Skulle ønske jeg hadde et nært forhold til mamma (langt)....

[Anonym bruker]

Nå som jeg er gravid, og henger mye på diverse gravidsider på internet og leser bøker om graviditet og babyer, merker jeg at mange vektlegger det gode forholdet mellom mor og datter, og hvor mye nærmere man kommer hverandre. Har inntrykk av at mange nesten står nærmere moren sin enn samboeren, spesielt i graviditeten.

 

Jeg har et alt annet enn nært forhold til moren min, vi bor 5 minutter med bil unna hverandre, men har bare snakket sammen en eneste gang siden jeg fortalte om graviditeten for to uker siden. Jeg prater faktisk mer med svigermor..

 

Min mor var aldri en sånn som tok vårt parti i krangel med venner da vi var små. Der vennene gikk til sine foreldre og fikk støtte når de følte seg urettferdig behandlet, ble vi kalt sladrehanker om vi sladret til vår mor. I krangel mellom søsken, derimot, kunne hun ta parti, alltid for min storebror. Hun sa alltid av vi søstre (vi er 3 søsken på 3 år, og en attpåklatt) rottet oss sammen mot han, mens realiteten var at han har en sær personlighet som skaper konflikter, kan ikke dele og bærer på gammelt nag i evigheter, er hevntørstig osv. Hver gang hans usympatiske vesen skapte han problemer, var det spesielt jeg som fikk kjeft, og i en viss grad lillesøsteren min. Hun kritiserte pappa mye foran oss, og kjeftet og smelte etter han, med det resultat at han aldri har hatt noe autoritet når det gjaldt oss barna. Dette førte til at han gav oss ris fordi vi aldri hørte etter. Mamma også gav oss ris, men det var mer vilkårlig, oppførsel som gikk bra den ene dagen førte til fysisk avstraffelse den neste, avhengig av humøret hennes...

 

Etter hvert som vi ble større prøvde hun å gjøre oss til fortrolige i sitt prosjekt med å gjøre pappa enda mer til tøffel (de er fremdeles gift, og han kan ikke puste uten at hun har en mening om hvordan han burde oppgaven), beklagde seg til oss over hvor udugelig han er osv. Dette fungerte bedre i forhold til søsteren min enn meg, så de har et riktig godt forhold, ser det ut til, selv om hun også etterhvert ser at det er mammas oppførsel som er særest. Hun baksnakket også oss søsken overfor hverandre, og alle konflikter mellom meg og henne kunne når som helst bli diskutert med søsteren min. Dette gjorde det selvfølgelig enda vanskeligere å ha et fortrolig forhold.

 

Hun fordelte husarbeid rundt på pappa, meg og søsteren min, for så å gå etter og kritisere hver ting som ble gjort. Broren min fikk også oppgaver som han lot være å gjøre, uten at det fikk konsekvenser for han i det hele tatt. Yngstebroren min har ikke engang fått oppgaver (han er ikke mange årene yngre enn oss), og når det ble kommentert svarte hun bare at det var vanskelig nok å få han til å gjøre leksene, og at vi ikke skulle blande oss i hennes oppdragelse. Andre urettferdigheter ble håndtert på samme måte, vi skulle ikke blande oss. For eksempel måtte jeg jobbe om jeg ønskte penger når jeg begynte på videregående, mens hun kjøpte røyk til søsteren og lillebroren min titt og ofte (en interesse de deler med mamma, og et behov som måtte dekkes, uten at jeg som ikke røykte trengte å få noe annet i stedet). Om jeg kommenterte at de ikke var gamle nok til å få kjøpt røyk på lovlig vis, sa hun bare at hun hadde gitt opp å få dem til å slutte og at lillebror bare stjal røyk fra henne om han ikke fikk, og da måtte søsteren min få også.

 

Hun har definisjonsmakta på alt mulig, og er dermed eksemplarisk i matveien, alt hun ikke liker er definert som "ikke skikkelig mat" og når jeg ikke likte noe som barn, var jeg utakknemlig. For eksempel er tørrstekte fiskepinner helt grei mat, mens klippfisk er uspiselig. Spekesild måtte spises selv om jeg kastet opp (da ødela jeg selvfølgelig middagen for de andre med vilje) mens hun selv synes det er vrangvilje å sette fetaost på bordet, folk burde ta hensyn til at hun ikke liker det.

