har utrolig mye å være takknemlig for, men gremmes og griner likevel. Trenger hjelp til løsning damer!

[Anonym bruker]

Vi har barn og ett til på vei. Har alt det materielle en måtte trenge, og mye mer til som de fleste i dette landet. Det følger mye arbeid med, både for å skaffe penger til alt vi "bare må ha" og vedlikehold og renovering. Samtidig skal man jo få hverdagslivet med henting, bringing, mat, handling, vasking osv til å gå rundt. Dette er ikke noe å klage over; vi velger selv hvordan vi ordner oss i livet, og har gode, stabile jobber begge to som lønnes godt nok til at alt går rundt.

Arbeisfordelingen blir imidlertid dårligere og dårligere. Jeg har etter hvert ansvaret for nesten alt i dagliglivet med hus og hjem, og det ser ut til å øke på. Tidligere diskuterte og kranglet vi en del om dette, for jeg hadde ikke lyst å gi opp håpet om en "rettferdig" hverdag der vi alle kan kose oss sammen med ekstra fritid, dersom vi hjelper hverandre med det som skal gjøres. De siste årene har jeg gitt opp; standarden for hvor rent og ryddig man skal ha det er senket, og jeg gjør mer.

Det er helt ok at jeg tar det meste i hjemmet, siden sambo tar det meste av arbeid utenfor. Jeg deltar med all tid jeg har til overs (også nå i ferien) med renovering av nytt hus, men må jo gjøre alt det andre i tillegg. Han sitter i en stol med laptopen all ledig tid når barn er lagt osv.

Jeg forventer ikke annet enn at han hjelper meg med ting som er vanskelig å få til alene, som å henge opp skap e.l. (skjer ikke ofte), og å PLUKKE OPP ETTER SEG SELV!!!!! Arbeidsklær og tursaker slippes rett ned, og møkkete arbeidssko tramper rundt i gangen så det ser ut som hele barnehagen har vært her etter en dag. Jeg synes jeg forventer så lite, likevel blir han møkk sur dersom jeg, etter å ha latt det ligge i dages- eller ukesvis, ber ham legge på plass etter seg. Jeg skrur sammen møbler selv, for det blir aldri gjort om jeg skal vente på hjelp.

ÅÅÅÅÅÅ! Griner så det renner i dag, for jeg blir så oppgitt! Tror nok gravidehormonene løper litt av med meg.

Hva gjør dere andre damer som har menn som ikke bryr seg hvordan hus og hjem ser ut? Gjør dere det bare selv, eller klarer dere løse problemet? Jeg tenker det aldri blir bedre, trenger hjelp av en familieterapeut eller noe.

Er veldig glad i mannen min, og kunne ikke tenke meg å bytte ham ut med noen. En god far er han også.

Huff, dette ble langt. Men for de som evt har orket lese alt; gode råd taes imot med stor takk!

[Anonym bruker]

Vaskehjelp er den beste investeringen man kan gi hjemmet og kjærligheten =)

[Anonym bruker]

Jeg har kapitulert, og gjør det meste selv.

 

Men min er ikke verre enn at hvis jeg ber ham om å plukke opp etter seg, så gjør han det uten å bli sur. Og hvis jeg ber ham om å ta oppvasken, så gjør han det også. Blir bare så lei av å mase.

 

Tror jeg hadde slått hvis han hadde trampet rundt i huset med skitne sko. Det får da være måte på respektløshet!

 

Vet ikke om det hjelper å få ham med på terapi, det kAN hende at det ville få ham til å forstå at du ikke er hushjelpen hans, men jeg er nå slett ikke sikker.

[Anonym bruker]

ja, det hadde hjulpet på! Men hjemmet vi bor i nå har for lite bodplass til verktøy og rot generelt, så det er vanskelig å få det så ryddig at en vaskehjelp kunne gjøre jobben skikkelig.

