En sliten mamma lurer på.....

[Anonym bruker]

Kjenner jeg har sånn forskjellige følelser for denne graviditeten. Har liksom alltid lurt på om vi skal ha nr 4, og egentlig håpt at det bare skjedde så vi ikke trengte ta noe standpunkt på om det skulle være tre eller fire unger. Men når testen slår ut positivt, uten at vi har prøvd å lage en fjerde unge er det litt sånn skrekkblandet fryd.

 

Idag har vi vært på besøk med de tre aktive ungene vi har, og må jo si at det er noe kaos med mas og krangling mellom dem.

Og inni meg sitter jeg å tenker ( for vi har ikke sagt det til noen enda )

at jeg tørr nesten ikke si til folk at vi venter en til.

Og nå er jeg kjempe sliten og bare lurer på hvordan kaoset skal fortsette noen år til fremover med fire unger.

Shit....

Hvordan i alle dager skal vi kunne reise på besøk til folk uten små unger? Hvordan blir hverdagene fremover da en fjerde melder sin adkomst? Hvor gamle er unger før de roer seg litt ned å ikke er så aktive? Og ikke minst HVORDAN ER LIVET SOM FIREBARNS MAMMA??

[Anonym bruker]

http://barnogbolig.wordpress.com/2011/06/27/takk-for-at-jeg-ikke-ble-advart/

[Anonym bruker]

La med en link til et blogg jeg Jeg kjenner hun som har skrevet den, og syns hun takler å være mor til 6 barn helt fantastisk!! Hun klarer lissom ikke å skremme noen fra å få flere barn syns jeg! Men hun sa en gang: "Bli venn med rotet" -og den har jeg adoptert, selv om jeg bare har 2 barn, på 9 mnd og 2 år + 2 mnd.

 

Masse lykke til!! Jeg er helt sikker på at du og familien din klarer det helt fint

[Anonym bruker]

Hei, jeg kjenner veldig godt igjen det du skriver. Jeg venter min 4. i nov. (jente). Har gutt på snart 10, jenter på 7 og 3. Vi bor i et gammelt hus, og denne sommeren lever vi som nomader pga. renovering. Vi har alltid gjort ting i "feil" rekkefølge, men lever jo livet til det fulle allikevel - og holder sammen. Men jeg synes også det er vanskelig å dra på besøk til folk, de to eldste er som hund og katt. Til og med mormoren fikk nok forrige uke og nektet dem å overnatte:( Dette fører til en dårlig relasjon mellom meg og min mor. Nå har jeg trukket meg veldig tilbake fra det sosiale liv, og selv om venninner gjerne vil treffe meg - føler jeg meg veldig ensom, og grå og trist. Klarer ikke helt å glede meg over det livet som er i magen. Håper virkelig dette snart går over, men det var godt å lese innlegget ditt og se at det er flere der ute som er i lignende situasjon.

[Anonym bruker]

Vi venter nr fire i oktober, har barn på 7, 4,5 og 2 år.

Vi har valgt å ha et moderne, lettstelt hus uten behov for større modernisering el. de neste 10 årene. Det var dermed lite ift prisen, men så blir det mindre husarbeid, hagearbeid og vedlikehold også. Vi har også valgt bosetting utenfor storbyen, men med gangavstand til skole, butikk og barnehage. Ett av soverommene er avsatt til aupair, en ordning som fungerer utmerket.Uten henne hadde morgenene blitt hektiske, særlig med tanke på de to minste. Begge foreldre jobber over 100%.

7 åringen er selvstendig og ansvarsbevisst, og krever lite oppfølging annet enn ift lekser ol. Vi er heller ikke typen som mener at barn skal ha en masse ulike fritidsaktiviteter efter barnehage/sfo-tid, og begrenser derfor dette til høyst to ting i uken (her gjelder det å prøve å lede dem inn på aktiviteter som hele familien kan ha glede av sammen -slik at flest mulig velger å drive med det samme, tenker jeg.) De to eldste er lært opp til å smøre egne matpakker, ha orden i eget tøy/skoskap etc. Slåssing og erting fører til umiddelbare reaksjoner, og vi prøver å lære dem å dele og hjelpe hverandre. Det holder ikke hver dag, men vi jobber med saken

4 åringen krever kanskje 80% av foreldrekapasiteten her i huset, og er en utfordring. Det samme var storebror da han var yngre, så vi håper og regner med at et langvarig arbeid vil bære frukter før skolestart slik at også hun roer seg. 2-åringen er foreløpig lite krevende, men trenger jo praktisk assistanse til det meste.

Vi har høy toleranse for støv og barnerot, hvis ikke hadde vi skaffet oss vaskehjelp.

Vi har ikke lenger barnløse venner, og føler oss mer komfortable med å komme på besøk til de som har 2+ barn enn de som har kun en. Dette mest fordi de har større forståelse for settingen og andre krav til samværsform. Før alle våre venner fikk barn måtte vi si det rett ut: "Vi kommer gjerne, men ikke forvent at vi skal sitte oppe efter midnatt, drikke rødvin og løse verdensproblemer! I så fall kan vi komme om 10 år..." Venner med flere barn har vi mer tid til å gjøre slike ting med, mens barna leker rundt oss eller herjer med overnattingsgjestene på soverommene lenge efter egentlig leggetid. Hvis vi skal til bekjente uten barn, deler vi oss som oftest, slik at kun en drar dit, og med et passende antall unger efter person og anledning.