Har så dårlig samvittighet!! (skrikekur)

[Spinella]

Vi har slitt lenge med legginga. Nå er prinsessa ni mnd, og hver eneste kveld i flere månder har vi sittet ved siden av henne og koset henne i håret til hun sovner. Det holder ikke at vi sitter ved siden av senga, da står hun i senga og gråter og nekter å legge seg. Er klar over at vi nok har forvent henne, og at vi nå må betale for det. Men det føles virkelig som vi har prøvd alt for å få henne til å sovne selv, uten at vi pjusker henne i håret. Nå har hun i tillegg begynt å våktne på natta, og plutselig er hun lys våken, og siden hun ikke vil ligge på rommet sitt alene bruker vi timer på å sitte ved siden av henne for å prøve å få henne til å sovne. Vi har snakket med helsesøster og lege, men det eneste rådet vi får er skrikekur. Jeg har forklart at jeg er TOTALT i mot dette, men noen andre råd har de tydeligvis ikke. Så i går kveld, etter mange netter med lite søvn, fikk jeg nok. Jeg satte meg i en lenestol ved enden av soverommet hennes, og leste i en bok. Først lekte hun litt i senga si, men så ble hun lei (og trett) og begynte å sutre. Så jeg reiste meg og la henne ned, ga henne smokken og sa god natt. Da ble hun enda sintere, reiste seg og sutret enda høyere. Jeg ventet litt, reiste meg og la henne ned igjen og ga henne smokken. Slik holdt vi på i sikkert 40 minutter. Jeg ventet lengre og lengre mellom hver gang jeg la henne ned, og til etterhvert så stooorgråt hun, hikstet og hostet og hyyylskrek. Jeg gråt jeg også, det var helt grusomt å sitte å høre på henne. Det er det værste jeg noen gang har gjort. Og det verste av alt er at jeg ikke engang tror på skrikekurer, jeg tror ikke det er bra for noen, men jeg ser virkelig ingen annen løsning. Vi har prøvd ALT, og vi kan ikke sitte ved senga hennes hver kveld i flere år, hun må jo lære seg å sovne av seg selv.

 

Og nå sitter jeg her og vet at i kveld må jeg gjøre det samme igjen. Og jeg har virkelig ikke lyst. Jeg trenger noen synspunkter. Hva gjør dere for å få barna til å sovne av seg selv?? Virker skrikekurer? Har dere andre taktikker som virker?

[Babyønske ��]

Vi hadde også store problemer med gutten vår når han var baby. Både med innsovning og søvn generelt. Når han var omtrent like gammel som jenta di er, gjorde jeg også et forsøk på å få han til å sovne selv. Jeg hadde han i dobbelsenga sammen med meg, og bare lå der sammen med han. Han hadde veldig vanskelig for å finne roen, tok f eks ikke smokk eller kosedyr. Det tok noen timer første kveldene, men lite skriking til å begynne med, bare mye kaving og jeg måtte mer eller mindre distrahere han i søvn. Skrikingen kom etter 2-3 kvelder, da virket det som han skjønte tegninga. Jeg ville egentlig ikke at han skulle skrike seg i søvn, så jeg ga det ikke så mange kvelder før jeg ga meg på det. Så kan vel egentlig si at det ikke hjalp.

Det ordnet seg når han ble 1 år og endelig tok smokken, da var det som å få en annen unge i hus.

 

Tror noen barn bare er vanskelige ang søvn. Jeg har en liten jente nå på 12 uker. Og vi har ikke gjort så mye annerledes med henne(bortsett fra at hun tar smokk), og hun har nå begynt med å sovne av seg selv uten at vi har gjort så mye for at hun skal gjøre det. Bare håper det varer.