[Anonym bruker]

11:51;

respektløsheten er kanskje det som er verst å takle. Blir nesten som han skulle vært utro; bryr han seg overhodet ikke om mine ønsker eller hvordan jeg vil ha det? Får stå klar med vaskebøtta idet han kommer hjem og tørke etter hvert steg. Men når jeg gjør slike demonstrative tiltak blir han kjempesur, og det hele blir veldig utrivelig. Det orker jeg ihvertfall ikke. Men kapitulere er vel løsningen jeg har valgt i lang tid, blir bare så lei meg innimellom.-

[Anonym bruker]

det som ikke ligger på plass, kastes. etter å ha hentet arb.tøy og annet morsomt opp fra søpla to ganger, har han lært

[Anonym bruker]

Hei!!

 

Akkurat slik har jeg det også, alt mulig å være takknemlig for, verdens snilleste mann. Men dette med husarbeid har vi maaaaange krangler på, og jeg er drit lei!! Føler meg så og si alene om alt. Vi har det veldig bra ellers. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med problemet, samme hva jeg sier så går det ikke inn

Jeg har til tider sluttet å vaske klærne hans, bare så hans skal se at det ikke gjør seg selv.... Det er mitt råd, slutt å gjøre ting så ser han hvordan det blir til slutt hvis ingen tar igjen rotet!

[Anonym bruker]

takk for råd, damer:) Ler litt her:) Er redd vi er forbi stadiet hvor noe av det ville nyttet, men morsomt å lese likevel. Han ville nok blitt alvorlig sint om jeg hadde gjort slikt, og det hadde ikke ført noe godt med seg.

Jeg har prøvd (for lenge siden) å spørre om det er slik fordi han synes det er riktig arbeidsfordeling...om han virkelig mener at jeg skal gjøre absolutt alt i huset, gjerne mens han sitter og slapper av. Han blir sint da også, og alle disse diskusjonene som starter diplomatiske fra min kant, ender med krangel og mageondt i dagesvis. Kommer absolutt ingen vei uansett hvordan jeg griper det an.

Lurer på om vi kommer til å gå på en smell en dag pga dette...kanskje jeg drar min vei i sinne en dag? Kanskje er han faktisk ikke glad i meg siden han ikke bryr seg det minste om hva som skal til for at jeg skal være glad (på dette området i alle fall). Er rensket for komplimenter og sånt noe også, men det er nok bare sånn han er. Nei, det er jo en annen diskusjon.

Ja til hushjelp (en annen enn meg)!!!

[Anonym bruker]

Kvinn deg opp og brøl tilbake at det faens rotet og svineriet hans finner du deg ikke i. Enten letter han r*va fra godstolen og begynner og rydde og vaske, eller så går tingene hans i søpla. Bli så eitrende sint og vær heletiden litt sintere enn han, og krev også at han ringer familievernkontoret og avtaler time for dere, telefonnr får han finne frem selv, ellers er det bare å pelle seg inn på hotell og UT av huset nå - MED dritten sin.

 

Barna er selvfølgelig ikke hjemme, så du må få noen til å passe de.

 

Hvis den meldingen ikke går inn, drar du og overnatter hos barnevakten.

 

Dagen etter, mens han er på jobb, får du skiftet låser på huset / leiligheten og så draperer du klærne hans - rent og skittent, vått og tørt, i innkjørselen, søppelsekker må han ordne med selv. Seperasjonspapirene sender du til hans foreldre eller arbeidsplass alt ettersom.

 

Hvis han vil prate med deg, så venter du på at familievernkontoret ringer deg med forslag til tidspunkt for time.

 

Hvor lenge vil du la deg bli tråkket på OG la dine barn se at han behandler deg som en dårlig hushjelp og ikke som den flotte mammaen og damen du faktisk er?

