Min manns datter (15 år) skal flytte til oss og jeg gruer meg litt

[Anonym bruker]

Mannen min har et barn fra tidligere, ei jente på snart 15 år. Fra jeg begynte sammen med mannen min for drøye fem år siden og frem til i fjor bodde hun sammen med sin mor i en by 2-3 timers kjøretur herfra. Hun har hele tiden ønsket å flytte til sin far (oss), men moren har ikke gått med på dette. I fjor på denne tiden flyttet hun tilbake hit sammen med sin mor og har vært mye hos oss det siste året. Til og fra vil jeg tippe ca 50 prosent.

 

Jeg har i alle disse fem årene hatt et godt forhold til jenta og føler at hun både respekterer og ser opp til meg. Det har også gått veldig bra å ha henne forholdsvis mye her dette siste året, selv om jeg gruet meg litt på forhånd. I løpet av dette året har hun blitt mer og mer sikker på at hun ønsker å flytte til oss og står nå klar til å flytte så snart moren gir grønt lys (hun har tidligere nektet henne pga økonomi og praktiske årsaker). Min mann og jeg har snakket mye om dette i løpet av det året som nå er gått og blitt enige om at dette skal gå bra - vi vil tross alt få en del tid for oss selv (sammen med vår 4 år gamle sønn) når hun er hos moren sin.

 

Nå har imidlertid forutsetningene endret seg totalt. Moren har bestemt seg for å flytte til en annen kant av landet. Dette vil innebære at vi ikke vil få noe avlastning i helger osv. Og nå kjenner jeg at jeg gruer meg istedet for å glede meg. Det er ikke det at jenta er så slitsom, men jeg har hele tiden hatt problemer med å føle meg vel når hun er hos oss.

 

Det er ingen grunn til at jeg føler det slik og det er vanskelig å forklare hvordan det er. Jeg føler meg på en måte invadert og klarer ikke å slappe helt av. Blir litt som når jeg har besøk av f.eks moren min eller søsteren min - det er kjempekoselig å ha dem her, men også godt når de drar hjem igjen. Da kan jeg slappe ordentlig av. Dersom jenta skulle ha besøkt moren sin en helg innimellom, og litt i ukene, ville dette ha gitt meg litt pusterom. Men nå blir det altså ikke slik - og jeg frykter at jeg kommer til å kveles i mitt eget hjem...

 

Hvordan skal jeg takle dette? Noen med erfaring?

[Anonym bruker]

Dere har sagt ja til at jenta skal bo hos dere. Hun skal ikke være på besøk. Hun skal bo hos dere, sammen med dere og deres hjem blir også hennes hjem. Det har du gått med på.

Og jeg skjønner ikke dette med avlastning? Jenta er 15 år og er hun som 15-åringer flest så er hun vel mer ute sammen med venner, på aktiviteter og sniker seg rundt med gutter enn hun vil være hjemme og henge med familien.

[Anonym bruker]

Du har ikke innstilt deg på at hun skal flytte til dere, og at hun er en del av familien.

En steforelder må svelge en god del, dessverre.

 

Men en 15-16-åring er da ikke så mye hjemme uansett? En vanlig ungdom sitter da ikke hjemme med foreldrene og ser på TV i helgene?

 

Hun vil nok også savne sin mor og reise for å besøke henne i feriene. Dessuten er det ikke sikkert at hun blir boende i årevis, akkurat nå er det viktig for henne å flytte til faren sin for å bli kjent med ham.

Når hun føler hun har blitt kjent med faren sin vil hun kanskje flytte igjen.

[Anonym bruker]

"Avlastning"? Hadde det vært et barn og ikke en tenåring, så hadde jeg forstått bruken av det ordet her. Jeg har selv tenåring.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig godt.

 

Men jeg tror det vil gå veldig bra likevel. Selv om hun bort på andre siden av landet så skal hun jo dit i blant. (selv om det nok ikke blir annenhver helg) også skal hun vel dit i ferier. Jula osv.

 

Og at du ikke føler deg vel med det tror jeg vil gå over etter hvert. Du blir vant til at hun hører til der og da vil du automatisk slappe mere av.

 

Nå vet ikke jeg hvor hormonell hun er, men slike ting vil du jo se en del mer tydelig når hun nå skal bo hos dere. Du får trøste deg med at ei på 15 er mye ute med venner osv.

 

Lykke til. Det kommer til å gå helt fint,

[Anonym bruker]

Det kommer sikkert til å gå bra, selv om hun kommer til å ergre deg og irritere deg innimellom. Noe annet ville vært rart.

Husk at hun er 15. Da trenger dere nok ikke avlastning på samme måte som da hun var yngre. Hun kommer sikkert til å bruke mye tid hos venner, på trening og aktiviteter ol uansett. Jeg var borte på speiderturer, idretsturer ol ca 2 helger pr mnd da jeg var på den alderen. I uka trente jeg fast 3 kvelder i uka og var en kveld på speidermøte. Selv om hun bor hos dere kommer hun sikkert til å være en del borte, selv om hun ikke besøker moren så ofte.