 

I løpet av oppveksten er jeg blitt kalt ku, megge, utakknemlige beist og mye annet, men jeg har sjelden fått en eneste klem, og hun har aldri sagt at hun er glad i meg. Om jeg prøver å ta opp noe i forhold til dette, dårlige opplevelser i barndommen, er jeg fæl og bare ute etter å kritisere henne. Hun gadd ikke engang slutte å røyke i graviditeten, det er så mye hun brydde seg om å ta hensyn til andre, men det er selvfølgelig hun som aldri blir tatt hensyn til.

 

Det verste er egentlig at hun har jobba som dagmamma i mange år, og gjort en god jobb, foreldrene til dagbarna har vært kjempefornøyde med henne. Det samme med tantebarn. Det er bare sine egne barn hun har behandla på denne måten.

 

Det er klart at det at jeg og min mor er totalt forskjellige av utseende og personlighet, mens søskenene mine ligner henne, bidrar til følelsen av å bli svikta. Men søsteren min er enig i min opplevelse av barndommen, og bekrefter når vi snakker sammen at sånn var det, det er ikke noe jeg har konstruert i ettertid. Forskjellen er ganske enkelt at det går inn på meg i større grad enn henne. Hun sier ganske enkelt at mange har hatt det like ille og verre, og at det ikke er noe å dvele ved. Jeg har heller ikke brydd meg særlig om det, det har ikke skadet meg på noen annen måte enn at jeg "fryser til" ved kjærtegn fra svigerfamilien, jeg er ikke vant med å få klemmer og at noen andre enn samboer sier at de elsker meg. Ikke før nå som jeg er gravid.

 

Jeg kan egentlig ikke komme på noe i hennes barneoppdragelse jeg vil kopiere, og det får meg til å føle meg ganske morløs. Jeg kan ikke spørre henne om råd, og føler ikke for å dele gleder og bekymringer med henne i det hele tatt. Samtidig hører jeg fra broren min at hun har fått bestemordilla og gleder seg over alt på jord. Jeg føler ikke for å bruke henne som barnevakt i det hele tatt, og gruer meg allerede til at hun kommer på barselbesøk om flerfoldige måneder. Jeg veit at hun er fornærmet for at vi tilbringer mer tid med svigerfamilien en dem (jul, påske osv), samtidig inviterer hun så og si aldri. Jeg er ikke ukomfortabel med å være hos foreldrene mine, men ser helt at den ene er ute når jeg kommer, jeg klarer ikke sytingen og klagingen til mamma på alt pappa gjør.

 

Noen som har lignende erfaringer, og som har opplevd at moren fungerer som bestemor?

[Anonym bruker]

Ingen?

[Anonym bruker]

Har ikke opplevd det samme som deg nei. Men må si det høres forferdelig ut å ha slike barndomsminner!

 

Kos deg med svigerfamilien din, høres mest fornuftig ut det.

 

Klem

[Anonym bruker]

Hei kjære deg.

Jeg vet ikke om jeg har helt den samme erfaringen som deg, men jeg har iallefall erfaring med en mor som ikke er helt slik jeg skulle ønsket. For å ta det siste først; for oss ble det ikke bedre selv om hun ble mormor, dessverre.

Jeg synes min mor er og har vært svært selvsentrert. I perioder har hun ikke fungert som mor overhodet. Jeg kan se at hun kanskje har dårlig selvtillit når hun ikke føler seg helt på hjemmebane, noe som resulterer i at hun føler seg overkjørt når "ingen tar hensyn til henne". Blir gal av den setningen, alle skal alltid ta hensyn til henne, og hvis ikke skal det praaaaates om det til alle gjør som hun sier.

Hun var en stor skuffelse i alle graviditetene, til og med når jeg sa jeg trengte henne!

Mitt råd må bli å ikke forvente så mye. Jeg er vanvittig glad i min mor, men skulle ønske hun kunne vært mer mor for meg enn hun har vært. Men hun er den hun er, og jeg kan ikke tvinge frem en interesse for barnebarn eller meg. Jeg har prøvd, og hun sier hun ønsker å gjøre ting annerledes, men så blir det likt som før likevel..