[Gjest Madolyn]

Du sier at hun ikke vil ligge alene på rommet når hun har våkna på natta; hva med å la henne sove i egen seng på deres soverom etter at hun har våkna? Bare for 1 mnd eller noe, så kan dere se om hun er mer moden for atskillelse da

 

Og hvor lang tid bruker dere på å pjuske henne i søvn på kveldene? Ta med dere en godnattabok og les for henne; prøv å skape assosiasjoner til legging også med boka. Både les og pjusk samtidig, og se om hun over tid aksepterer mindre pjusking så lenge dere leser. Og tenk på leggetid som kosetid, kanskje hun er stressa og oppfatter søvn som mer negativt fordi dere nå i det siste kanskje ser på leggingen som stress/noe negativt? En gang skulle jeg "kjappe" meg og legge gutten min fordi det var middag 40 min senere, og tror du ikke han bare ble mer og mer urolig og ikke ville sove? Når jeg har all verdens tid, da slokner han allerede på 10 min hehe

 

Og so what om man bruker 30 min hver kveld på en koselig leggestund med bok, sang eller pjusking, hva annet er det egentlig som haster så mye Det er hvertfall det jeg trøster meg med, hehe...

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Jeg er i utgangspunktet imot skrikekurer. F.eks jeg slutter ikke brått å gi ungen min mat om natta sånn plutselig bare fordi han ble 6 mnd. Jeg heller bare litt mindre og mindre mat over en lang periode, og tar det som det kommer. Når en baby skriker av sult, så er det virkelig fordi det er sultent. Det tar jo litt tid å venne magen på å ikke bli sulten om natta. Men hva andre gjør på det området legger jeg meg ikke borti.

Angående skriking ved leggetid, så er saken en annen. Og da mener jeg på litt større barn/babyer. Jeg har alltid hatt en rutine med jenta vår (som nå er 21 mnd) at vi leser og synger litt på rommet, så må hun legge seg i sprinkelsenga også synger jeg og går ut av rommet. Før nr.2 kom kunne jeg synge henne i søvn, men det ble vanskeligere når lillebror gråt og var sulten. Så da måtte jeg forlate henne (på den tiden var hun 15 mnd). Hun gråt helt hysterisk, og jeg satt helt anspent full av dårlig samvittighet. Etter 30-40 minutt roet hun seg. Jeg passet på å stikke hodet inn døra og si at jeg var her og passet på. Neste dag var hun blid som en sol. No hard feelings. Etter noen dager brukte hun kortere og kortere tid på å hyle ifra seg, tilslutt var det nesten ingen protester lengre. Men da måtte vi være konsekvent. Selvsagt har hun noen dager hun kunne være mer vrang enn andre og det har hun fortsatt.

Jeg tror man må følge magefølelsen. Hvis du tror at gutten din skriker bare fordi han ikke vil legge seg og vil at dere skal gjøre som han vil, så skal dere bare la han gråte. Men gjerne gjør dette gradvis. Vær på rommet, men sitt ved døra slik at han ser dere. etter noen dager kan dere gå ut av rommet og titte inn hvert 5. minutt og si at dere er her. Da skjønner han at han ikke har blitt forlatt.

 

Dette er bare min erfaring, og som sagt, det har funket

[Spinella]

Ja, jeg tror helt klart at hun har dårlige assosiasjoner ved det å legge seg, og det er en av de tingene vi har prøvd, å sitte ved senga og la henne leke og kose seg, slik at hun ikke ser på det å måtte legge seg som noe ekkelt. Men når hun går lei av å leke så begynner hun å gråte, og vil at vi skal pjuske henne i håret til hun sovner. Ofte bruker vi en til en og en halv time på leggingen, og det er blitt et problem, sælig når hun våkner midt på natta (det har skjedd at vi har brukt tre til fire timer midt på natta for å få henne til å sovne igjen). Så det jeg håper på er at hun skal lære seg å finne roen i senga selv, vi sitter alltid i rommet sammen med henne, men jeg skulle ønske hun kunne legge seg på puta og sovne selv, uten at vi pjusker på henne, for da ser jeg for meg at vi etter hvert, når hun blir litt større, kan legge henne, synge litt og så gå ut av rommet og la henne sovne selv.

