Ønsker å høre om problemer møtt på av bonusforeldre som IKKE har/hadde barn fra før

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg ønsker å høre litt om hvordan bonusforeldre som ikke har/hadde barn fra før, i det de gikk inn i et forhold med en som har barn har hatt det.

 

Hva slags problemer har dere støtt på og hvordan har de blitt løst (eventuelt ikke løst)?

 

Hvordan har situasjonen blitt når det har kommet fellesbarn til verden? Bedre, verre eller bare annerledes?

 

Jeg må ærlig innrømme at samme hva jeg prøver på i tankene mine, så er og blir barna hans barn. Jeg har etter nesten 2 år ikke kjent på noen spesiell tilknytning til barna. Jeg ønsker dem alt godt, men jeg hadde (desverre?) ikke savnet dem så mye om de gikk ut av livet mitt, så lenge jeg visste at de hadde det bra der de var. Spesielt nå etter nesten to slitsomme uker nå i sommerferien. Vi har det gøy sammen, og jeg gjør mitt aller beste for at de skal trives hos oss og føle seg velkommen av meg (på tross av at jeg har ambivalente følelser for dem), men jeg føler det sliter på meg når barna er der. Jeg er ikke vant med å stå på pinne for barn på den måten som man må. De har mer eller mindre umiddelbare behov og de krever. Og de krangler "hele tiden", noe jeg blir litt sprø av. Jeg tror dette oppleves annerledes med egne barn, fordi man elsker dem og det blir liksom greit at de krever. Det inntrykker har jeg i alle fall fått av søsteren min som har egne barn.

 

Når jeg får egne barn, så håper jeg at det blir i alle fall litt annerledes med stebarna. At jeg da er så vant med rollen som mor, at deres masing oppleves mindre krevende. Er jeg på rett spor med tankegangen min?

[Anonym bruker]

"Jeg må ærlig innrømme at samme hva jeg prøver på i tankene mine, så er og blir barna hans barn. Jeg har etter nesten 2 år ikke kjent på noen spesiell tilknytning til barna. Jeg ønsker dem alt godt, men jeg hadde (desverre?) ikke savnet dem så mye om de gikk ut av livet mitt, så lenge jeg visste at de hadde det bra der de var".

Akkurat sånn føler jeg det også.

Og jeg tenkte akkurat som deg før vi fikk felles barn.

Sånn ble det ikke.. det er mye tøffere. Det var helt fantastisk å få eget barn, jeg elsker det barnet over alt i hele verden, og har lyst å bruke all min tid og energi på min lille skatt. Men det kan man ikke, man må hele tiden ta hensyn til de andre barna. Jeg kan ikke gå til fotografen bare med fellesbarn, eller ha bilder på veggen, kan ikke dra på utenlandsturer med bare fellesbarnet. Tålmodigheten er mye lavere med stebarna, merker at jeg tåler lite og blir fort irritert, de roter ekstremt mye, og har ingen ansvarfølelse for noe, whatsoever. Jeg er sliten pga lite søvn pga minstemann, og da blir humøret og tålmodigheten deretter på de andre barna som bare lager masse ekstra jobb. Synes det er fryktelig fryktelig tungt og drømmer hele tiden om en liv med bare meg, far og fellesbarn. Livet hadde vært så uendelig mye enklere. Dessuten hadde jeg da kunne fått ett barn til, noe jeg ikke kan få nå.

Jeg anbefaler ingen dette livet. Tror det er mye enklere å takle stebarn om man selv har barn fra før. Men å gå fra å være barnløs, til å plutselig få ett eller flere barn man skal ta hensyn til, uten å ha noe som helst erfaring, eller peiling på hvordan barn er, faser, alder etc. Dette har man liksom vært gjennom hadde man hatt egne barn fra før.

Samboers barn er meget krevende, de er veldig tilstede den uken de er her, og minstemann kommer veldig i skyggen av dem. De er veldig snille med mini, så søskenkjærligheten er det ikke noe å si på. Noe jeg selvfølgelig setter veldig pris på. Men som stemor føler jeg at jeg ikke har noe å si, jeg skal forholde meg til dem, være en voksenperson, rydde, vaske og lage mat til dem, men uansett hva jeg mener og sier som angår deres oppdragelse,så har jeg ikke en dritt å si, det er far som bestemmer og har siste ord i alt. Og det er en oppdragelse basert på dårlig samvittighet fordi han da kun ser dem annenhver uke. Barna trenger ikke å ha noen plikter eller oppgaver, de trenger ikke å tenke på noe, lære seg noe eller å blir store. De blir vartet opp i hue og ræva av pappa og besteforeldre, som synes synd på dem. Det betyr at de ikke følger utviklingen til andre barn på samme alder. Noe jeg synes er veldig frustrerende. Fellesbarn er på mange måter mer selvstendig enn halv søskenene ennå det er mange år mellom dem. Lykke til, håper det blir enklere for deg.

