av siste åndedrag. Helt jævlig. Jeg la henne så klart rett på gulvet, og da slo virkelig painkken inn. Hvor var telefonen??? Etter ett minutt(med SLAG på kinna og roping fra meg), så hørte jeg det første åndedraget hennes. Sånn gips og sug inn luft, liksom. Vet ikke hvordan jeg skal skrive det.

 

Så jeg vet egentlig ikke, men legen sa at sannsynligvis slo hun pusten utav seg(de så henne ikke selv uten pust, så i epikrisen står det "angivelig uten pust, i følge mor"). Røntgen ble tatt, og alt ble behandlet som alvorlig rygg/nakkeskade der og da. Men det jeg ser er litt rart, er at det stedet hun den gangen holdt seg på mens hun skrek, er det stedet hun nå, mange år etter, sier er vondt i ryggen. Hun tåler liksom ikke så mye der, før hun klager og er sliten i ryggen. Og jeg har egentlig aldri forklart henne akkurat hvor i ryggen det var. Så når hun sier det, så må jeg jo bare tro det.

 

Hun var 3 år da det skjedde. Og er i dag 10 år. Jeg er virkelig lykkelig for at det gikk så bra den gangen

 

En trenger ikke falle fra store høyder, før det kan bli farlig. Det er min erfaring.

 

HI

[Anonym bruker]

bra det ende godt

synd hun har smerter enda da. bare å følge med.. -2149

[Anonym bruker]

Har skjedd meg, men da var vi fremdeles på nyfødt intensiv.

O2 merkingen var på 70 da de fikk døperen tilbake på plass. Vi gnidde baby på foten og kinnet, ropte på hjelp, og sykepleierene som satt på oksygen og metningsføler, og skrev journal.

Det heter apne, og kan skje med alle nyfødte babyer, men er vanlig med premature. Derfor ligger de med føler og monitor. De blir tatt av når baby får annen stimuli, for det er ikke da så sannsynlig at det skjer.

 

Vi praktiserte av den grunn samsoving, i avgrensa del i senga. Hadde alltid en hånd på barnet, og senere kroppskontakt.

 

Det var ille, jeg var livredd.

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg hi. Førstehjelpskurs burde vært obligatorisk. Jeg har opplevd at babyen satte noe i halsen, klarte å gjøre det riktige da, men det var bare flaks, for jeg har ikke førstehjelpskurs. Meldte meg på et i feb. men så falt jeg ned trappa dagen før, og ble liggende på sykehus i stedet. Tenkte jeg skulle melde meg på igjen neste gang det holdes i området her.

[Anonym bruker]

Uff - jeg tror jeg ville fått panikk. Men jeg trodde det om jeg noen gang kom over noen som trengte førstehjelp også, at jeg ville få panikk, men jeg gjorde ikke det. Jeg ble tvert om helt rolig. Jeg tror fokuset mitt var på å ikke skremme mannen som trengte hjelp, jeg visste akkurat hva jeg skulle gjøre pga utdannelsen min, men det var første gangen også, da tror man ofte på forhånd at man får panikk.

 

Jeg liker ikke blod heller, blir skikkelig svimmel av sår, men da ei lita jente kjørte en pinne rett gjennom leppa si var jeg den eneste voksne som var rolig rundt henne, jenta stolte kun på meg for jeg var den eneste som satte meg ned og så skikkelig på leppa hennes og snakket rolig med henne om at alt kom til å gå bra og at hun ikke trengte å være redd. Jentungens blitt holdt meg vettaskremt hele tiden mens de andre voksne var helt hysteriske rundt.

 

Likevel tror jeg at jeg ville fått panikk om et barn sluttet å puste i armene mine.

[Anonym bruker]

HELT ENIG!!

 

Sønnen min fikk sitt første komplekse feberkrampe da han var 13 mnd.

Det vil egntlig si at graden av anfallet er alvorligere enn normalt, med flere komplikasjoner og lengre varighet enn vanlig feberkrampe.

 

Han sluttet helt å puste og hjertet sluttet å slå, jeg hadde allerede ringt 113 da anfallet begynte så jeg fikk gitt beskjed til han jeg snakket med om hva som skjkedde og fikk lagt ungen på gulvet og begynte med en gang å gi hjerte lunge redning... Det varte i flere minutter før vi fikk ham i gang i gjen, da var både luftambulanse og ambulansen på vei...

 

De jævligste minuttene i mitt liv! TAkk gud for at jeg klarte å holde hodet kaldt!

 

Sist dette skjedde er bare tre uker siden faktisk, nå er han snart 20 mnd.