 

Jeg er kanskje litt redd for varige mèn, at hun skal bli skadet psykisk av å gråte sånn uten trøst. Jeg sitter i rommet sammen med henne, men legger henne ned og sier at nå skal hun legge seg, så hun er aldri alene. Men hva om hun tror at jeg ikke bryr meg om henne, at jeg ikke er glad i henne. Jeg har nok vært litt for lite konsekvent med henne, og tenkt at leggingen nok vil ordne seg av seg selv, men nå begynner jeg å innse at det ikke kommer til å ordne seg.

 

Tusen takk for svar, det er så utrolig godt å høre litt om hva andre gjør, og deres erfaringer. Jeg føler at helsesøster bare gir oss standarsvar og egentlig mener at vi er hippieforeldre som er alt for lite streng med jenta vår. Så da får vi prøve en kveld til med gråting og se om det kanskje blir litt lettere etter hvert. Huff som jeg gruer meg.

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Jeg tror nok at vi foreldre bekymrer oss mer enn vi trenger. Hun får neppe varige men av dette. Det er barn som ikke opplever kjærlighet over tid som får varige men, evt at de blir utsatt for et overgrep. Og jeg tror nok ikke det å la babyen lære å sovne av seg selv karakteriseres som et overgrep

Jeg prøver selv å tenke tilbake til fra da jeg var lita. Fikk jeg varige men av at foreldrene min var streng? Nei... det hørte liksom litt med. Og jeg husker ingenting fra da jeg var 9 mnd. Mamma fortalte at hun lot meg gråte i senga uten å ta meg opp da jeg var spedbarn, bare fordi søsteren hennes hadde lest det i et blad at babyer kunne blir bortskjemte. Men ingen varige men her altså

 

Men det er klart at det føles vondt å se barnet gråte sånn. Jeg lot det jo gå lang tid selv før jeg endelig måtte sette foten ned.

Det var sånn med jenta vår også fra hun var nyfødt. Hun måtte bæres og bysses hele veien. Brukte hver kveld 1-1.5 time til å få henne til å sovne, men jeg oppdaget jo at hun brukte lenger og lenger tid på å sovne for hver kveld.

Barna skjønner at dere er glad i dem selv om man er litt streng. De roper jo for at de VET at dere er der og vil ha viljen sin.

 

Jeg opplevde også at jenta vår ble mer hysterisk når hun var veldig trøtt, så de gangen vi la henne litt tidligere så gikk det faktisk lettere. Hun var litt mer medgjørlig.

 

Nei, det er ikke enkelt å vite hva som er riktig bestandig, men jeg har fulgt min egen magefølelse hele veien, og det har funket bra. Men faktisk føltes det mer rett når hun var passert året. Det var "lettere" å være streng på en måte. Jeg merket mer og mer at hun gjorde det fordi hun visste hun ville få viljen sin tilslutt.

Og etterhvert roet hun seg fortere når jeg gikk ut av døra, enn når jeg satt inne på rommet, selv om hun ble mer hysterisk der og da.

 

En annen ting jeg gjør for å vise at jeg bestemmer er å bestemme meg på forhånd hvor mange bøker vi skal lese og hvor mange sanger jeg skal synge. Etter det er det konsekvent stopp. Jeg synger også faste sanger i fast rekkefølge (ikke fordi jeg vet om det har noe å si..hehe). Da blir det enda mer forutsigbart.

 

Gjør det som føles rett for dere, ta til dere råd som høres fornuftig ut i deres ører. Det vil ordne seg tilslutt

[Aiva j121110 og en i mai13]

Jeg og stemmer for å føle seg frem selv!