[Anonym bruker]

Takker for et langt og ærlig svar! Ja det er som du beskriver utrolig tøft å gå fra en singeltilværelse med bare deg selv å tenke på til å få en hel oppdelt familie i fanget annen hver uke.... Det er mange, mange og mer enn mange husplikter. Jeg er en person som trenger orden rundt meg, og disse her roter en del:/ Men min kjære tar heldigvis i et skippertak i ny og ne når jeg ber han (en del ganger etter at jeg har vært irriitable først). Jeg kan ikke noe for det, men etterhvert som rotet hoper seg opp så blir jeg veldig irritabel. Det er fordi jeg prøver å overse det hele først, også går det bare ikke lenger. På den andre siden så mener jeg at det skulle bare mangle at ikke han tok mest av husarbeidet med HANS barn. Den tankegangen har jeg måttet legge av meg, for det skjer bare ikke. I så tilfelle måtte jeg levd i et rottereir 95% av tida pga hans skippertak-tendenser.

 

Det er som du også understreker, barn er krevende... Jeg var vant med tantebarn fra før jeg traff min kjære, men det er noe helt annet når du får barn så tett innpå deg i hverdagen.

 

Jeg får heldigvis være med og opprda barna, for far har gitt meg autoritet til det og har selv nydt godt av mine råd:) Ellers ville jeg ikke holdt ut. Oppdragelse av barn er et middel for å få barne til å tilpasse seg familien sosiale og praktiske behov. Det blir nesten umulig for en voksenperson som bidrar økonomisk og med praktiske huslige sysler, å være umyndiggjort i eget hjem. Det er det man blir dersom man ikke får bidra med oppdragelsen. Jeg mener at når man er virkelig som en stemor (er i mors sted), så har men også rett til å gi barna oppdragelse, så de tilpasser seg det nye hjemmet. På sikt former bonusmamma og bonusbarna seg mer etter hverandre og det blir mindre problemer. Jeg tror nemlig at bonusbarn også sliter når bonusmor ikke kan gi tilsnakk og rettlede dem, selv om de på en måte nyter makten - og i ditt tilfelle det late liv...

 

Huff, det du sier om at stebarna bare blir enda en belastning oppe egne barn høres logisk ut...:/ Men jeg håper virkelig at det blir noe annerledes og bedre en god del av tiden i alle fall. Håper på det, siden jeg kan oppdra dem. Likevel så er det veldig slitsom å måtte snakke til to barn som krangler i ett sett. Det blri jeg mest sliten av. Håper tilsnakket gir resultater senere, at de vokser det av seg... (nei, jeg er ikke den eneste som snakker til dem, det er far også, så jeg er heldigvis ikke den onde stygge stemora:).

 

Hvor gamle er dine bonusbarn? Og ditt barn? Jeg vil tidligst få barn om to-tre år, og da vildet være en aldersforskjell på 6-7 år mellom minste stebarn og mitt barn. Min kjære har også lagt frem at det hadde vært best med bare ett barn (økonomisk, særlig ferier blir veldig dyre), men han har lovt meg to og jeg ønsker at mitt barn skal vokse opp med et hel-søsken. De to bonusbarna vil aldri oppleves som ordentlig søsken, mye pga aldersforskjell og en del fordi de er her 50%. Jeg husker ikke mye fra barndommen med min søster som er en del år eldre enn meg, hun var tenåring når jeg begynte å bli såpass stor at jeg kunne leke litt ute etter skoletid og middag, så hun var lite i livet mitt. Det ønsker ikke jeg for mine barn....

[Anonym bruker]

Min mann tar også skippertak innimellom, men det er ofte etter mas fra meg. Han tar seg av det meste praktisk med sine barn, type skoleting, kjøring, henting på aktiviteter etc.