 

Første gangen det skjedde hadde jeg ingen trening i førstehjelp på barn men hadde jo lest om det da jeg gikk gravid med mini. Noen mnd senere fik vi førstehjelps kurs på jobben (barnehage) hvor vi lærte hlr, fremmed legme i halsen, brannskader, sår skader og fallskader. Etter det tok jeg livredningskurs ved druknings ulykker, også i regi av jobben.

 

Det er jeg utrolig glad for nå. I en sånn situasjon er kunnskap makt rett og slett! Jeg tenker også at man har lettere for å holde hodet kaldt om man føler seg trygg på det en gjør.

[ConsuelaBananaHammock]

Jeg har tatt ambulansefaget, så praktisk sett ville jeg visst hva jeg skulle gjøre.

Men om jeg hadde greid det, er en annen sak.

Man vet jo aldri hvordan men reagerer :/

 

Min eldste sønn satt en kleshenger fast i halsen når han var 11 mnd'er, det rant mye blod, jeg fikk ikke ut kleshengere'en og gutten fikk ikke puste pga kleshenger og blod.

Det var grufulle sekunder!

 

Men jeg holdt hodet kaldt, fikk den lirket til slutt ut og løp ned til ambulansen når den ankom.

Jeg greide utrolig nok å holde meg rolig mens alt dette skjedde, men jeg grein ganske mye etter legesjekk kan man si

Dette var lenge før jeg tok ambulansefaget.

 

Jeg har vært oppi i noen akuttsituasjoner, og har fått erfare at jeg er veldig rolig når det først står på.

 

Men jeg skal aldri si at ikke panikken kunne grepet meg om ungen absolutt ikke fikk puste, men jeg vet hvertfall hva jeg skal gjøre og at det å få fullstendig panikk hjelper pasienten nada!

[Anonym bruker]

Har alltid tenkt at jeg ville få panikk i slike situasjoner, men da jeg og datteren min ble påkjørt i bil og hun ble skadet så var det som om jeg fikk uante krefter, holdt hodet kaldt og gjorde akkurat det jeg skulle. Men da hun ble erklært frisk igjen falt jeg helt sammen og alt kom ut.

 

Godt det går bra med barnet ditt og med deg:-)

Klem!

[Anonym bruker]

Det var derfor jeg skrev om "andre som ikke betyr så mye for oss personlig". Da kan en klare å holde hodet kaldt. Men når det gjelder egne barn, så må det gå mye på det en har øvd og drillet på, igjen og igjen. For panikken ligger der ladet og klar, når det gjelder de som betyr alt i verden for oss.

 

Jeg har selv en del utdannelse innen helsesektoren(det var der jeg lærte avansert førstehjelp). Og ambulanse hadde jeg nok klart å jobbe på. Men egne barn... det er faktisk noe helt annet.

 

Derfor mener jeg det er viktig at alle lærer førstehjelp.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg opplevde det på prematur-avdelingen når jeg var der med den lille jenta mi... Hun var rundt 4 uker gammel og hadde blitt bare bittelitt forkjølet (litt rennende nese), mer enn det skulle ikke til for en som er født så altfor tidlig.

 

Hun sluttet å puste mens hun lå i armene mine og fikk et måltid gjennom sonde. Hun lå og sov når jeg merket først at hun ble litt slapp. Så begynte maskinen å pipe og den unge, uerfarne sykepleieren reiste seg raskt og tok tak i babyen. Det var skremmende å se hudfargen endre seg på jenta, men det varte i en veldig kort stund. Vi måtte oppleve pustestopp flere ganger den tiden, husker spesielt godt en gang jeg skulle dra for å spise middag (måtte jo elte babyen til avdelinga). Hun sluttet å puste akkurat i det jeg sa "ha det bra lille gull, vi ses senere". Den gangen var det mer dramatisk enn under matingen, kanskje fordi jeg ikke fikk sett alt på så nært hold siden sykepleierene var raskt til stede for å minne henne på å puste igjen.

[Anonym bruker]

Hei 23.08- jeg lenger ned i tråden her som også har hatt en prematurbaby.

 

Vi praktiserer også samsoving den dag i dag nettopp pga. det med pusting. Samme natt vi kom hjem fra sykehuset sov vi i dobbeltsenga sammen og har gjort det siden. Har prøvd å legge henne i egen seng, men har ikke klart å slappe av et sekund mens hun lå der. Jeg er alene med henne, så vi har fremdeles godt med plass i senga, selv om jeg ofte får en fot (eller hode) på mitt ansikt:-) hihi

Har ingen planer om å slutte å samsove med det første, vi trives godt med det begge to.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen der. Jeg skalv som et ospeløv, ved røntgen og alt så OK ut. Da knakk jeg sammen, og kjente etter i meg selv.

 

Hi