[Anonym bruker]

Det er helt for galt å si det, men det er "godt" å lese at andre sliter også. Og vi er mange!!??! Jeg føler meg så alene om problemet med mann som ikke rydder etter seg og som ikke deltar i husarbeidet uten at jeg må be han om ting. Til og med dorullen må jeg henge opp, den nye blir bare stående ved siden av do et sted. Grrrrrr! Men så er det oss damer og denne diplomatiske måten å være på, for vi ønsker jo ikke bråk og misnøye. Og så lar vi det gå ut over oss selv. Jeg har også grått mange bøtter med tårer. Har tenkt å la det flyte, bare vaske mitt tøy, bare skifte på min del av sengen osv osv. Men det går bare ikke. Og så har jeg tenkt at det er sånn det er, denne mannen er bare sånn. Dvs at jeg har kapitulert. Men det holder bare et par dager og så begynner jeg å tenke på hvor respektløst og urettferdig det er. Jeg jobber 100% jeg også!

 

Kanskje jeg skal sette hardt mot hardt som hun siste her skriver. Det er jo det vi burde gjøre! Det er så utrolig stygt gjort å ikke ta hensyn til våre ønsker om LITT orden i det minste. Det med å kaste det som ligger og slenger, eller i det minste kaste det oppi en eske og stue det bort, høres ikke så galt ut. Er du redd for sinnet hans? Hva skjer når han blir sint? Blir du skikkelig sint noen ganger? Prøv det! Si at nok er nok en gang for alle! Jeg burde bli flinkere til det selv.

 

Jeg er mest i forholdet fordi jeg ikke ønsker å flytte i en ussel leilighet med delt omsorg og dårlig råd... Jeg er bare 33, men føler meg som om jeg skulle vært dobbelt så gammel mange ganger.

[Anonym bruker]

joda, jeg har vært skikkelig sint, mange ganger. Og jeg er ikke mannen underlegen på det området, vi er ganske likestilt (eller kanskje jeg er litt sterkere) verbalt sett. Men han er nok sterkere psykisk, og takler uvennskap med å heve seg over det. Før kunne vi gå i flere dager uten kommunikasjon etter en utblåsning. Han levde livet som vanlig, var bare minst mulig hjemme (før vi fikk barn), mens jeg plagde meg selv dag ut og dag inn med onde følelser rundt det hele. Hele visa endte alltid med at han spurte "hvor lenge har du tenkt å være sur?" Da ble jeg egentlig enda mer sint, men da orka jeg ikke mer og bare lot det stå til og svelget kameler.

Føler meg akkurat som mange andre her inne som ber om råd, og som benekter ethvert råd som en mulig løsning...huff, er ikke det spor bedre selv for ser virkelig ikke for meg at noen mulighet har vært uprøvd. Kanksje er det som flere over sier å sette hardt mot hardt som er eneste løsning. Men det kan jeg bare ikke, for han er verdens mest sta person (i likhet med meg), og dersom jeg ikke kunne tenke meg å flytte fra ham, kan jeg ikke true med det heller. Da forblir jeg heller hushjelp i noen år til (til det ikke går lenger).

Og ikke misforstå; han er intet monster når han blir sint, jeg kan bli akkurat like sint. Jeg er bare lut lei resultatet, orker ikke surking i dagesvis som aldri fører til noe. For det gjør det virkelig ikke, vi kommer aldri noen vei med det. Kommer aldri noe nærmere en løsning med å forsøke å prate om det, ei heller med krangling. Tror det er et håpløst case, dessverre! Han har aldri drevet med psykisk eller fysisk mishandling på noen måte, men jeg har kanskje blitt konfliktsky etter hvert?

Godt å lufte det på en dårlig dag i alle fall, og (ønsker ikke andre vondt, men; ) ...godt å høre at vi er fler:)

[Anonym bruker]

Da må du prøve den iskalde metoden. Be svigermor om å komme å rydde etter sønnen sin, for nå er du lei, hvis hun ikke kommer, så blir han sendt hjem til henne. Hvor godt et forhold har du til sigerforeldrene? Er det mulig å be dem om å prate med han? Eller vil det ha noen effekt hvis mammaen eller pappaen din prater med han?

