Er det tabu å adoptere bort barn? (litt langt)

[Anonym bruker]

Da jeg ble plutslig og uventet alenemor raste verden rundt meg. Jeg falt rett i kjellern å slet virkelig. Jeg ønsket å adoptere bort barnet mitt (var nesten 1 år da) til noen som ikke satt å gråt hele dagen å var mer oppegående. Jeg fikk ikke i meg mat, vekta raste å spiseforsyrrelsen blusset opp. Oppi alt det der vendte familien min mot meg og det var trussler om både det ene og det andre. Jeg prøvde å prate med både HS og legen min for jeg var såpass klar at jeg forstod hva som skjedde. HS fnyste det hele bort. De sa barnet hadde jo alt det trengte. Joda hn hadde mat, leker, klær å masse kjærlighet (har jo bestandig vært utrolig glad i barnet mitt, har aldri vært snakk om noe annet) så det å skulle kontakte barnevernet var bare tull. Legen så på meg som en hypokonder og ba meg om å sove å spise. Joda hadde jeg klart det hadde det ikke vært noen problemer heller da

 

Følte veldig blandt venner og at det å skulle adoptere bort barnet mitt var helt absurd. Alle så ned på meg mens jeg ble bare enda mer fortvilet uansett hvor jeg snudde meg. Ingen kunne engang prøve å vise litt forståelse og støtte når jeg var såpass nede som jeg var. Det var ingen hjelp å få følte jeg. Å jeg bare gråt eller sov hver gang barnet sov i flere måneder

 

Nå er over 1 år gått. Jeg har det mye bedre nå. Enda ikke helt der jeg ønsker, men ting går fremover. Har hatt en del nedturer uansett men jeg står på begge bena enda. Det er faktisk KUN min egen fortjenste. Stolt av det, men skulle virkelig ønske jeg fikk hjelp når jeg ba om det. Nå har jeg fått gjort flere av de tingene jeg bestandig har ønsket samt enda flere i vente snart. Kommer nok ikke til å adoptere bort barnet mitt den dag i dag, men det har vært et voldsomt langt år for meg

 

Tenker ofte på hvordan ting hadde blitt om jeg faktisk hadde fått hjelp. Ville ting kansje blitt lettere for meg? Tanken om at barnet har det bedre uten meg er svakere, men samtidig gnager det enda litt. Hvordan ville egentlig ting hadde vært med litt hjelp? Ikke vet jeg. På mange måter glad for å kommet meg så langt på egenhånd med tanke på hvor sterk jeg har blitt. Men ønsker det ikke for noen andre allikevel. Jeg elsker barnet mitt, det har jeg gjort siden dag 1, og jeg er så takknemmelig for at ting går så bra for oss nå at ingen av dere aner.

 

Ble litt langt, men takk for at du leste. Noen andre som har erfaringer å dele?

[Anonym bruker]

Ingenerfaring og dele nei, men jeg tror nok kansje det er tabu å adoptere bort sine barn...

Derimot synes jeg det er helt absud at verken lege eller helsesøster ville høre etter når du sa i fra...

Ønsker deg alt godt videre!

[Anonym bruker]

Det er nesten ikke mulig å adoptere bort et barn i Norge, her er reglene sånn at foreldre alltid skal ha muligheten til å få barnet sitt tilbake om forholdene skulle bedre seg.

 

Derfor kan et barn komme i fosterhjem om foreldrene ikke er skikket til å ta seg av det, men det blir ikke adoptert vekk. Den dagen foreldrene evt kommer seg på bena og vil ha samvær eller barnet tilbake skal ikke de broene være revet. Derfor "bare" fosterhjem.

 

Synes det er utrolig rart at du ikke fikk hjelp når du bad om det, at du ikke fikk adoptert bort barnet sånn uten videre er greit, men du kunne kanskje trengt avlastning e.l. i en periode?

 

Ønsker deg lykke til videre.

[Eeyore]

Jeg synes ikke det er tabu. Føler man ikke at man ikke takler det, så er det bare sånn. Da burde jo all adopsjon vært tabu!

 

Jeg blir lei meg på dine vegne for at du ble feid bort av legen og HS.

Ære være det norske helsevesenet!

Du skal i hvert fall ha for at du prøvde. Du kjente at du var skummelt nært veggen, og du prøvde å få hjelp. Men selv uten hjelpen kom du deg opp igjen! DET står det respekt av, synes jeg.

 

Ønsker all lykke til deg fremover, og håper du klarer å holde deg oppe.

 

Det burde ikke være tabu å vise at man ikke er Superhuman. Vi er tross alt bare mennesker...

[Anonym bruker]

Det er kjempeleit at du ikke fikk noen hjelp fra HS eller lege. Dersom du følte at barnet ikke kunne være hos deg skulle du kontaktet barnevernet, men det er vel ikke så enkelt når helsepersonell sier det er bare tull...

 

Jeg kjenner et foreldrepar som flere ganger overlot barna til barnevernet. Barna fikk fosterhjem, og så ble de hentet hjem igjen. Flere ganger fram og tilbake, nå har de vært i fosterhjem lenge... Dersom du virkelig hadde fått _adoptere_ bort barnet ditt - hadde du ikke gått på en vegg den dagen du ble bedre og det gikk opp for deg hva du hadde gjort?

[Anonym bruker]

DU vil kanskje alltid gå og tenke på om livet til barnet ville vært bedre om det BLE "gitt" til andre det året du slet som verst....For man vet at små ting påvirker barn for resten av livet..

 

Selv slet jeg med selvbilde og vekt etter førstemann var født, gråt mye sammen med henne og hadde det litt trist i hjemmet. Her var jo far med i bildet, men førset året var det jo MEG hun var mest med..

 

Med andremann var alt mye bedre...Og jeg ser jo at jenta er mye mer alvorlig, "tenker mye", er mer sutrete enn lillebror...Hun varierer mellom "sur og blid" mens lillberor har variasjone mellom "kjempeglad og dritsint".......Altås hun demper humørest sitt i alle retninger, og jeg frykter min oppførsel hennes første leveår har påvirket henne..(

 

Dette har ikke noe med adopsjon og din sak og gjøre på en måte, men antar du alltid vil sitte og tenke på at kanskje både du og din datter hadde fått det bedrepå lang sikt om andre hadde hatt hovedansvar det året....Men som du sier, alt går mye bedre nå, og jeg vil nok tro at ikke noe alrvorlig har skjedd:o) Men som mor så vet jeg jo også hvilke tanker man gjør seg, iallefall når det kommer til barns beste. DU vet jo med deg selv at det året så hadde ikke barnet ditt det så bra som det KUNNE ha hatt det..Og det er liksom nok til å vekke bekymring noen gang..Men dette ordner seg,- lykke til:o)