 

Lille jenta her sov i utgangspunktet ganske bra, men fra 5 mnd alder så var det brått stopp. Ble puppet i søvn hver kveld riktignok fra starten av, men det gikk plutselig dårligere.. Våknet mange ganger. Fikk tips av helsesøster om skrikekur, selv om vi syns det hørtes guffent ut. Vi prøvde et par ganger (og jeg gråt like mye som henne..), men fant ut at hun ble så redd av det, at vi aldri vil gjøre noe sånt igjen! Hun var stressa og redd hver gang vi gikk ut av synsfeltet hennes hele neste døgnet, men så gikk det seg heldigvis til igjen akkurat det.

 

Så var det å våkne mellom 5 og 10 ganger hver natt i 1 måneds tid..

Til slutt fant jeg ut at jeg måtte prøve den andre "skrikekuren" som ikke på langt nær virker så brutal.

 

Hun fikk pupp, så la jeg henne i senga og lå selv i vår seng rett ved siden av. Sa natta og hele pakka. Så la jeg meg vendt litt vekk fra henne, bare snakket litt til henne innimellom når hun skrek mye. (Var egentlig mest klaging.. ) Første kvelden tok det et par timer.. Hun sov helt til 06 neste morgen, fikk da litt pupp og sov videre til 09. Helt fantastisk. Like blid som alltid neste dag.

De neste kveldene tok det mellom 1 og 2,5 time, men sovinga ble like bra gjennom natta. Så var det far sin tur til å prøve.. 35 min, 25, 15, 5 minutter..

Så nå er det bare å håpe at hun fortsetter å bruke 5 minutter på å sovne helt selv, så kanskje vi etter hvert kan prøve å forlate rommet før hun sovner og at det kan funke. Hun er forresten 8 mnd.

Lykke til videre med soving! :-)

[Spinella]

Nå må jeg bare fortelle hvordan det gikk!! La henne ned som vanlig, hun fikk flaske og jeg sang mens jeg pjusket henne i håret. Hun sovnet ikke så jeg la frem en bok hun har i senga og satte meg ned i enden av soverommet hennes og leste min egen bok. Hun lekte litt og snakket med seg selv, men etter hvert ble hun lei og begynte å sutre. Jeg ventet litt før jeg la henne ned igjen og sa god natt, da sutret hun enda mer, men ingen gråt. Hun roet seg ned, men så var det som om hun ombestemte seg og reiste seg opp å begynte å sutre igjen. Jeg ventet enda lengre, gikk så og la henne ned igjen, og da lå hun der og lekte med sokken sin til hun sovnet! Jeg kan ikke tro det! Ingen tårer! Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så lett! Håper virkelig det går like bra i morgen. Tror nok hun var i perfekt humør, ikke for våken men heller ikke overtrøtt. Vet ikke hva det var, men uansett så virker det som om hun har forstått poenget.

 

Tror hun over her har rett, å være litt streng, eller ihvertfall konsekvent er kanskje ikke så ille så lenge de vet at man er glad i de og bryr seg om de Tusen takk for alle tilbakemeldinger Er så happy nå at jeg kan ikke få sagt det

 

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Så flott å høre da:) Da vet man jo at det er håp ihvertfall. Og det virket jo som det gikk ganske så smertefritt ??

 

Lykke til videre

[Gjest Madolyn]

Ååå så flott!! Krysser fingrene for at det går like fint i kveld!! Men om det ikke gjør det så vet du hvertfall at hun klarer det, og HAR klart det, og vil klare det igjen! Pass veldig på å legge henne på det "perfekte" tidspunktet ja

[Aibell]

Du, jeg ser at du skriver at det går bedre, og det er flott!

Jeg vil likevel forsikre deg om at så lenge du er i rommet sammen med henne så er det IKKE skadelig at hun gråter! Jeg jobber med barn og søvn, den metoden du bruker nå er helt akseptabel og av mange anbefalt (av blant andre midt i mellomsenteret som er veldig opptatt av at barnet skal søvntrenes skånsomt).

