Hvis dere hadde to søsken og den ene var død ?

[Anonym bruker]

Hva ville dere svart når noen spør om hvor mange søsken du har ?

Den ene broren min er død,når folk spør hvor mange søsken jeg har svarer jeg en.Men det føles så tomt,for i hjertet mitt vil jeg alltid ha to...

Samtidig syns jeg det blir for plumpt å si-jeg har to, men den ene er død

[Anonym bruker]

Tja, kommer an på hvem som spør og hele settingen rundt. Kommer spørsmålet fra et menneske som bare spør for å være høflig og som du ikke egentlig har noen dyp samtale med så ville jeg sagt en. Hvis det er en samtale hvir det er plass for det ville jeg sagt at jeg hadde hatt to men at en bror dessverre er død. Når du sier det er det naturlig at den du snakker med spør hva som skjedde. Så se an situasjonen du, men vær beredt på at du må takle å snakke om broren din som er død hvis du forteller om ham.

 

Trist at du mistet ham forresten, var han syk?

 

 

[Anonym bruker]

Har du hørt dette vakre diktet? Det sier i grunnen alt. Du HAR to søsken.

 

Forfatteren heter William Wordsworth

 

Vi er sju

 

Ei lita jente møtte eg

ein gong på framand stad.

Ho kom mot meg med lette steg,

og smilte, trygg og glad.

 

Ho var vel ein sju - åtte år,

var fattig kledd, men sunn

og vakker, med sitt mjuke hår

og kjaken frisk og rund.

 

«Kor mange sysken har vel du?»

sa eg. Straks fekk eg svar :

«Kor mange sysken? Vi er sju.

Sju born har mor og far.»

 

«Kvar er dei andre?» sa eg så

og atter svara ho:

«To er i byen, langt herfrå,

og ut til sjøs drog to.

 

To ligg på kyrkjegarden her,

ei syster og ein bror.

Og i et hus tett innmed der,

bur eg med far og mor.»

 

Eg drygde litt, så spurde eg:

«Og enda seier du

at de er sju?» - ho såg på meg,

ho sa : «Ja, vi er sju.»

 

«Men kjære barn, du veit da visst :

Om fire heim att kjem,

er to av dykk for evig mist,

no er de bare fem!»

 

«På gravene veks blom og gras»,

sa veslejenta fort,

«eg ser dei frå vårt kjøkenglas

og tidt eg spring dit bort.

 

Der er eg alltid trygg og sæl,

eg set meg der og syr,

eg syng for dei, og tidt fortel

eg dei et eventyr.

 

 

Og mang ein kveld når sol går ned

og det er vakkert ver,

da tek eg mjølk og niste med,

så et eg kveldsmat der.

 

Først døde Anna, syster mi.

Ho sjukna inn så brått.

Ho låg og leid ei lita tid,

men så fekk ho det godt.

 

Da snøen kom og la seg til,

så eg fekk ut på ski,

vart Veslebror og kvit og still

og gjekk til syster mi.»

 

«Men vesle jente, desse to

er døde, skjøner du!

Kor mange sysken har du no?»

Ho svara : «Vi er sju.»

 

«Men dei er døde, barnet mitt!

I himlen får dei bu!»

- Den vesle jenta stod på sitt,

ho svara, like fast og blidt :

«Ja, visst. Og vi er sju.»

 

 

[Anonym bruker]

Har ikke hørt dette før jeg. Fikk helt klump i halsen og nesten en liten tåre.. Hormonell jeg?? Å neida!!

 

Uansett, jeg kjenner et par stk som har mistet et søsken, de er voksne og de sier til fremmede at de er det antallet som faktisk lever. Går samtalen lenger eller om de føler det vondt så sier de det "opprinnelige" antallet. Dette dreier seg da om voksne mennesker. Er det barn som blir spurt så er det nok mest naturlig at de teller med den som er borte.

[Anonym bruker]

Jeg mistet en søster i trafikkulykke og har en søster og en bror igjen. Sier alltid at jeg har 3 søsken.

[Anonym bruker]

Syns ikke du skal tenke at det er pumpt å si at du har to søsken, men at en av dem er døde. Men hvorvidt du ønsker å uttdype dette for alle og enhver, er jo en annen sak. Kanskje går det an å svare litt alt etter hvem du prater med, hvilken situasjon det er og hvor følelsesmessig "klar" du er for å fortelle dette til vedkommende som spør?