 

Eller (fremdeles iskald):

 

I steden for å hive tingene hans i søpla, pakk det ned i banankasser og sett de vekk. Når han ikke finner det han så ufint hadde lagt fra seg der hvor tyngdekraften tok i mot det, så vet du ikke hvor det er, han må legge tingene sine på plass, du samler det bare sammen og beklager, men jeg husker ikke hvor jeg gjorde av den.

 

Be han om å bruke papptallerker og engangsglass / kopper, hvis han ikke klarer å legge det i søpla etter bruk, gir du han en papirkurv. Flytter han seg fra godstol til kontor eller sofa, flytter du papirkurven ette han, slik at han har den innafor rekkevidde. Hvis han spør, så sier du bare at du driver med opplæring / dressur av han, en eller annen gang må det jo sive inn i treskallen hans hva man skal gjøre.

 

Eller (også litt ekstremt):

 

Allier deg med en venninne eller foreldrene dine, hva som nå er mest praktisk, og "flytt ut" med barnet, uten å si noe. Når han ringer og lurer på hvor dere er henne, så tar du en pause fra hans rot, ja en ekte husmorferie faktisk. Bedre å gjøre det nå, mens det fremdeles er håp for forholdet, og før barnet deres er begynt på skole.

 

Så er det opp til deg å vurdere om du vil ha han med på fødselen, kommer litt an på hvor nært forestående den er. Men dere kommer ikke hjem bare for å fortsette der hvor du slapp, han SKAL få hele kroppen og toppen i gang.

 

Go'klem fra hun med brøle-innlegget og masse lykke til. (hvor gammel er gubben egentlig?)

 

 

[Anonym bruker]

klem tilbake og takk igjen for svar:) Gubben er langt oppi 30-åra, og vi har vært selvstendige fra mor og far i så mange år at det ville vært helt utelukket å ta dette gjennom foreldregenerasjonen. Men takk for råd likevel; skal gruble litt på om noe av dette er gjennomførbart:) Vanskelig å legge ut fler opplysninger uten at vi blir lett gjenkjent, men livet vårt har flere aspekter som gjør det hele enda litt mer idiotisk. Er nok likevel ikke monstermannen jeg bor sammen med, så uansett holder vi sikkert ut noen år til:) Blir spennende med ny baby i hus da, husker jo hvor tungt det var sist.

[Anonym bruker]

husk at det er bedre å gjøre noe nå, mens du fremdeles har gode følelser for han, enn om noen år, når (hvis) han har tært lenge nok på tålmodigheten din og det er tomt hos deg.

 

kan det være et alternativ å flytte til noe større, med bodplass, grovkjøkken eller garasje, hvor han kan slenge fra seg sitt før han kommer inn i huset?

 

hvordan er han hvis dere skal ha gjester, tar han et skippertak da og shiner litt? for i så fall hadde jeg slått på den sosiale bryteren og invitert masse hyggelige mennesker hjem

 

/brøle-damen

[Anonym bruker]

Jeg liker brøle-innlegg, er bare ikke så god på å følge rådene selv.

 

Her er det kopper, fat, snus, embalasje (som blir revet av og bare blir liggende der hvor det ble tatt av), klær m.m. som blir liggende rundtom. Det MÅ bare en endring til nå når jeg begynner på jobb igjen etter ferien kjenner jeg. Må lage lister og være beinhard. Og målet er ikke at det skal se ut som i en boligkatalog, men at det ikke ligger boss rundt til det forsvinner av seg selv, eller at minien plukker og roter ekstra med det. Menn klarer det de vil klare. Mannen min er superskarp, og det går på vilje om en skal endre seg på husarbeidsområdet.