 

Gråt kan bli skadelig om barnet føler seg forlatt og blir redd. Så lenge man er i synsfeltet til barnet og bekrefter det jevne mellomrom at du forstår frustrasjonen er det ingen problem at barnet utrykker sitt sinne for at ting har endret seg

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Men hva når baby ikke roer seg ned? Dvs bare skriker og skriker og skriker, helt til h*n nesten kaster opp? Er det fortsatt en akseptabel metode da? Babyer har jo ulikt temperament og personlighet, og det er vel ikke alle som gir seg så lett dessverre.. (og jenta mi er en av dem ja). Mulig at jeg er litt for soft, men jeg klarer altså ikke å se henne ligge der og skrike seg gul og blå, selv om jeg vet at hun ser meg og er trygg.. Mange babyer trenger gjerne hjelp for å klare å roe seg ned igjen etter et følelsesutbrudd, og denne hjelpen føler jeg det blir feil av meg å ikke gi henne.. Så jeg sliter litt med hva som egentlig blir det beste å gjøre her, og har foreløpig alltid tatt henne opp når hylingen blir for ille..

 

For mange funker jo også opp-ned metoden, hvor det gjerne blir litt mindre hyl og skrik for den lille, og den står det mer om her;

 

http://www.sovlillebaby.com/soevntrening.htm

 

Hvordan gikk det forresten i kveld, Spinella? Håper det ble samme suksess som gårsdagen, ingenting er jo bedre enn det:)

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Jenta vår var også innimellom helt desperat. Og gjerne de kveldene hun kanskje var litt for trøtt, selv om vi la henne til vanlig tid.

Da tok jeg henne opp og trøstet henne ved sengekanten til hun roet seg. Så la jeg henne ned igjen. Og slik kunne jeg gjøre flere ganger. Tilslutt var hun helt utslitt og sovnet endelig. Så jo, jeg har også tatt den metoden med å løfte henne opp og holde henne tett inntil meg. Men det har ikke vært ofte heldigvis. Det var en periode, så gikk det over. Jeg var likevel ganske trygg da jeg bestemte meg for at nå måtte hun lære å roe seg ned selv.

Det er jo ikke noe fasitsvar selvsagt, man kjenner sin unge best og man gjør det som føles riktig for en selv Men som regel kommer man til et punkt hvor nok er nok

Og fortsatt har jeg kvelder hvor jeg holder henne i hånda til hun sovner, men nå har hun forstått at det ikke er sånn hver kveld. Det er jo koselig å sitte der til de sovner, men ikke hver eneste kveld hvis det tar halve kvelden før de sovner

[Spinella]

Jo, tredje kvelden var omtrent lik den andre kvelden, litt sutring men roet seg fort og sovnet. Og det beste av alt er at på morgenen kan hun ligge lenge og bare pludre i senga, dette har hun aldri gjort før, hun har alltid vært avhengig av at vi var i rommet sammen med henne. Så det virker rett og slett som om hun skjønner at det ikke gjør noe å være på rommet sitt alene.

 

Men det er klart, metoden er nok ikke for alle. For det er sant, den første kvelden gråt hun sånn at det var helt grusomt. Og da hun sovnet hikstet hun fremdeles. Og det føltes helt grusomt, som sagt så satt jeg selv og strigråt. Men det var kun den ene kvelden, nå virker det som om hun har skjønt hvordan hun skal finne roen selv. Hun klager litt, for hun ville nok aller helst at vi koset henne i håret til hun sovnet, men vi kan jo ikke fortsette med det til hun blir konfirmert heller.

 

Så jeg angrer ikke. Men det at det måtte en så brutal metode til er selvsagt ikke noe morsomt, men ingenting annet fungerte for oss, og vi var rimelig desperate. Og jeg passer på å ta igjen all nærheten og kosen på dagen <3