Er det mulig å holde tett og god kontakt over lang tid med barn som bor i fosterhjem?

[Anonym bruker]

Da tenker jeg på barn som bor i fosterhjem pga andre ting enn omsorgssvikt, men at de krever en type omsorg som vil bli bedre gitt av noen andre. Rett og slett pga at foreldrene har innsett sine begrensninger.

 

Jeg har et barn som bor i fosterhjem pga veldig spesielle omsorgsbehov som jeg visste at jeg ikke var i stand til å fylle i lengden.

Samvær har gått relativt greit, men det har jo selvfølgelig variert med dagsformen til barnet.

De siste mnd har det visstnok vært en kamp å få barnet med til samvær, og fostermor har måttet lokke og lure.

Barnet sier at h*n ikke vil være med meg eller søskenene sine, fordi vi bryr oss ikke om h*n likevel, og vi går jo bare alltid uansett. Dessuten blir det sagt at fostermor er stygg fordi hun tvinger barnet til å være med. Dette har barnet selv sagt til saksbehandler i barnevernet som kommer på jevnlige besøk for å se hvordan de har det.

 

Jeg tenker nå: Går det egentlig an å ha noen gjensidig ektefølt tilknytning eller følelse av tilhørighet i en slik situasjon? Eller vil det alltid ende med at barnet etterhvert trekker seg bort og at kontakten opphører?

 

Jeg håper at dette kan rettes opp i, men om barnet mitt virkelig vil det og absolutt ikke føler for å ha noen kontakt med biologisk familie, så tenker jeg at det kanskje vil være best å holde seg unna.

 

Noen som kan gi noen gode råd eller kanskje også har erfaringer å dele?

[Anonym bruker]

Jeg lurer på hvor gammelt barnet ditt er, og hvor lenge det har bodd borte.

 

Jeg har barn selv som har vært på institusjon over lengre tid, så jeg har litt erfaring med dette. Det var jo ikke fosterhjem, og det er snakk om en tenåring, men likevel. Barna våre er barna våre

 

Ja, jeg erfarer at grunnlaget er der fra de tidlige årene, og vi har kjempet med sinne og harde kamper(mentalt) fordi tenåringen her "hatet" meg da hn ble plassert. I dag bor hn hjemme, og vi omgås helt supert i hverdagen. Ting er ikke perfekte, og vi jobber med mye enda. Men hn hater meg ikke Og er både høflig og grei hjemme:)

 

Det er jo forståelig at barn føler seg sviktet når de blir plassert, og det er jo ofte slik at de ikke helt forstår hvorfor. Men da er det desto viktigere at DU ikke gir opp barnet. Vis at du er der, ring om du kan, besøk så ofte du kan. Vær der, og vis barnet at selv om barnet avviser deg, så gir du ikke opp.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noen personlig erfaring med en situasjon som denne, men jeg har jobbet med barn og unge i mange år. Jeg har ingen problemer med å se og forstå barnets side i dette. Han/hun føler seg nok både avvist og forkastet, selv om den tøffe avgjørelsen du tok sikkert er til det beste. Det vil nok ta mange år, om noen gang, til barnet kan se på dette som noe annet enn at "jeg er ikke bra nok til at de vil ha meg".

 

Er det noen annen måte samværet kan gjennomføres på? F. eks at dere kommer på besøk til fosterhjemmet, slik at barnet er på hjemmebane og kan velge seg inn og ut av samværet selv ved å gå på rommet sitt ol? Kanskje det ville gjøre det enklere?

 

 

[Anonym bruker]

Barnet er snart 10 år og har bodd i fosterhjem siden 3-års aldern.... HI

[Anonym bruker]

Jeg forstår det forsåvidt jeg også, og jeg har full forståelse for at barnet antakelig ikke føler noen behov for "enda en" familie, i og med at h*n har foreldre og søsken i fosterhjemmet som er der hver dag.

 

Vi har vekslet mellom å være hjemme her hos oss og hos dem, og andre ganger på nøytrale plasser eller gjort ting som å gå tur i skogen, bade, og mye mer. Så det er ikke avveksling og variasjon det står på... HI

[Anonym bruker]

Jeg tenker at barnet er blitt såpass stort og at det tenker mer over situasjonen. Kanksje føler dere som foreldre har sviktet? Vil bare merke at det ikke er min tanke men en tanke jeg tenker barnet kan ha.

At barnet ikke ønsker samvær med dere kan jo grunne i flere ting. Kanskje barnet rett og slett ikke er intr. i samvær, eller kanskje det er en måte å teste ut om dere vil gi han helt opp? Stopper dere samvær tenker jeg at barnet får en slags svar på at dere overhode ikke bryr dere. Vet ikke om du skjønner hva jeg mener?

 

Likevel er 10 år ungt, men han har jo med loven i hånda rett til å få uttale seg. Kanksje trappe ned samvær en periode men jeg hadde ikke holdt meg helt unna.

[Anonym bruker]

Ja det er det jeg også tenker. Trappe ned eller være bare meg og barnet, og kanskje litt kortere tid enn vanlig for å se om viljen er der etter hvert. Jeg vil absolutt ikke trekke meg helt ut, håper ikke det ble misforstått. Det er ikke noe jeg vil, men noe jeg tenker at kan skje hvis du skjønner? HI