Bestemt selv abort...

[Anonym bruker]

Minn mann og jeg prøvd "lenge" (7mnd) å bli gravid.. Men klarte aldri å klaffe, før plutselig I april/mai satt den.... Vi ble glade, men jeg tror vi og ble veldig sjokkert over at det skjedde... Vi stresset ikke noe med det heller, med tanke på at vi begge har et barn på hver vår side..

Jeg slet med panikk angst fra før av, men har klart meg hele veien uten medisiner, og har bare hatt litt psykolog hjelp. Så jeg har fungert ganske fint i livet generelt sett, til tross for angsten..

Etter hver uke som gikk ble bare angsten min verre og verre og verre og verre, vi var på ferie og jeg fungerte virkelig ikke.. Ikke for de to barna eller for han... Vi bestemte oss da for å be om abort når vi kom hjem..

Jeg kom kjapt inn på Gyn på sykehuset for å dobbelt sjekke hvor langt jeg var på vei, og det var 11 uker og 3 dager. Jeg måtte tilbake dagen etter for å få en tablett jeg skulle svelge, og 2 dager etterpå ble jeg innlagt på sykehuset.

Jeg lå der fra 07.30 med frykt og angst (liker ikke generelt sykehus,leger etc).

Jeg som generelt sett ikke tar noe medisiner (ikke ibux eller noe), hadde gått 2 uker på cipramil og ble foret med vival og sobril på sykehuset.

Det tok MANGE timer før de fysiske smertene kom, og heldigvis hadde jeg mannen min ved min side hele veien. Han var og er min store kjærlighet og støtte!!

 

Jeg hadde vært så bestemt på at dette skulle vi gjennomføre, siden angsten min nesten ødela alt. Siden jeg ikke klarte å fungere i det daglige liv. Så visste jeg at jeg hadde tatt det riktige valget, og vært en god mor som ikke ville få et barn når jeg visste hvor dårlig jeg allerede var.

 

Så når alt var over rundt 12timer etter innleggelse, og jeg var på vei hjem i morfin og vival rus følte jeg meg lettet for at alt var over og hadde fått så fantastiske sykepleiere!!

 

MEN, så 2 dager etterpå kjente jeg en ENORM sorg, og følte meg så TOM!

Dette skjedde bare for noen dager siden, så jeg kjenner tårene er på vei bare jeg skriver dette.

Jeg VET jeg gjorde det riktige valget, jeg følte det på hele kroppen FØR jeg gikk gjennom dette. Men nå føler jeg meg bare konstant lei meg og vil gråte hele tiden.

Det er noe av det verste jeg har vært igjennom! Føler jeg lå på sykehuset i 12timer, kjente hva jeg presset ut (så HELDIGVIS ikke) og kom hjem med .... ingenting....

 

Jeg følte bare for å få disse tankene ut.... De kverner rundt og rundt i hodet mitt...

[Anonym bruker]

På et vis har jeg vondt av deg, og på et annet vis ikke. Det du beskriver høres for meg ut som at aborten ikke var det "riktige" valget, men det "raskest tilgjengelige" valget, og at du nå sitter igjen med en slags anger og sorg over at det ble som det ble. Det var andre veier du kunne ha valgt.

 

Det roer seg nok litt etter hvert, vil jeg tro, men at du får en reaksjon nå i etterkant, med din fra før av litt ustabile psyke, er vel å forvente.

[Anonym bruker]

troll.

[Anonym bruker]

Største trollet noensinne.