Nå er jeg ute av tyveårene og godt inni tredveårene, og vi har vel funnet en måte som fungerer for oss. Det vil nok du og din mor gjøre også. Det nytter ikke å ønske at hun var annerledes, det nytter heller ikke å forklare henne hvordan du ser situasjonen, for du ser nok ting "feil" eller "ufullstendig" uansett.

Prøv å slå deg til ro med den typen mor du har, hun er faktisk den eneste moren du har. Ting kan endre seg med babyen, eller ikke.. Det viktigste er at du aksepterer situasjonen og din mor. Det er naturlig at disse følelsene blir ekstra sterke i en graviditet, og du skal være glad for at du er reflektert nok til å gjøre ting annerledes med egne barn.

Lykke til.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i både deg, HI, og 21:59.

Jeg e rogså vanvittig glad i min mor, men savner en skikkelig "mamma", slik mine venninner og min samboer har. Men det har jeg ikke, og jeg vet hun er glad i både meg og min datter.

Har også kommet dit at jeg ser at hun har hatt mye dårlig selvtillitt opp gjennom oppveksten min, og at det e rmye derfor ting er som de er. Ellers er hun vel bare ikke den typiske mamma og mormor, og det må jeg leve med.

 

Heldigvis har jeg mannen min, som på mange måter har fylt hullene etter at jeg ble gravid og nå når vi har barn. Vi kan ikke gjøre noe med mødrene våre, og jeg er forsåvidt glad for at jeg er så obs på hvordan jeg IKKE vil være med min datter, hva jeg IKKE vil gjøre. Jeg jobber vaktivt for å få et godt og åpent, kjærlighetsfult forhold til henne, enda hun bare r 2 år ;-)

[Anonym bruker]

Hei!! Jeg kjenner meg igjen i mya av det du skriver om din mor. Jeg har og et dårlig forhold til min mor som har bare blitt verre med åra desverre. Ho er en som alltid vet best og kan alt,og da menere jeg absolutt ALT! Ho kritiserer alle andre hva de gjør og ikke gjør. Har aldri løftet en finger når det gjelder husarbeid,det er det pappa som har gjordt og han er en reall "tøffel" holder alltid med mamma,selv om han vet det sårer oss ungene og at det er feil.

 

Vi er 3 barn og et fosterbarn og vi har alltid blitt behandlet veldig ulikt,som igjen har ført til store konflikter oss imellom. Vi er alle voksene nå og med barn,og det er ingen av oss som har noe bra forhold til mamma,og det er selvfølgelig veldig trist,men etter utallige forsøk så blir ting ikke bedre. Mine foreldre får ikke passe våre barn og vi omgås skjelden,men jeg har heldigvis flotte svigerforeldre som stiller opp. Og min svigermor vet alt om mitt forhold til min mamma som gjør at vi er veldig ærlige mot hverandre og trives godt sammen.

 

Jeg mener at har gjordt et valg jeg kan stå for,for mine barn skal ikke bli dratt inn i konflikter som har vært i min familie opp igjennom åra,og jeg vet at jeg blir i dårlig humør av å være sammen med min mamma.

 

Ikke ha et forhold til din mor enhver pris,i det lange løp blir det mulig en dyr pris for deg og betale.

[Anonym bruker]

Min mor døde februar i år, veldig brått og uventet 45 år gammel. Jeg skulle virkelig gjort ALT for at min mor skulle komme tilbake. Min søster fødte for tre mnd siden, og jeg har termin i august. det er en sorg som ikke kan forklares å vite at min mor aldri vil se sine barnebarn, eller se sine døtre bli mamma selv.

 

Jeg kunne skrevet et 10 sider langt brev om hvor mange feil min mor gjorde mens hun levde og under vår barndom, og hvordan det har påvirket meg og min søster, både på godt og vondt. Men i bunn og grunn så har det ingenting å si. Jeg skulle gjort alt for å ha min mamma hos meg, uansett, med alle feil og tabber. 3