 

Vi har også prøvd fam.vern, men da fikk jeg beskjed etterpå om at jeg bare satt der og sa slemme ting om han. Jeg begynte å gråte på fam.vern fordi dette med hus og barn tar sånn på. Han syns ikke at han gjør så lite og syns jeg var urettferdig som snakket så "nedsettende" om han.

[Anonym bruker]

Jeg har sagt at jeg ikke skal ha flere barn fordi jeg er så alene om husarbeid, barn, organisering osv. Vi har et barn på tre år og jeg kan telle på en hånd hvor mange netter han har hatt ansvar for barnet. Det er alltid jeg som tar morgenen også. Si gjerne at det er min feil, men det er ikke så lett når han blir så sur. Jeg hadde ingen anelse om at det skulle bli sånn:(

 

Om han kommer med kommentar om at vi kanskje skulle hatt et barn til, så sier jeg at vi like gjerne kan skille oss. Det ville aldri gått.

[Anonym bruker]

brøle-damen:)

Vi skal faktisk flytte til større hus, men det er nok leeenge til det er klart. Og er redd det ikke blir bedre der heller, for er ikke sikker på at han vil evne å legge ting der de hører hjemme selv om vi har en plass til alt. Han klarer jo ikke engang å legge ting i søpla! Slipper det rett ned ved siden av stolen sin i stua, og der kan konvolutter og embalasje ligge i dagesvis dersom jeg ikke tar det eller ber ham ta det. Usj; det er forferdelig pinlig når det kommer noen uanmeldt på besøk, og slitsomt når man vet det skal komme noen for det er jo en dags arbeid å få det noenlunde ordentlig her.

Og til 23:16;

er redd fam.vernkontoret e.l ville ført med seg det samme her. Noen ganger er jeg så dum at jeg tror det ville blitt bedre om bare en tredjepart kunne hjelpe meg å få ham til å forstå hva jeg mener....men er vel ikke slik det fungerer. Vi er virkelig ikke fra samme planet når det kommer til dette.

[Anonym bruker]

små barn og snus går DÅRLIG sammen, de kan bli alvorlig forgiftede, de små ... Men du er ikke hi, er du vel? Prøv å brøl, ref innlegget mitt over, eller husmorferie hos en venninne, send han hjem på gutterommet, inviter foreldrene hans hjem til dere uten å si i fra til han om det og ikke rydd før de kommer, slik at han må stå der med skammen når du spør de - med sukkersøt stemme - om han var like rotete av seg da han var gutt og vil de gjerne ta han med seg når de går, for du kan ikke ha en slik helsefare for dit barn subbendes omkring .

 

 

puh, for en fryktelig lang setning, men håper du forstår - obs at jeg antar at 23:16 ikke er hi, rett meg hvis jeg tar feil. men også klem til deg og masse lykke til, ikke minst for mini som ikke fortjener å bli nikotinforgiftet pga pappas latskap.

 

 

[Anonym bruker]

23:25 var forresten HI:)

Og til den litt over her; fella med ett barn til har jeg visst allerede gått i (heldigvis, for det er et svært ønsket barn). Men er redd for at det til slutt skal bli dråpen som får det hele til å flyte over, at alt til sammen rett og slett blir for slitsomt. Så kan hende du er den klokeste av oss:) Uansett, man angrer ikke på de barn man har fått, så det blir en velsignelse uansett tenker jeg.

[Anonym bruker]

23:30; du har helt rett; snusinnlegget var ikke fra meg. Men dersom min sambo hadde brukt snus kunne det like gjerne vært jeg som skrev det! Har noen ganger tatt meg i å klage over en brøkdel av alt dette til svigermor som jeg har et veldig godt forhold til. Hun er av den oppfatning at hennes eneste sønn er ganske ufeilbarlig, og at hus og hjem er kvinnens arena uansett. Så om de dukker opp til rotete og skittent hus er jeg redd det er jeg som ikke har gjort jobben min:/ Hun er verdens mest ryddige dame, og er velsignet med verdens nest mest ryddige mann, så der funker det fint at hun skal stå for hjemmet siden hun slipper å bruke hele dagen på å rydde etter ham først.