Jeg snakker til barna, og ber de gjøre ting, men jeg kommer fra en litt strengere oppdragelse enn det min mann gjør, derfor kommer jeg sjelden gjennom, fordi de far er mildere og greiere og lar de komme unna med mye, jeg maser at de skal rydde, de sier jada etterpå, og det blir aldri gjort. Jeg prøver også å overse mye, men tilslutt må jeg gjøre det, siden ingen andre gjør det. Jeg blir nok litt den kjipe stemora, siden jeg er den eneste som maser på at de skal rydde, spise pent, sitte rolig ved bordet, etc etc. Pappaen sier sjelden noe på dette. Og når man maser mye, er følgene ofte at de etterhvert bare overhører deg.

 

Det er 5 og 7 år mellom fellesbarn og bonusbarna. Det har veldig fint med denne aldersforskjellen, for bonusbarna har hjulpet mye til og synes det var gøy med lillesøsken, ingen sjalusi eller sure miner heldigvis. Opplever også at båndene er meget tette mellom de store og den lille. Men minstemann blir jo enebarn annenhver uke, og jeg skulle også gjerne gitt han ett helsøsken også.

Noe jeg synes er vanskelig med å være stemor, er man skal behandle bonusbarna som dine egne, aldri gjøre forskjell, trøste og stelle, rydde og vaske etc, men til slutt er det moren og faren som bestemmer.

 

Jeg håper og tror du nok takler dette bedre enn meg, og at du er litt mer myndig og bestemt enn meg, tror jeg nok.

 

Bonusbarna er flotte barn, men de bærer en del preg av å være 50/50 barn, noe kanskje jeg som ikke har samme blod som dem ser bedre. Mangel på selvstendighet, de bruker mye tid på å tilpasse seg i de to forskjellige hjemmene hver uke, så vanlig utvikling blir noe forskjøvet, de har veldige forskjellige uker hos mor og far og besteforeldre, det er vanskelig å få inn noen rutiner når de bytter annenhver uke, får man først inn noen rutiner, er de glemt neste gang de kommer.

 

Det er slitsomt, kanskje spesielt når deres fellesbarn er små, og det blir lite nattesøvn etc. Men hvis du og samboeren din samarbeider bra, vil det nok bli lettere. Her er nok samarbeidet ikke så bra, jeg står for alt husarbeid, vasking av klær, og hovedansvaret for minstemann. Samboer tar jo som sagt det praktiske de ukene barna hans er her, men uken vi bare er tre, har han litt barne fri, og gjør litt som han vil egentlig.

[Anonym bruker]

Tjaa, om jeg takler det bedre vet jeg nå ikke... Jeg har ikke alltid vært så flink å si i fra. Mye som tårner seg opp inni en er jo så innvikla og vanskelig å gi uttrykk for. Mye går i at man føler seg fremmed i eget hjem og ikke minst får anfall av sjalusi innimellom og føler at man alltid må dele. I blandt kommer et sterkt ønske om å ha en helt egen familie uten bonusbarn.... Jeg er litt (av og til nokså) lei meg for at jeg aldri får oppleve det. De som har skilt seg og har særkullsbarn sitter liksom i en helt annen situasjon. De har ofte opplevd å ha en biofamilie uten stebarn først, der de har vendt seg til livet med barn - sine egen barn som man "alltid" elsker. Og så kommer de i en situasjon der det er snakk om ny partner eller ikke. Skal de slippe å leve resten av livet alene, så må de gå inn i en familiesituasjon hvor det er stebarn for den ene eller begge parter, og mange er ikke innstilt på å gi så mye til ny-partneren. Gamle vaner skal gjelde samme hva og man glemmer at partneren også har behov for å trives og føle kontroll over egen hverdag med stebarn. Har man barn, så har man liksom rett til å la de opprettholde vaner som man lyster, og ønsker steforelder forandring så er hun den stygge ulven. Jeg syns det har vært satt altfor lite fokus på hvordan foreldre skal være med på å gi til ny partner, slik at det hele blir bra for steforeldrene også. Det er liksom bare steforledrene som skal gi...

 

Jeg er nok ganske bestemt, men det hadde jeg nok ikke klart om ikke far støttet meg. Er det en ting jeg vet, så er det at man må gjennomføre det man setter seg fore, enten det er at ungene skal rydde opp eller være med å dekke bordet. Ellers mister man mye autoritet, for det blir jo ingen konsekvenser. Jeg antar det hadde vært uholdbart for meg om jeg ikke fikk være med på å bestemme over min hverdag med stebarna. Jeg hadde stukket hvis jeg ikke fikk bestemme noen ting (og det vet nok min kjære).

