Barnevernets metoder (nb.langt)

[Anonym bruker]

Selv om barn kan ha det vanskelig hos sine foreldre, er sjansene på lengre sikt for at de klarer seg bra i livet, langt større om de blir boende hjemme enn om de blir plassert i fosterhjem, skriver dr. scient. Åge Simonsen. Han tar også et oppgjør med forskeren Kari Killén, som synes å være en "guru" i norsk barnevern. Simonsen representerer Fremskrittspartiet i Klientutvalget (tilsvarende socialnemnden i Sverige) ved Sentrum sosialkontor i Bergen.

 

--------

 

Asplan Analyse har lagt frem en rapport for Barne- og familiedepartementet som viser betydelige mangler og problem ved norsk barnevern. I rapporten sies det blant annet at "barnevernstjenesten har klare mangler, både når det gjelder atferdsfag og jus" og at "barnevernsarbeiderne har problem med å tolke regelverket og forankre anbefalingene i henvisninger til lovtekst, rettspraksis og andre rettskilder". Rapporten konkluderer videre med at "saksfremstillingene fremstår som en blanding av faglige vurderinger, personlig verdisyn og dårlig underbygde prognoser".

 

Den svenske universitetslektoren Bo Edvardsson fant lignende forhold etter en analyse av psykologuttalelser i barnevernssaker ("Misbruk av psykodynamisk teori" i Lennart Hane: Rättvisan och psykologin, Contra Förlag, Stockholm). Edvardsson fant at tilfeldige synsinger, selvmotsigelser, uklar og upresis språkbruk, feilaktig og ugyldig bruk av teori, ulogiske resonnement og mangel på mothypoteser var regelen snarere enn unntaket.

 

Ut fra vurderingene til Asplan Analyse er det ingen grunn til å anta at forholdene er bedre i Norge. Dette er selvsagt alvorlig. Det er derfor grunn til å se på de metodene barnevernet gjør bruk av i barnevernssaker.

 

Det må imidlertid først presiseres at flere undersøkelser viser at omsorgen i hjemmet må være særdeles dårlig før det er til barns beste å bli skilt fra sine biologiske foreldre. En svensk undersøkelse tok f.eks. for seg 329 gutter som på grunn av en vanskelig livssituasjon hos mødrene/foreldrene (fattigdom, kriminalitet, alkoholisme o.l.) ble meldt for bortadopsjon før fødselen. Noen av disse ble adoptert slik forutsetningen var, andre ble plassert i fosterhjem, mens resten kom tilbake til sine mødre etter kort tid.

 

Det mest interessante ved undersøkelsen var at ved 22-23-årsalderen var 16,5 prosent av de guttene som var kommet tilbake til sine mødre, registrert for kriminalitet og/eller alkoholmisbruk, mot 15,5 prosent i normalbefolkningen. De nevnte barna som likevel vokste opp hos mødrene, klarte seg altså i disse sammenhengene omtrent like bra som "vanlige barn". De adopterte barna klarte seg også nesten like bra. Blant fosterbarna derimot, og nå snakker vi altså om barn som har vært fosterbarn fra de var født, var 29,2 prosent registrert for kriminalitet og/eller alkoholmisbruk, dvs. nesten dobbelt så mange som i normalbefolkningen.

 

Selv om barn kan ha det vanskelig hos sine foreldre, er med andre ord sjansene på lengre sikt for at de klarer seg bra i livet, langt større om de blir boende hjemme enn om de blir plassert i fosterhjem.

 

Dette skulle man tro barnevernstjenesten hadde som utgangspunkt og forholdt seg til. Men det gjør de ikke.

 

I barnevernsdokumenter og sakkyndige uttalelser møter man en begrepsverden som viser seg hovedsaklig å stamme fra Kari Killén. I sin avhandling Omsorgssvikt og barnemishandling - en kasusstudie og etterundersøkelse av barn i omsorgssviktsituasjoner (1988), har hun utviklet en metode til å bestemme og forutsi omsorgssvikt hos foreldre. Metoden består i korthet i å beskrive foreldrenes bakgrunn, personlighet og deres forhold til barna ved hjelp av en rekke egenskaper kalt belastningsfaktorer. Visse belastningsfaktorer anses å ha større forutsigelsesverdi enn andre, men totalsummen som en person oppnår, vil være med på å avgjøre om barnevernsarbeideren anser at barnet bør tas under omsorg. Viktige faktorer i foreldrenes bakgrunn anses blant annet å være om de selv har vært utsatt for omsorgssvikt, deres egen kontakt med barnevernet, lav selvfølelse, komplikasjoner i samband med svangerskapet, samt selvsagt foreldrenes psykiske helse både i fortid og nåtid, umodenhet, alkoholproblem etc.

