Frustrert og lei!

[Messy + spire]

Etter enda en pp med bare negative tester, så har jeg vel kommet til det punktet at det å være prøver har blitt en frustrasjon..

 

Da vi startet "prosjekt baby", så sa jeg til meg selv, samboeren og til alle på slike forum at jeg var inneforstått med at det kunne ta tid - kanskje et år... men jeg trodde vel opprinnelig inne i hjerte mitt at det faktisk ikke skulle ta så lang tid. Nå begynner jeg vel å innse at det faktisk tar tid. Vi begynte prøvingen i desember 2010. Ikke en evighet siden, men det føles slik. Jeg hadde ikke trodd at det å prøve å lage et barn, som skal være det mest naturlitge i verden, skulle være så krevende.

 

All denne prøvingen er så mye mer frustrerende enn jeg trodde det skulle bli. Jeg blir sliten av å telle dager, vente på el, lete etter tegn og samtidig prøve å IKKE tenke så mye på alt dettet. Det er ikke lett. Det gjør det heller ikke bedre av at tanker som "er det noe galt med meg?" "kan jeg aldri bli gravid?" etc etc surrer rundt i hodet mitt hele tiden.

 

Mas fra andre begynner å irritere meg. Familie har nå begynt å mase litt mindre etter jeg poengterte for de at det ikke er veldig heldig å mase om slike ting, for plutselig kan man mase på noe som faktisk sliter, og det er da veldig sårt for mange. Tror ikke de hadde tenkt tanken før. Men andre maser jo.. de andre vi kjenner som har fått eller skal ha baby. De sier ting som at det er så lett å bli gravid, plutselig skjedde det, det var ikke planlagt, dere må også sette i gang nå, jeg vil at dere skal ha barn på alder med våre barn.. kan dere ikke bare slutte å mase? Vi har fra før sagt ca 1000 ganger at det skjer når det skjer!

 

Det har faktisk ikke gått mer enn 7 pp (går inn i nr 8 nå), og synes nå at det begynner å gjøre vondere og vondere for hver nye gravidtitet som dukker opp rundt oss. Jeg tar avstand fra folk, bare fordi jeg selv synes det er tøft å se de gravide og konstant høre om deres graviditet. Meget mulig jeg er veldig egoistisk nå, men jeg kan ikke noe for det.. det virker jo på de som de ikke prøvde en gang, men det kan jo være noe de bare sier..

 

All ære til dere som har holdt ut denne prøvingen mye lengre enn meg. Jeg beundrer dere, det skal dere vite! Håper virkelig det blir deres tur snart

 

Når jeg leser gjennom det jeg har skrevet nå. så føler jeg meg litt råtten. Her sitter jeg etter 7 pp og klager som bare det mens jeg vet det er andre der ute som har prøvd så mye mye mye lengere. Beklager til de jeg evt måtte støte pga klagingen min, men jeg må bare få det ut før det spiser meg opp innvendig..

 

Masse lykke til alle sammen, det mener jeg virkelig

 

Hilsen en litt frustrert Messy som bare måtte få det ut...

[Metti er håpefull]

Ååååå jeg vet så altfor godt hvordan du har det !! Jeg har prøvd siden juli 2010 og har nå rundet et år .. Hadde en ma i mai ! Du beskriver egentlig følelsene mine utenom at jeg heldigvis slipper maset fra andre. På lørdag fødte mi nærmeste vennine en nydelig sønn og jeg er så misunnelig at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre....

 

Den siste uken har jeg tenkt på å bli gravid hele dagen. Vet jo at det er uheldig i forhold til å bli gravid men savnet har blitt så vanvittig sterkt.

 

Det å ha innse at en nå faktisk har kommet over det magiske året er også vanskelig å innse.

 

Jeg har hatt utredning men skal til gyn 25 august for å høre hvordan prøvene gikk.

 

Lykke til messy du blir nok gravid til slutt

 

Hilsen en like frustret Metti

[Messy + spire]

Metti vil bli mamma !

 

Ettersom jeg er så frustret bare etter 7-8 mnd, så skjønner jeg at det må være fryktelig frustrende og sårt når man har tippet over 1 år med prøving:(. Håper virkelig det blir din tur snart. Blir spennende å se hva de finner ut på utredning, men håper jo spira sitter hos deg før den tid

 

Masse masse lykke til

[Metti er håpefull]

Ja det blir nok vår tur og snart ! Prøve å ha tålmodighet. Jeg tenker akkurat likt deg. Visste det kunne ta tid men hadde aldri forestilt meg at det kom til å ta så lang tid

[Mamma med spire]

Jeg er i 10 pp nå og skjønner frustrasjonen din veldig godt!

Merker selv at jeg tar litt avstand av de rundt meg som er gravid, men prøver samtidig å vise at jeg er glad på deres vegne. For jeg er virkelig det! Skulle bare ønske jeg hadde vært en av dem.

Og det å ikke tenke på at man prøver, er virkelig lettere sagt enn gjort.

Blir mye telling på meg iløpet av en mnd.

 

Jeg trøster meg med at jeg vet jeg kan bli gravid og bære frem et barn siden jeg har barn fra før, men jeg vet også at det tar tid før jeg blir gravid og mister lett så frustrasjon er absolutt der.

For selvom jeg innerst inne vet at det mest sannsynlig er min tur en gang, så tar det på å vente når man samtidig også vet at familie lurer på når neste kommer.

[Mamma med spire]

Å jeg er enig med deg messi!

Virkelig all ære til de som har prøvd lenger! De fortjener virkelig at det er deres tur snart!