 

Mangel på selvstendighet bærer disse barna her preg av også. De blir mye dullet med og vartet opp av moren, og skal hun få igjennom noe så forhandler hun med barna.... Vi har valgt å være konsekvente, de voksne bestemmer og vi forhandler ikke (utenom en og annen gang). Det blir nok kanskje en tøff overgang for dem, men vi føler at vi må, for det er lettere å tilpasse seg om det er forskjellig i hjemmene enn om det flyter i hverandre. Da oppnår vi ikke noen oppdragelse. Nå skal det sies at dette i all hovedsak gjelder for krangling og legging. Vi voksne tar mye av ryddingen selv om vi har begynt å få dem til å rydde sin egen tallerken etter middager og legge skittentøy i kurven på badet.

 

Du som syns det er slitsomt med stebarn, hvorfor får ikke du deg en litt barnefri uke hver måned?? Hvorfor skal bare han ha en barnefri uke? Du gjør da alt det praktiske i hjemmet hele tida når stebarn er der, og får vel så mye belastning som han. Du fortjene fri du også... Klager han, så kan du jo bare bytte med han:P Du kan surfe rundt på aktiviteter mens han rydder og svetter over middagsgrytene hjemme, samtidig som han skal ta seg av smårollingen.

 

 

[Anonym bruker]

Huff. det er ingen lett situasjon å forholde seg til hans unger. Jeg forholder meg til tre annenhver uke og i tillegg har har vi en sammen, så vet litt hva jeg snakker om. Mine beste råd er følgende: lær deg å blokke ut/koble ut. Du sier det er plagsomt allerede når ungene hans krangler. Jeg skal love deg at det blir enda verre hvs du får din egen unge. For øvrig har jeg ganske greit forhold til mine bonusunger, men vil aldri se på de som mine. Det er vel ikke meningen heller.

Dersom du vil unngå å bli veldig irritabel (ikke særlig gunstig verken for deg selv eller forholdet) så lær deg til å godta kaos og rot de ukene hans unger er der. Jeg har ikke valgt å oppdra hans unger slik som andre skriver her inne, rett og slett fordi jeg ikke gidder å engasjere meg i det. Sparer meg for mye unødvendig energibruk, for jeg har funnet ut at det er like greit å heller spørre om hjelp til å rydde for eksempel av bordet rett etter vi har spist osv. Fikk aldri til å innarbeide noen rutiner her i huset, nettopp fordi de bytter hjem annenhver uke,

Ellers ville jeg satt av masse tid til mine egne gjøremål i de ukene hans unger er der, men alltid vært åpen for de og hatt en hyggelig tone til de. Ikke anstreng deg for mye for å gi til de. Vær deg selv, da tror jeg ungene blir trygge på deg.

Min stemor har alltid kjørt litt solo-løp og aldri engasjert seg for mye i å tilrettelegge for meg når jeg har vært hos henne og min far, og jeg har et veldig godt forhold til henne.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hvorfor i alle dager får dere barn med disse mennene når det allerede før fellesbarna er problemer? Hvorfor ikke finne en mann uten barn om dere ikke takler stebarn? Ofte ender det jo bare med enda flere barn i splittede hjem...

[Anonym bruker]

Fordi det finnes to ting kalt forelskelse og kjærlighet...

Begge skal visstnok være bra for oss mennesker siden vi fleste er lagd for parforhold og få barn, men de er også svært villedende og svikefulle. Steforeldre ser ikke hvor problematisk det egentlig blir å leve med en som har barn fra før, da alt er ok og rosenrødt når de innleder forholdet. Etterpå er man så knyttet at man ikke klarer å dra, det er visst kjærligheten som spiller inn i den saken. Så her er det langt fra alltid snakk om å velge, men å ta det man får.... Som sagt: forelskelse og kjærlighet kan være svært svikefulle!

 

En annen faktor er alder. Kommer man opp i tredveårene, så finnes det nesten ingen ordentlige mannfolk igjen uten barn fra tidligere forhold. Da må man altså nøye seg med å være steforelder, hvis man ikke vil være alene og uten barn resten av livet....