 

Allerede her ses flere problem. Killén generaliserer på grunnlag av en meget begrenset populasjon. Undersøkelsen omfatter bare foreldre til 17 barn. Videre mangler en egentlig kontrollgruppe. Uten at man kjenner til hvorledes de samme belastningsfaktorene fordeler seg i en normalpopulasjon vet man lite om de er signifikante med hensyn til forekomsten av omsorgssvikt. Her skal kun nevnes et par eksempler for å understreke dette:

 

I delstaten California i USA opprettet regjeringen en egen forskningsgruppe for å finne ut hvordan viktige problem kunne løses ved å øke "befolkningens selvtillit og selvfølelse". Teamet gikk igjennom 65.000 forskningsartikler innen psykologi som omhandlet selvtillit. Resultatet ble publisert i boken The Social Importance of Self-Esteem i 1989.

 

Kapittelet som omhandler barnemishandling og omsorgssvikt konkluderer med følgende: "Det fins ikke tilstrekkelig dokumentasjon for påstander om en direkte sammenheng mellom lav selvtillit og barnemishandling. Vi har ikke grunnlag for å hevde at styrking av selvtilliten er et virkningsfullt middel til å redusere barnemishandling/barnemisbruk." Det ble heller ikke funnet noen sammenheng mellom lav selvtillit/selvfølelse og aggresjon eller voldsutøvelse. Trass i at hundrevis av undersøkelser altså ikke viser slike sammenhenger påstår Kari Killén i flere avisintervju at det er "en klar sammenheng mellom omsorgssvikt og selvtillit". Trolig er denne åpenbart feilaktige antakelsen basert på hennes egen undersøkelse. Lav selvtillit blir derfor brukt som en negativ belastningsfaktor som er med på å bestemme om barna skal fratas sine foreldre.

 

Når Kari Killén påstår at foreldre som har vært utsatt for omsorgssvikt som barn vil få problem med omsorgen for egne barn, er det minst like tvilsomt. De undersøkelsene Killén henviser til i sin lærebok "Sveket. Omsorgssvikt er alles ansvar", er stort sett retrospektive undersøkelser som alene av den grunn er befengt med flere feilkilder (hukommelsesforskyvninger o.l. blant de intervjuede). Selv om samtlige foreldre til de 17 barna i hennes undersøkelse selv skulle ha vært utsatt for omsorgssvikt i sin barndom, vil det likevel være slik at flertallet av foreldre i totalbefolkningen som har vært utsatt for omsorgssvikt, er gode og normalt fungerende foreldre.

 

En stor amerikansk undersøkelse som over tid fulgte 2600 barn som led av omsorgssvikt, viste at 26 prosent av disse som voksne begikk kriminelle handlinger, mot 17 prosent i kontrollgruppen. Selv om det er en tendens til flere "skakkjørte" personer blant dem som led av omsorgssvikt som barn, er det likevel et stort flertall (74 prosent) som ble "normale" samfunnsborgere.

 

Sannsynligheten for at en person som har vært utsatt for omsorgssvikt som barn ikke vil utsette egne barn for det samme, er trolig betydelig større enn det motsatte. Trass i disse kjensgjerningene regnes dette som "belastningsfaktor" av barnevernet. Riktignok tar Killén selv visse forbehold i sin bok; det gjør ikke alltid barnevernskuratorene.

 

Dessverre predikerer barnevernspsykologene fremdeles i vei som om disse undersøkelsene ikke skulle eksistere. I tillegg "observeres" det. Dessverre fremgår det sjelden hvilke observasjonsmetoder som blir brukt. Det er flere problem forbundet med dette. Siden både den som observerer og den eller de som blir observert er levende subjekt som påvirker hverandre, og med forutinntatte meninger og holdninger, er det ikke bare å observere.

 

Det må brukes en metode som på en eller annen måte tar høyde for dette "objektivitetsproblemet". Dette er selvfølgeligheter i enhver metodisk godtakbar undersøkelse i ethvert fag. Dessverre synes det ikke å være det for barnevernet. Deres observasjoner foregår i regelen ikke under naturlige forhold, men under forhold hvor de observerte enten er nervøse eller oppskaket eller av andre grunner ikke vil kunne forventes å oppføre seg naturlig. Disse forholdene blir vanligvis ikke kommentert i rapportene. Heller ikke diskuteres observatørenes egen innvirkning på de observerte. Dette har i mange saker ført til feiltolkninger som har vært med på å "skape" selve saken.

