Gå til innhold

Mannen min har et stort oppmerksomhetsbehov. Og det plager irriterer meg mer og mer.


Anbefalte innlegg

Jeg synes at det å ha et unettelug behov for oppmerksomhet er noe negativt. Litt selvopptatt.

Det at han må ta mye plass, må være den som roper ut spøker i plenium, den som må blande seg inn når vi er gjester og andre har ordet.

Han må stupe høyest, hoppe høyest, fortelle de morsomste vitsene, ha de dyreste klærne, og lage de sprøeste episodene når han tar en fest.

 

Mange smiler og ler og synes jeg har en morsom villbasse til mann.

 

Men det er slett ikke like greit å være gift med en slik mann. Etterhvert som jeg er bevisst på hvor fiksert han er på søkelyset så har det bare irritert meg mer og mer.

 

Ps! Jeg er ikke sjalu. Får mer enn nok oppmerksomhet selv, også av å være i nærheten av han. Så det er ikke grobunn for min irritasjon.

 

Bare måtte blåse litt ut! Phu..

Fortsetter under...

Skjønner deg godt! Mennesker som ALLTID må ha oppmerksomhet og som nesten blir manisk i sin søk etter oppmerksomheten er utrolig slitsomme å forholde seg til. Jeg blir selv irritert over å være med slike folk over lengre tid. Man får liksom aldri puste.

 

Kan du snakke med ham om dette? Be ham om å roe litt ned?

Har du snakket med han om det ?

 

 

Jeg har en svigerfar som også er veldig mye, som må si noe i enhver sosial sammenheng - og gjerne finne på ting som å farge håret oransje. Jada, mannen er 74 år.

Og selvironi eier han ikke. Sier noen imot, blir han skikkelig snurt.

 

Slitsomt ja.

HI.

 

Ja har nevnt det for han. Men nå er det slik han er og en mann er ikke lett å forandre.

Spesielt hvis han er på fest eller drikke alkohol.

Dessuten kjente jeg han ikke før vi kom sammen.

Så når folk sitter å mimrer over gamle dager eller turer jeg ikke har vært med så hat jeg bare lyst å synke vekk.

 

Han har kledd seg mye ut. Farget håret. Løpt opp og tatt mikrofonen når han har vært på show, holdt spontane taler i bryllup kl 2 om natten når han er full (der talen har handlet om han, ikke brudeparet) osv osv.

 

Huff, hadde jeg visst det var så ille hadde jeg ikke involvert meg. Men nå er vi en familie og jeg kan ikke forlate han for dette.

Men det er så sykt turn-off!! :-(

 

 

Annonse

Har en sånn mann i omgangskretsen vi også, er et mareritt å havne ved siden av han i et selskap eller på fest.

 

Men det må jo sies at han er verdens snilleste mann da, stiller opp og tar ansvar, hjelper til osv.

 

Likevel er det ingen som orker han mer enn i små doser.

 

Kan ikke annet enn å sende deg litt medfølelse, også må du nok velge selv å fokusere på de gode sidene hans. Det er jo ingen av oss som er perfekt, og du har sikkert dine ting du også ;)

Uff, du har min sympati.

 

Jeg har en svigerinne som er sånn. Hun skal alltid ha ordet, og har hun det ikke, så sørger hun for å få det ved å snakke høyere enn alle andre. Hoier og skriker, legger ut om hvor vakker alle synes at hun er ( hun er pen, men ikke såååå pen!), og shower i vei. Folk synes gjerne at hun er kjempefestlig i starten, men når man har kjent henne en stund og har hørt alle historiene hennes en 6-7 ganger før, så er det bare til å bli matt av.

 

Slike mennesker som alltid må være i rampelyset er i grunnen bare slitsomme. De unner aldri andre litt oppmerksomhet, og de kan aldri delta i en alminnelig samtale, med mindre den handler om dem selv. Jeg har alltid tenkt at det handler om en mangel på selvtillit, og at de føler de må fylle en rolle som " den som lager liv", og skjønner ikke at andre kan ha det vel så hyggelig uten en klovn i nærheten.

 

Det er lov å si til han at du blir sliten og av og til ganske flau av å være kona hans, og at det er på tide å roe seg litt ned.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...