Min historie - Dagen jeg fødte gutten min <,3

[Kafo - julibaby12]

Som alle andre gravide gledet jeg meg veldig til ultralyden. Endelig skulle jeg få vite hva som gjemte seg i magen min. Selvfølgelig var mitt største ønske at alt var bra inni der, men det jeg kom til å få høre hadde jeg ikke fårestilt meg i min vileste fantasi.

 

Dagen kom og vi møtte opp. Hun så lenge på lille baby og fortalte litt underveis. Så så jeg noe svart på skjerme. Kunne det være hjerte? Jeg spurte henne og da sa hun nei, det var magesekken. Jeg tenkte ikke mer over det og hun fortsatt ultralyden. Tislutt fant hun ut at det var en liten gutt <3

 

Da timen var over fikk vi høre at alt sto bra til, uten om at han synes magesekken satt litt høyt oppe og hun derfor gjerne ville sende oss videre til Rikshospitalet. Jeg ble helt sjokkert, men hun sa at det absolutt ikke trengte å være noe alvorlig.

 

----

 

Dagen etter troppet vi allerede opp ved Rikshospitalet og ventet på å få komme inn. Da jeg endelig fikk kommet inn satte vi oss ned og begynte å snakke med legen. Han spurte hva jeg hadde fått vite og jeg fortalte han det. Da sa han at vi kunne ta undersøkelsen først og deretter snakke om hva som eventuelt skulle skje videre.

 

Jeg ser sønnen min dukke opp på skjermen forann meg. Han ligger der så fint å sparker. Legen bruker goooood tid på undersøkelsen. Vi venter spent på det han har å si, men jeg har en fryktelig vond magefølelse. Plutselig utrbryter han at JA, det er det de har vært redd for. Et alvorlig tilfelle av mellomgulvsbrokk.

 

Det gjør så jævlig vondt. Ordene klinger i ørene mine fortsatt. Jeg blir helt fra meg og tårene spruter. Legen begynner å snakke om muligheten for å avbryte svangerskapet og da kobler jeg helt ut. Dette vil jeg ikke høre noen ting om. Dagen før var jeg verdens lykkeligste og nå rakner verden samme forann øynene på meg.

 

Vi blir sendt hjem og får til mandag å tenke på hva vi skal gjøre. Med så lave prognoser som gutten min har, vet jeg at det ikke er noe å tenke på, men samtidig vil jeg ikke svare på hva som skal skje med han. Kan ikke alt bare være sånn som det var?

 

Mandag må jeg tilbake til sykehuset og sønnen min får samme diagnose av enda en lege. Uten å kunne påvirke meg til hva jeg skal gjøre, ser jeg hva alle legene mener. Han hadde bare lidd hvis jeg skulle gått fult ut med han. Lungene hans ville ikke fungert i det hele tatt når han kom ut.

 

Det ender med at jeg må ta pillene på mandag og skal allerede tilbake på sykehuset til onsdag. Natt til onsdag sover jeg dårlig. Livmoren min modnes og jeg har kraftige kynnere. Når jeg kommer på sykehuset får jeg de første pillene og etter en time tar første rie tak i meg. VONDT!

 

Jeg sliter i 4 timer med av og på rier og litt smertestillende innimellom. Da går vannet. Jeg innser situasjonen jeg er i og begynner å gråte. Nå er det ingen vei tilbake, han SKAL ut. Jeg gråter, mens kjæresten holder meg i hånden og forteller hvor flink jeg er. Han er så snill med meg <3

 

Riene begynner å bli tettere og tettere. Det gjør så sykt vondt og jeg skjønner at nå skal han snart ut. Plutselig kommer ikke de mellomrommene mellom riene og jeg blir redd, smertene er helt utholdelige og jeg begynner å presse. Jeg skjønner at jeg plutselig har noe inni meg som sklir neddover og plutselig så sklir han ut av meg. Det er helt merkelig. Så er det morkaka som skal ut.

 

Plutselig er jeg ferdig. Etter 6 1/2 time med rier. Jeg gråter ikke da lenger, for jeg vet at det var det eneste rette å gjøre. Nå slipper jeg hvertfall å ha han i magen når jeg vet jeg aldri får ha han hos meg.

 

Det var en forferdelig vond opplevelse, men jeg vet det var det rette. Vi skal gi han en egen grav og begravelsen blir mest sannsynlig på tirsdag. Det gjør fortsatt veldig vondt. Det er rart å tenke på at for en uke siden så satt jeg å vente på å få komme inn til ultralyden og nå planlegger jeg begravelsen. Livet er urettferdig, men forhåpentligvis får jeg også lov til å bli mor engang.

 

Deler min historie kun fordi jeg vet hvor alene man kan føle seg i en slik situasjon. Hvis noen trenger noen andre som har vært i samme situasjon, er det bare å ta kontakt.

 

Skriver om historien min på bloggen: kafo.blogg.no

Mailen min er: [email protected]

[Venter nr3 er 22 år]

utrolig sterkt å sitte å lese dette. uff,jeg tenker på deg. ikke noe gøy situasjon. godt du har en så god støtte som i kjæresten din:) det vil du trenge. Jeg går selv med tvillinger i magen,men den ene døde i uke 11... og er ikke kommet ut enda..og jeg er i uke 14. men legene ser positivt på det:) tenker på deg