[Anonym bruker]

Takk for gode råd:) Det vil nok bli vanskelig å godta rot halvparten av livet de neste 14 årene, kanskje lenger.... Det høres bra ut å ikke være med å oppdra, for det er slitsomt! Men jeg tror likevel at det vil være verre å forholde meg til disse barna senere, hvis jeg ikke oppretter en viss autoritet og formidler hva som er vanlig folkeskikk i et normalt hjem. Da vil jeg miste kontroll over halvparten av herdager og ferier de neste 14 årene (minimum). Jeg håper og tror at jeg investerer i en bedre fremtid for meg selv, men også stebarna. At vi vet hvorvi har hverandre og blir trygge på hverandre. Kanskje jeg tar feil? Men hvordan vet jeg uten å prøve? Jeg tror jeg skal begynne med egen timeplan den uka de er her. Det er lurt:)

[Anonym bruker]

Jeg forsto nok ikke hans behov for å tilfredstille barna hele veien.

Som forelder selv ser jeg at jeg kanskje ikke var respektfullt nok i forhold til det.

Jeg hadde heller ikke realistiske forventninger til hva barn krever, jeg sammenlignet med min egen barndon, men det er mye som har skjedd i endring i barneoppdragelse, familieliv og livsstil, de siste 30 åra.

 

 

Blir mer sliten av egne, men mer glad også.

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg har vært stemor til en jente fra hun var 15 mnd til ca 4,5 år. Da hun var 3.5 år så ble hun storesøster til vårt felles barn. Hun gledet seg veldig og var veldig stolt over sin lillesøster. Klart det har vært litt trass og sånn, men det gikk stortsett veldig fint. Lite sjalusi egentlig. Hadde trodd det skulle bli mer.

 

Jeg og bonusdatter kom veldig godt overrens, noe som sikkert har med at jeg kom så tidelig inn i livet hennes. Hun ble trygg på meg og vi hadde veldig mange fine stunder sammen. Og jeg brydde meg om henne og ble glad i henne.

Idag er hun 8 år og kan nesten ikke tro at hun har blitt så stor jente! Ser henne kun ved at pappaen leverer vår felles datter desverre. Gir meg klem og skravla går i hundre hver gang vi sees. Det er koselig.

 

Pappaen favorittsierte sin datter fra tideligere forhold, noe som jeg synes var veldig sårt. Spesielt siden jeg hadde tatt imot hans datter med åpne armer + min familie, og så overser han vår felle datter.

 

Det var lite støtte under svangerskapet og etter vi kom hjem fra sykehuset. Datteren vår var veldig liten og jeg måtte gi opp ammingen veldig tidelig, da hun gikk bare ned i vekt. Fikk ofte høre at jeg måtte stå på mer og pumpe meg når hun ikke fikk mat. Kommentarer som mammaen til hans datter ammet til hun var 6 mnd. Ikke så koselig å høre når man sliter med ammingen og at barnet går ned i vekt hele tiden. Måtte vekkes hver 3 time døgnet rundt og var sjelden hjelp å få.

Det var ofte jeg som måtte stå opp i helgene og de ukene hvor datteren hans var hos oss, for han mente at han stod opp tidelig for å jobbe i ukedagene.

 

Da vår felles datter var 9mnd, så avsluttet jeg forholdet og jeg er så glad for at jeg gjorde det. Vanskelig valg, spesielt siden det var barn innvolvert og ikke bare ett men to.

 

Samarbeider veldig dårlig og det er synd for vår felles datter.

[Anonym bruker]

Jeg husker detvære jeg oslojente :-)

Fint å se at du ikke angrer på ditt valg. Jeg valgte motsatt av deg, men dette med forskjellsbehandling av fellesbarna og særkullsbarna sliter på.

Det er nok et ikke så veldig uvanlig problem. Jeg etterlyser en ndebatt om fellesbarnas role i nyfamilien. En ting er alt for barna, men da må det være barna som fellesskap, og ikke bare et eller to barn.

Hver eneste gang jeg prøver å si noe om det her inne, så kommer bare innlegg om en far som aldri bryr seg, og innlegg om at de første barna må komme førstda de ikke ba om søsken.

Min eldstee ba heller aldri om et søsken, men kan jo ikke bare ig det dom er til overst til den yngste som da ender opp å få ingenting.

 

Fint å se du er hetende, og leit å høre at samarbeidet ikke er bra. Men om samarbeidet ikkevar bra når dere var sammen, er det jo på et vis naturlig at det ikke er då bra etter et brudd også.

 

Vel vel, lykke til :-)