Farmor har ikke tid ....

[Anonym bruker]

Uff, kjenner jeg er så skuffet på sønnen min sine vegne. Han ville så gjerne få overnatte nå i sommer hos farmor, men hun sa nei.

 

Han er snart 7 år og har aldri fått være med henne på noen ting. Sånt gjør meg trist.

 

Heldigvis får han være hos mine foreldre når han vil. Sånne minner synes jeg er viktige for barn + det skaper helt spesielle bånd.

 

I det lange løp så er det vel hun som taper mest på aldri å prioritere sitt eneste barnebarn.

[Anonym bruker]

Ja det er hun som taper mest på det. Kan jo ikke tvinge henne heller. Det er nok dine foreldre gutten kommer til å ha best forhold til opp igjennom og også huske på som godhet fra barndommen når de en gang ikke er her lenger.

[Anonym bruker]

Nei, du har rett i at vi kan ikke tvinge folk. Men å se utrykket i ansiktet hans når han fikk vite at det ikke passet, og at vi ikke trengte spør flere ganger, det skjærer i hjertet mitt :/

[Anonym bruker]

Det er ikke alle som kjenner seg komfortable med å passe andres barn, av den ene eller den andre grunnen. Du VET egentlig ikke hvorfor hun sa nei.

 

Hvis du blir så skuffet, så kan det jo hende du skal spørre henne om det. om det er en god grunn, så slipper du å gå rundt og synes at hun er lat eller avstandstagende. Uansett får du en forklaring.

 

Det er ikke sikkert hun er så glad i barn? Mange voksne som ikke er det.

 

Barn forstår faktisk også at ikke alle voksne er glade i barn. Husker at jeg alltid var veldig klar over at min mormor hadde et problematisk forhold til barn, selv om det alltid ble forsøkt skjult for meg. Det aksepterte jeg, og levde fint med det. Og var glad i mormoren min på hennes premisser.

[Anonym bruker]

noen tenker me på seg selv enn barnebarna sine/andre. tid for seg selv,slappe av,reise kose seg.. desverre..

[Anonym bruker]

Herregud, kødder du 09.42?? Jeg hadde elsket om min mor hadde slappet av, reist litt og lagt vertinnerollen på hylla. Ønsker alle å få gjøre det de vil i livet jeg. Det er nemlig ikke sånn at når man får barnebarn så skal man legge alt på vent. Det er FORELDRENES rolle skjønner du. Klart besteforeldre bør kunne ha litt tid til barneban og at som HI skriver en natt i sommer bør hun klare. Vi kan faktisk ikke bestemme over våre foreldre eller besteforeldre..

[Anonym bruker]

Min mormor hadde aldri tid til overnatting eller å gjøre ting med meg. Har sovet der en gang i mitt liv, og det fristet aldri til gjentakelse. Hun var aldri en kjærlig mormor. Bare hun gav penger til oss så hadde hun gjort "mormorjobben" sin virket det som. Men jeg hadde en farmor som alltid hadde tid, og hadde hun ikke tid så tok hun seg tid. Jeg var vel ikke så mange år før jeg skjønte hvor forskjellige de var og hvem jeg ville tilbringe tid sammen med.

 

Jeg vet hvor heldige mine barn er som har to sett besteforeldre som nesten krangler om å bruke tid sammen med barnebarna. Og det virker som ungene har skjønt det også. De har venner som sier de er heldige, for de har ikke besteforeldre som har tid til de. Det merket jeg også når jeg var liten, at det var ikke så mange som hadde besteforeldre som var så engasjerte og hadde tid som min farmor. Selv om vi aldri gjorde noe spesielt, var hun alltid der.

[Anonym bruker]

Det er hun som taper mest på det.

 

Våre unger, som nå er 15 og 17, har aldri sovet hos farmor. Hun har passet dem noen timer hist og her, men aldri vært veldig engasjert i dem. I selskaper har hun aldri snakket med dem. Ikke en gang det obligatoriske "Fikk du noe fint til jul?" når vi kom på romjulsbesøk.

 

Mormor og morfar, derimot, har vært aktive, engasjert, og har gjerne hatt dem på både kortere og lengre besøk. Vi ser nå tydelig hvem det er som betyr noe for ungdommene. Når det skjer noe hyggelig, så er det mormor de ringer til for å fortelle om det. Det er dit de drar for å hjelpe til eller bare være en dag. Om farmor sier de bare at de ikke kjenner henne, og hun kjenner ikke oss.

 

Man høster det man sår, rett og slett. Og når man som deres og vår farmor ikke er villig til å så og pleie, så er det ikke noe å høste.

[Anonym bruker]

Nå er det slik at jeg er farmor til to "kull" unger.

 

Det første kullet var jeg rimelig engasjert i, hadde god kontakt med ungene og vi hadde det fint. Så ble mor og far skilt, og farmor er ikke verd to sure sild. Har ikke sett dem siden.

 

Det gjør meg VELDIG mye forsiktigere i mitt engasjement i kull nummer to, spesielt fodi det der er "bonusbarn" som ikke er i slekt.

 

Farmødre har også følelser, og det å bli frarøvet kontakten med barn du har etablert et forhold til, er hjerteskjærende og umennesklig.

 

Vil ikke utsette meg for det igjen, sorry.

[Anonym bruker]

Sånn er det her og. Har aldri passet henne og aldri tatt initiativ til at vi kan komme med henne så de får vært sammen med henne.

 

Vi fikk streng beskjed om at de var ferdig med barn. Så det sa sitt..

Tenker at de kommer til å tape på det i det lengre løp.