[Anonym bruker]

Du kan sette opp lapp på butikken med spørsmål om det fins en dagmamma for en 15-åring!

"Trenger desperat avlastning".

[Anonym bruker]

Forsøker du å være morsom?

 

Avlastning var kanskje ikke riktig ord å bruke - nettopp derfor forsøkte jeg å forklare mine følelser med andre ord litt lenger ned i innlegget.

 

Saken er at jeg, sikkert pga av at jenta ikke er mitt eget kjøtt og blod, føler meg litt invadert og utilpass når hun er hos oss. Klarer ikke å slappe av på samme måte som når det kun er meg, mannen min og gutten vår hjemme. Og det har ingenting med at jeg ikke er glad i jenta å gjøre - hun er flott på alle måter! Men jeg ønsker jo ikke å sitte med slike følelser i mitt eget hjem, til enhver tid.

 

Til dere med konstruktive tilbakemeldinger: Takk skal dere ha! Jeg velger å tro på dere som mener at dette kommer til å gå bra

 

HI

[Anonym bruker]

Om en månde eller to kommer du til å lure på hva problemet var.

Klart det blir rart å få et nytt meneske i huset, men sånn var det nok når du ble samboer også. I begynnelsen går man litt rundt som når man har gjester og rydder helle tiden leger ikke bena opp i sofaen, men snart er du vant til at hun er der og da oppfører du deg slik som nå uten å tenke over at hun er der og ser deg med føtene på bordet eller dassende rundt i helge klær.

En 15 åring er dessuten ganske gammel så kan hende hun blir en stor resurs i husholdningen i og med at hun sikkert gjerne er barnevakt en kveld i blandt. Vet ikke hvordan barneoppdragelse dere praktiserer, men ser jo også for meg at en 15 åring faktisk gjør litt husarbeid også i bytte mot ukelønn.

[Anonym bruker]

Tror du må øve deg på å slappe av, jeg. :-) De to første ukene blir det kanskje litt rart at hun er der mer enn før, men snart tenker du ikke over det.

 

Og husk: Det handler ikke om mer enn 3 år, når hun blir 18 så flytter hun sikkert. :-) (Ikke fordi du har behandlet henne dårlig, altså, men er det ikke fortsatt sånn da, at 18-åringer ønsker å bo for seg selv?)

[Anonym bruker]

må bare si meg enig i de som sier de skjønner deg godt, og synes analogien til å ha besøk av sin mor eller søster er god. Er nok sikkert slik det er! I tillegg er du kanskje ekstra forsiktig ovenfor din stedatter, fordi forholdet til stebarn kan føles litt skjørt, og man er redd for å komme på kant med dem. Føles selvfølgelig fryktelig viktig å beholde det gode forholdet dere har nå.

Tror det er lurt å snakke med henne om dette, at når hun flytter til dere permanent blir det mer hverdag enn hun kanskje er vant med når hun er på besøk hos dere. Da blir det gjerne flere grådager og alt er ikke like morsomt hele tiden. Og en 15-åring må gjerne snakkes til og "veiledes" en gang i mellom...er det naturlig at du kan si det du mener til henne, eller er dette alltid fars jobb? Jeg kjenner andre i lignende situasjon, og det er fryktelig slitsomt for stemoren siden faren aldri sier noe som helst, og det godtas ikke at hun gjør det heller. Derfor blir det mye innestengt "surhet" som eksploderer en gang i blant.

Men jeg tror det kommer til å gå seg til, når dere bare får vent dere til den nye situasjonen. Lykke til!

[Anonym bruker]

Tror dette går bra etterhvert jeg, men skjønner du gruer deg litt på forhånd! Som regel ser man for seg at det blir verre enn det egentlig blir.

 

Jeg fikk plutselig datterens kjæreste i hus, og han har bodd hos oss et år nå. Følte litt på det samme som deg, men det er jo sånn at alle må tilpasse seg, også den som kommer flyttende. Det er lov å bli irritert, og det er lov å si fra, selv om du er stemor.

 

Hvordan er det der dere bor? Vi har kjellerstue og soverom til datteren nede, så det at vi kunne være alene her oppe, og de hadde sitt privatliv nede, var jo positivt her. Har man kun en stue, så blir det mer at man blir oppå hverandre.

 

Både du og hun må jo venne dere til dette. Tenker at det sikkert ikke er så lett for henne heller, hun føler kanskje også litt på det samme, hun flytter jo inn hos dere, og føler kanskje heller ikke at hun kan slappe helt av med det samme.

 

Se det positive i det også. Dere får ikke "avlastning" på henne, som du sier. Men med henne så får dere også større frihet, for da har dere jo barnevakt hvis dere har lyst til å ta en tur ut uten unger,

 

 

[Anonym bruker]

Du fikk plutselig datterens kjæreste i hus? Jeg ville sagt nei til sådant... har bare en ettåring nå da, men håper jeg vil greie å si nei til sånne "plutseligheter".