Angst for at barnet er alkoholskadet

[Anonym bruker]

Jeg fant ut at jeg var gravid da jeg var rundt fem uker på vei. I ukene før hadde jeg drukket alkohol, dvs. 2-3 glass vin 2-3 dager i uken. Jeg var aldri på fylla, så da vi fikk opp to streker og typen sa han gjerne kunne tenke seg å få barn så bestemte vi oss for å ta sjansen på å fortsette svangerskapet.

 

Nå er barnet fem måneder gammelt og jeg synes overhodet ikke han ser normal ut. Øynene er små, smale og sitter langt fra hverandre. Området mellom leppa og nesa har bare en svak krusning, selv om selve overleppa ikke er veldig smal eller helt glatt. Jeg klarer periodevis å venne meg til utseende, men med en gang jeg befinner meg blandt andre babyer så skammer jeg meg over at min baby ser så anderledes ut. Min er ikke søt på samme måte som de andre og jeg synes babyen ligner mer på alkoholskadde barn enn på andre babyer. Jeg tror ikke det er noe galt med hjernen hans, men jeg tror det er min skyld han ser ut som han gjør.

 

Jeg har ikke turt å spørre legen om dette på egenhånd, men typen ble gal av å høre meg mase om det og tok ham med til legen for meg og fortalte ståa. Barnelegen undersøkte ham grundig og kunne ikke finne noe galt med ham. Alle barn ser forskjellig ut og det er ingen grunn til å tro at denne ser ut som den gjør pga av alkohol, var hans konkonklusjon. Han sendte inn en lege til for å ta en titt på ham og han sa "Han der er det ihvertfall ikke noe galt med". Når det gjeller denne slags ting så stoler jeg helt på typen min, så jeg er sikker på at legene virkelig sa dette, men jeg klarer ikke å tro at det er sant. Begge legene var enige i at jeg trengte å se en psykolog.

 

Jeg har lest på nett at utseende assosiert med alkoholskader blir slik den 20. dagen etter befruktning, og jeg vet at en av de dagene jeg drakk var enten dag 19 eller 20. Så hvorfor ser man ikke alkoholskadde barn overalt kan du si? Jeg tror det er fordi barnet mitt ble unfanget midt på dagen, mens de fleste andre blir unfanget på kvelden og dermed unslipper kveldsalkohol akkurat når ansiktet formes. Jeg vet også at ansikstrekkene blir tydeligere fram mot to årsalderen og at det er vanskelig å fastsette hjerneskade før det nærmer seg skolealder. Jeg går og gruer meg til å se disse trekkene tre frem tydeligere og tydeligere i tiden som kommer og vite at det sannsynligvis er min skyld.

 

Jeg føler meg som en helt elendig mor av flere grunner. 1. Jeg bryr meg om noe så overfladisk som utseende. Han er sunn og frisk og rask på alle andre måter. Jeg får god kontakt med ham, han sover natta igjenom, er lett å roe og smiler stort sett hele tia. 2. Jeg drakk selv om jeg innerst inne må ha visst at det var en sannsynlighet for at jeg kunne være gravid. Det at jeg har uregelmessige perioder, tok en negativ graviditetstest i tredje uke og har vært uforsiktig mange ganger uten å bli gravid er ingen unskyldning. 3. Jeg er livredd for at alle tror jeg er en uforsvarlig alkoholiker når de ser barnet mitt. Alle ser ut til å tro at man må drikke som en svamp for å få barn med dette utseende. Jeg blir rett og slett folkesky av dette. Synes det er vanskelig å oppholde meg steder med andre mødre og barn. Jeg har ellers alltid tenkt på meg selv som en som driter i hva andre tenker, men nå er jeg frøken overfladisk. 4. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt abort, noe som er helt fryktelig ettersom han tydeligvis er strålende fornøyd med å leve. Periodevis har jeg lyst til å adoptere ham bort, men jeg vet typen min aldri ville ha gått med på det og hvordan skulle jeg forklart det til familie og venner. 5.Jeg er redd disse tankene hemmer utviklingen hans og ødelegger forholdet mitt til barnefaren.