[Anonym bruker]

æsj, 23:35 var HI...glemmer alltid å skrive det.

[Anonym bruker]

ta de med ro, de siste velmenende rådende var fra meg med brølet, men jeg glemte også å signere Begynner å bli sent .. men det er jo pokker at alle veier er stengt for deg. Skal gruble litt og se hva slags glitrende idé jeg kan komme opp med i løpet av natten. Hold utkikk etter nytt svar fra meg i morgen

 

/brøledamen

[Anonym bruker]

will do:) Alle veier er nok sikkert ikke stengt, bare jeg som er litt vanskelig nå tror jeg:) God kveld!

HI

[Anonym bruker]

Så! Her er jeg:)

 

Bryr mannen sin seg om deg og det dere har felles?

 

Har du prøvet å skrive et brev til han, at hvis det skal fortsette på denne måten - hans måte - betyr det slutten på forholdet deres? Og om han ikke er villig til å endre på seg, skal du virkelig orke å holde på i flere år til før du sier stopp og nu er det slutt?

 

Du MÅ tenke på deg selv også - det blir ikke lettere å stable seg på benene når du er helt nedkjørt om noen år.

 

Se hva som er skrevet i tråden her, både av deg selv og andre, og skriv et brev til han

 

Lykke til!!!!

 

/brøle-damen

[Anonym bruker]

Har hatt det på samme måte. Her nyttet det å ta en alvorlig prat (med jevne mellomrom) når begge er rolige og saklige. Jeg forklarer da mine følelser og hvor mye det koster meg å rydde opp etter hele familien. Har sagt at jeg ikke synes det er noe morsommere enn han å ta oppvasken.

 

Deretter har jeg bare innført en rettferdig fordeling. Bruker å si "vil du lage middag eller rydde opp etterpå?", "vil du henge opp klær eller støvsuge?". Hehe. Akkurat som man gjør til barn. Dersom han blir sur så sier jeg "...ja for jeg gidder ikke gjøre alt alene?". Har bare bestemt at det skal være rettferdig uten noe mer diskusjon og han har bare sklidd inn i rollen automatisk.

 

Hvis du vil komme noen vei må du være bestemt. Ikke sur, men bestemt. Hvis du ikke har lyst til å gå rundt og mase, så si "i løpet av kvelden må vi rydde. Du kan ta oppvaskmaskinen, så tar jeg rotet rundt omkring." Da er han forberedt, så han kan disponere tiden selv. Så skader det selvfølgelig ikke å vise din takknemlighet for at han deltar i husarbeid.. Ros og overskudd til kos hjelper på. Hjelper jo ikke hvis han synes du er samme sure kjerringa selv om han hjelper til. Hehe.

 

Vi jenter er veldig "flinke" til å ta ansvaret. Vi orker ikke mase, så da gjør vi det heller selv. Det blir en ond sirkel. Han tar ikke ansvar FORDI du tar ansvar. Og du tar ansvar FORDI han ikke tar ansvar. Det er et gjensidig forhold som begge er del av. Du må prøve å gi fra deg kontrollen. Forklar han at det er veldig turn off for deg å måtte være moren hans. Og at dersom han ønsker å fortsette å tenne deg så må han være en likeverdig. En partner, ikke en slapp tenåringssønn. Tror i mange tilfeller de ikke ser det hele utenfra.

 

Du må i allefall ikke vente til det blir et så stort problem at følelsene dine blir borte. Jo lenger man går rundt i sånne mønstre, jo verre for forholdet. Jeg er av den oppfatning at menn gjør det de får lov til. Litt som barn og bikkjer. Høres forferdelig ut, men jeg tror at de tester litt grenser de også. For all del, det gjør vel vi også

 

LYKKE TIL! Det er håp for alle