 

Ofte bruker barnevernspsykologene forskjellige typer personlighetstester i sitt arbeid. Ut fra resultatene av disse testene trekkes gjerne vidtrekkende konklusjoner angående klienten. Dette trass i både at ulike psykologiske tester har vist seg i liten grad å måle det de gir seg ut for å måle, og at disse testene også har vist seg helt ute av stand til å "forutsi" fremtidige hendelser eller fremtidig atferd.

 

For at barnevernet skal finne de såkalte belastningsfaktorene i foreldrenes fortid og egenbarndom, blir disse utsatt for mer eller mindre "kliniske" intervju og observasjoner av psykologer oppnevnt av barnevernet. Psykologene gir på bakgrunn av dette prognoser både for omsorgsevne og fremtidig omsorgssvikt. Begge deler har vist seg å være problematiske. I USA er det foretatt flere undersøkelser som viser at slike forutsigelser basert på intervju ikke slår til. Når psykologene gjennom intervjuer av klientene ikke på vitenskapelig fundert vis kan uttale seg om fare for fremtidig omsorgssvikt, tilbakefall av psykiatriske sykdommer eller lignende, er verdien av disse uttalelsene ikke særlig stor. Ikke desto mindre trekkes konklusjoner angående klientenes omsorgsevner, og fremtidige omsorgsevner, på bakgrunn av slike tester og intervjuer.

 

Oppsummert er det grunnlag for å påstå at barnevernets metoder og arbeidsmåter er mer enn tvilsomme, og bygger på et meget svakt vitenskapelig fundament.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har ikke giddet lese hele, men jeg bare lurer på hvem det du mener skal hjelpe barn som trenger det om vi ikke engang har barnevern i Norge? Regner med du er motstander av barnevernet mtp siste linjen din her.

 

Det er ikke barnevernet, men lovverket barnevernet må forholde seg til, som er problemet. Og da må du angripe storting og regjering som fastsetter lovene og regelverket. Barnevernet jobber utfra så stramme retningslinjer at de faktisk ikke kan hjelpe på normale måter, som er gode nok. Og hva skal vi da gjøre? Det er jo ikke barnevernets feil, men oss velgere som til syvende og sist er årsaken til problemene.

[Anonym bruker]

Er ikke motstander av bv, men er for at barnevernet skal holde seg til loven,loven gjelder for alle.

 

[Anonym bruker]

Det gjør de jo, for de kan ikke gjøre som de vil..... Det er lovverket som er største problemet, og dermed det barnevernet må forholde seg til. De får ikke lov å hjelpe så det nytter. DERFOR ser en at der kan være problemer ang barn som er under barnevernet på en eller annen måte.

[Anonym bruker]

Hvordan kan de si det når bv forlanger i de fleste saker med ett samvær for barn og foreldre på 2-3 timer hver 3-4 mnd? Og hvorfor har ikke foreldre rett på privatliv?osv

dem bryter loven i

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)og FN barnekonvensjonen

 

[Anonym bruker]

For det første dr. scient. Åge Simonsen hva er hans fagområde? Jo han er zoolog og entomolog. .Så dette er altså ikke et fagfelt han er ekspert på - så å bruke tittelen blir for dumt når han ikke har noe som helst fagkompetanse.

 

For det andre er disse opplysningene du kommer med hentet fra en kronikk i 1996, og i denne kronikken refereres det igjen til denne forskningsrapporten fra 1992: "Kompetanse og utdanningsbehov i barnevernet" av Asplan Analyse. Altså er resultatene en virkelighetsbeskrivelse fra omtrent 20 år siden.

 

Denne virkelighetsbeskrivelsen er fra før dagens barnevernlov, som trådte i kraft 01.01.1993.

 

Så din konklusjon og påstand stemmer kanskje, men IKKE for dagens barnevern - men for det barnevernet som var for 20 år siden.

 

Og da var vitsen?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg ble tatt fra mine foreldre mot deres vilje. Det reddet livet mitt. Jeg kunne aldri vokse opp hos to psykopatiske utenlandske foreldre. Jeg skylder barnevernet alt, skulle ønske de gode historiene kommer ut også!

[Anonym bruker]

Jeg liker folk som vet hva de snakker om!!! ikke bare kopierer og synes og mener ditt og datt...