 

En kompis av meg har 5 søsken. De er altså 6. Han sier alltid at de er 6 søsken. Men moren hans, som var gravid 7 ganger, og fødte et dødfødt barn like før termin, sier at hun har 7 barn. Hun snakker alltid om sine 7 barn som den største selvfølge, enda en av dem aldri har levd engang! Syns hun skal få lov til det, jeg, om det er dét som føles naturlig for henne å si. Samtidig er det jo langt mindre tvil om at barn som HAR levd, gjerne i mange år, før de døde fra familien, er en langt større del av livene til sine familiemedlemmer, og dermed også "regnes med" når man snakker om hvor mange familiemedlemmer man har..? :-)

[Carasnella]

Jeg har også en bror som døde i en bilulykke. Den første tiden etterpå svarte jeg alltid at jeg hadde 2 brødre (for var jo det jeg var vant til å svare), og ble det snakket noe videre om de (som f eks hva de jobbet med, hvor de bodde osv osv.., så fortalte jeg at den ene var død.

Nå er det over ti år siden, og selv om mitt hjerte fortsatt har en stor del som er helt nummen av savn, så blir det litt sånn ute av syn ute, ute av sinn -sånn i hverdagen om du skjønner. Så nå sier jeg bare at jeg har en storebror.

Men klart, om man begynner å prate litt mer så forteller jeg gjerne om min elskede og dypt savnede avdøde bror, men gidder liksom ikke legge ut om alt om det er til et menneske jeg kanskje ikke møter igjen om du skjønner.

 

Har du nylig mistet broren din?

 

Og for et fantastisk dikt, tårene trillet med en gang, og jeg er ikke hormonell engang

[butterfly 2011]

Jeg har ikke søsken som er døde, men har ei datter som vi mistet for 3 år siden , og jeg sier alltid om noen spør hvor mange barn jeg har at jeg har to en på jorden, og ei i himmelen <3

(og i november har jeg tre barn )

 

 

Nydelig dikt ! <3

[Anonym bruker]

Akkurat dette dillemaet har vi nå, da vår lille gutt døde kort tid etter fødselen.

 

Vi hadde en samtale med søskena for ikke så lenge siden, for å ta opp ting de syntes er vanskelige og som de kanskje er redde for å ta opp (de er redde for at mamma skal bli lei seg og gråte), og da kom dette spørsmålet opp. Hva sier vi når noen spør?? Vi kom frem til at vi ser det an, er det mennesker de ikke kommer til å ha noen kontakt med, kan de svare et søsken, men hvis de føler det er riktig, så kan de si at de har to, men lillebror døde. Det er viktig at de ikke føler at de svikter lillebror fordi om de utelater han.

 

Akkurat dette hadde jeg ikke tenkt på at kunne være et problem for de, så det viser at kommunikasjon er viktig! Skal fortsette å ha sånne "oppsummeringsamtaler", det er ikke alle problemstillinger vi som voksne klarer å sette oss inn i.

 

Jeg er mamma til tre, men putter bare to til sengs når kvelden kommer...

[Anonym bruker]

T.usen takk for så mange seriøse og fine svar og for ett utrolig nydelig dikt.Og til dere andre som har mistet noen av deres vil jeg bare si at det var vondt å høre om deres tap.Jeg har i grunnen de samme tankene rundt det man skal svare som dere har,men det er fint å høre hva andre tenker,for det er ikke mange jeg kjenner som har opplevd det samme.Det har ikke skjedd nylig,det er faktisk over ti år siden jeg mistet min bror,men i det siste har jeg av en eller annen grunn tenkt mye på han

[Anonym bruker]

Dette blir som når fplk spør meg hvor mange barn jeg har, svarer 3 barn, spør de hvor de to siste er, så sier jeg bare at de er døde, men de er uansett alltid en del av denne familien. Enda om de er døde, så er de jo barna våres, vi savner dem og tenker på dem, og de er en naturlig del av livet vårt, og livet til ungen vår. Nå venter vi barn nr 4.

 

Men for å si det slik: Når noen jeg ikke kjenner til i det heletatt spør, så sier jeg bare: Vi har 1 barn, men skulle hatt 3.

 

Føler du det tomt å si at du bare har en, så si noe sånn som; Vi var 3 søsken. Da pleier folk å forstå på egenhånd.