 

Det er ikke bare jeg som synes han ser rar ut. En kollega kommenterte at han syntes han hadde små øyne, moren min inrømmer at "han ser litt pussig ut", og ingen synes han ligner på noen i familien. Har spurt på helsestasjonen om de synes han ser normal ut og da bare ler de og sier ja, men hva annet skal man si når folk spørr om slik. Det er ytterst få som kaller ham søt, de fleste sier bare "det var en blid fyr". Jeg har vært hos legen som bare skrev ut en resept på noen lykkepiller. Jeg har enda ikke begynt å ta dem. Jeg synes det virker som en for enkel løsning og jeg vet ikke hva som går over i melka.

 

Jeg føler ikke at noen tar meg på alvor, jeg vet ikke om jeg vil at noen skal ta meg på alvor og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg vidre.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke så mye om alkoholskader, men jeg vet at de aller fleste, inkludert meg selv, har drukket alkohol, noen også i betydelig mengde, før de fant ut at de var gravide, uten at det har fått konsekvenser. Var ikke klar over at ansiktet blir formet på dag 20. Jeg vet heller ikke hvordan et alkoholskadet barn ser ut. Men jeg syns uansett at kanskje legen din har valgt en litt lettvint løsning ved å sette deg på lykkepiller.

Jeg tror du heller hadde hatt godt av å snakke med en psykolog/psykiater. Det er ganske alvorlig når du tenker på å adoptere bort sønnen din pga utseende, men jeg forstår at dette er noe som virkelig plager deg og at du føler du ikke blir tatt på alvor med dine bekymringer.

Ellers vil jeg si at barn ser forskjellige ut, noe du også vet som du sier.

Tenker du hadde hatt godt av å snakke med en lege som har ekstra kunnskap om alkoholskader på barn, hvis det er mulig. Så kanskje du får ro i sjelen.

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Takk så mye for at du tok deg td til å svare!

 

Jeg var hos barnelegen med gutten i går. Han innrømmet at han så spesiell ut, men påpekte nok en gang at det ikke var mulig å finne noe galt med ham. Hadde det vært alkoholskader hadde han bl.a. forventet en diger panne og rar plassering på ørene sa han. Han sier han overhodet ikke tror utseende skylles min drikking og han hadde heller ikke hørt om at utseende dannes den 20. dagen. Så vidt han visste var det bare alkoholforbruk igjennom hele svangerskapet som skapte rart utseende. (Jeg har lest dette her http://www.come-over.to/FAS/BirthMomsFAQ.htm ) Jeg klarer ikke å tro ham, da jeg vet at det meste av forskning på alkoholskade gjøres på barn som har alkoholiserte mødre og/eller har påvist hjerneskade og dermed ikke er relevant for meg. Typen mener jeg plukker informasjon her og der for å få det til å passe med min ide av hvordan ting henger sammen og at jeg må stole på hva en erfaren barnelege forteller meg. Jeg har også hørt ørten historier om mødre som ikke visste de var gravide, drakk og fikk normale unger. Jeg tror jeg har hatt skikkelig uflaks og at jeg har en sørgprosess jeg må igjennom. Det hadde kanskje hjulpet å prate med noen som virkelig er eksperter på dette, men hvordan kommer man seg dit uten henvisning?

 

Barnelegen ville også at jeg skulle begynne på lykkepillene, så jeg skal dra på apoteket og kjøpe dem i dag. Jeg tror ikke de vil få meg til tro jeg ikke er ansvarlig for utseende hans, men jeg vil kanskje klare å fokusere på at han ikke har et eneste symptom på hjerneskade (enda) og er verdens blideste fyr (når han ikke er i ferd med å få tenner slik som nå). Er de uten effekt får jeg finne meg en psykolog på egenhånd, for slik som det her kan jeg ikke fortsette.

[Anonym bruker]

Da jeg tok noen psykologifag for noen år siden, fikk vi se bilder av alkoholskadde barn.... De så ut som quasimodo! Og i tillegg var hjernen dems underutviklet så det holdt...

 

Jeg tror at hvis barnet ditt virkelig var alkoholskadet ville du merket det! Husk det er ikke bare dine og typen sine gener som kan komme til uttrykk i barnet. Kanskje så tippoldemoren din litt "pussig" ut som baby?

 

Jeg så et gammelt bilde av min tipp,tipp oldemor, og det var som å se fetteren min i dameklær fra 1800 tallet. Så utseendet kan arves fra generasjoner tilbake;) Utseendet vil endre seg på barnet etterhvert som han vokser til. På meg høres det ut til at du har en fødseldepresjon(er ikke lege, er bare min personlige mening;). Kanskje du har problemer med tilknytning til barnet pga det? Jeg ville snakket med en profesjonell om dette her.Og husk, ikke alle babyer er super søte, jeg var ikke spesielt pen som unge;)

[snart2barnsmoor<3]

er jo mange barn som ser helt rare ut der ute da!

helt til de blir ett år , da blir jo søtere og søtere etterhvert når de får mer hår ++++++++++

så ingen grunn til bekymring

=)

[Anonym bruker]

Jeg vil sende deg en kjempestor klem.

 

Jeg er mamma til et barn som ser noe snålt ut. Øyner langt fra hverandre, lavtsittende ører,stor panne, flat nese, underbitt og liten hake, alt i helt feil proporsjoner og på feil plass. Dette kommenterte ikke legen da han var født, og da vistes det heller ikke noe særlig, men ble mer og mer synlig etterhvert som han ble større. Vi stussa litt over at det var noe "pussig", men la ikke noe i det. Før en lege i familien spurte om vi hadde fått sjekket om han hadde noe syndrom. Kort fortalt, ballen begynte å rulle, det ble tatt gentester og røntgenbilder og alt som går an å ta, resultatet er at de fant ut at han faktisk har et supersjeldent syndrom. Men han har utviklet seg helt fint på alle mulige måter til tross for at han ser annerledes ut.

 

Hvis det faktisk er slik at sønnen din har et veldig spesielt utseende, så bør en barnelege kunne prøve å lete etter om det kan være et syndrom. Som regel må det mer enn rare ansiktstrekk til for å kunne finne noen diagnose, men mange, f eks craniofaciale diagnoser og møbius syndrom, har kun ansiktstrekk som symptomer. Dette er uansett opp til legen å vurdere om kan være aktuelt. .

 

Det du trenger psykologhjelp til derimot, det er å klare å tro på at det ikke er din feil. Det er naturlig at man bebreider seg selv, men slike ting som dette kan hverken ungen eller du noe for.

[Anonym bruker]

Jeg vil gjerne takk så mye for alle de omtenksomme kommentarene deres. Jeg var helt sikker på at jeg bare kunne vente meg fordømmelse og skyllebøtter, istedet synes jeg at dere har kommet med mye fornuftig som virkelig har hjulpet meg.

 

Jeg prøvde meg på antidepressiva, men jeg følte meg som en likeglad zombie. Typen måtte komme tidlig hjem fra jobb ettersom jeg rett og slett følte meg for dopa til å ha eneansvar for et spedbarn. Det fikk meg ikke akkurat til å føle meg som noen bedre mor. Nå jogger jeg tre dager i uka istedet - det har i det minste ingen lumske bivirkninger.

 

Jeg begynner å innfinne meg med at dette er barnet mitt og jeg er bundet fast til ham resten av livet. Det er masser av folk som har mye større problemer enn det jeg har, og bare jeg fokuserer på framtiden så skal dette gå bra. Uannsett hva årsaken måtte være. Jeg tar meg selv i å ønske at han hadde et genetisk syndrom. Da kunne jeg gitt det et sosialt akseptabelt navn og fått trøst og støtte. Jeg skal spørre barnelegen i neste runde, men jeg har søkt (alt for mye) på nett og har ikke funnet noe som jeg synes passer (bedre enn alkoholskader).

 

Det vanskeligste for meg nå er at jeg har blitt folkesky. Jeg unngår alle situasjoner der jeg risikerer å treffe på andre spedbarn. Det er ikke så mye det at jeg er redd hva andre vil tenke, som at det å se andre barn på en måte nullstiller alt mitt arbeid med å normalisere hans utseende i mine øyne. Vi har nylig flytta til et nytt sted og familie og gamle venner er langt av sted, så jeg føler meg ganske ensom.

 

Et annet problem er at jeg går om holder pusten hver gang han ikke gjør ting akkurat når han "skal" etter tabellen. Han er en diger og bedagelig gutt, og hverken jeg eller typen var særlig raske babyer, men likevel. Jeg klarer ikke å stole på legens formaning om at alt er i orden.

 

Alt i alt går det likevel bedre nå. Han får stadig mer personlighet og det gjør det mye lettere å se forbi utseende.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke mye om alkoholskader jeg heller, men kjenner svært mange som drakk før de visste at de var gravide. En bekjent med veldig uregelmessig og sjelden mens visste ikke at hun var gravid før i tredje måned, og hadde både røyket og drukket alkohol. Barnet ble helt fint, kanskje det er noe annet galt med barnet ditt som ikke er relatert til alkoholskader?

Det bør også nevnes at et spedbarns utseende er en dårlig indikasjon på hvordan det kommer til å bli senere. Vet dette er en litt stygg ting å si, men en mor jeg kjenner hadde noen veldig pene babyer som helt ærlig ikke er så pene nå, seks år gamle. Noen babyer har litt "deformerte" hoder etter, i mangel av et bedre ord; "trang" vaginal fødsel, som ofte går seg til. Ifølge min mor så hodet mitt ut som en pære en stund etter fødselen.

[Anonym bruker]

Jeg tok en graviditetstest 13 dager etter sex hvor kondomet sprakk, og testet negativt. Ble en veldig fuktig kveld på byen! Gikk to uker, og så tok jeg meg en pils. Fire dager senere begynte jeg å lure på hvor i all verden mensen ble av, tok en ny graviditetstest som var positiv. Barnet viser ingen tegn til alkoholskader Han er en urolig sjel som sover lite, skriker mye og er generelt veldig krevende, men dette er jeg veldig sikker på har mer med hans medfødte temperament, og ikke pga en fuktig aften + en pils

[Anonym bruker]

Jeg har ikke peiling på dette, men har sett en del barn som jeg ikke akkurat vil kalle vakre. Alle er de skjønne på sin måte, men ikke alle babyer er vakre -langt i fra.

 

Vil bare si at en liten baby jeg kjenner, var langt i fra vakker da hun var liten. Nå er hun nådd skolealder og er skjønnheten selv. Både innvendig og utvendig. En skikkelig engel.

 

Det kan være det ordner seg, men er du urolig -bytt fastlege og be om å få sjekket for kromosonfeil....

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Han har ikke noen alkoholskade. Før uke 6 deler ikke mor og barn blodomløp, og fosteret kan derfor ikke påvirkes av alkohol i ditt blod. Eg har drukket i alle mine 3 svangerskap, før eg testet positivt i uke 4-5, og legene har sagt det samme hver gang; det har ingenting å si.

 

Du bør ta kontakt med en psykolog og få snakket ut om disse følelsene. Det er ikke normalt eller særlig godt for deg å ha slike følelser om ditt eget barn kan eg tenke meg. Det kan skade deres forhold senere. Muligens er det en fødselsdepresjon, og da vil du få god hjelp av en skikkelig psykolog.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

22.06:

 

Mor og foster har to separate sirkulasjonssystemer, og har følgelig ikke et felles blodomløp.

 

Kjære HI:

 

Hadde barnet ditt hatt FAS, hadde det vært oppdaget for lenge siden.

Jeg hadde også angst for sykdommer etter at barnet mitt ble født, og vet hvor jævlig det er å gå rundt med et irrasjonelt tankesett.

Håper at du får fatt i psykolog, og at du blir frisk og rask igjen.

 

Sender deg en stor klem :-)