en liten dum sak..som for meg har blitt en stor sak:-(

[Anonym bruker]

her er saken:

-vi er nærmeste naboer med hele svigerfamilien/slekta.

- Jeg ønsker ikke å omgås svigerforeldrene mine hver eneste dag denne sommerferien.

- jeg ønsker å kunne ta med meg barna på 1 og 3 år ut i hagen vår for å leke uten å måtte forholde meg til "naboene" hver eeeeneste gang.

- Jeg ønsker å føle frihet uten å måtte flytte fra det koselige hjemmet vårt som jeg er veldig glad i.

-Er det LOV ??

 

Svigerforeldrene mine forstår at jeg ikke ønsker noe kontakt 24 timer i døgnet. Jeg ønsker bare å få ha mitt liv i fred. Det er faen meg ikke dem jeg har gifta meg med, men mannen min. Føler de presser seg på hele tiden til tross for at de vet jeg ikke ønsker det. Men det er vel ikke lov å føle noe sånt da????

Jeg liker rett og slett ikke svigermoren min, fordi vi er så forskjellige:-( ...hun tar for mye plass liksom, hver gang jeg viser meg på utsiden av huset vårt roper og gauler hun, og så er det liksom så sinnsykt vansklig å få sliiiiiiiiiiiiite seg løs i fra den gnella da:-( .. Jeg bare hater folk som er så tvers gjennom nyskjerrige at de må analysere andre mennesker fra topp til tå hele tiden. Jeg gidder ikke å være under lupen hennes hele tiden.

Jeg har vist at jeg ikke ønsker maset deres, jeg har tilogmed avvist dem gang på gang og ikke klart å "gjemme bort" surheten i alle tilfeller.

 

Er fullstendig klar over at jeg virker som ei sur merr, men det er mangelen på frihetsfølelse som har gjort meg sånn:-(

Jeg startet sommerferien fredag etter jobb, og samtidig starter de terroren sin som de bruker å gjøre hver eneste ferie. For da er det jo en selfølge at vi har lyst å tilbringe hvert ledige sekund sammen med dem. Det hagler med invitasjoner fra dem, og de inviterer seg selv opp i vår hage hver dag, helst flere ganger for dag. Jeg har bare lyst til å slappe av nå når jeg har fått fri, og bestemme selv når jeg har lyst å møte noen. er det så mye å forlange til tross for at jeg bor i nærheten av familien til mannen min?. Kan nevne at mannen min jobber på sjøen og skal være borte ei uke til, og i mellomtiden så er det liksom jeg som må ta meg av denne slekta hans:-(

 

er ikke sikker på hva jeg prøver å få ut av dette innlegget her, men om noen har seriøse råd så sier jeg takk.

og ikke kom med den at jeg må velge mellom å godta hele hans supersosiale familie, og leve med det ..eller velge å flytte fra hjemmet mitt. Privatliv har en vel rett på uansett hvor en bor.

 

Hilsen den brutale sommeridyll-drepende heksa:-P

[Anonym bruker]

Jeg kunne aldri ha bodd ved siden av svigerfamilien. Ikke fordi de er så fæle men fordi jeg vil ha litt privatliv.

 

Det eneste rådet jeg kan gi deg er at dere må flytte. Ikke så mye annet å gjøre.

[Anonym bruker]

Neste gang de inviterer deg så svarer du:

 

"Nei, nå har jeg ferie og har bare lyst på fred og ro. En hel uke helt alene i hagen -ja, det skal jeg ha. Så takk for invitasjonen, men vi får heller snakke mer sammen nå han Bjarne kommer hjem".

[Anonym bruker]

Dette er ingen liten dum sak, det er en stor sak å være nabo med svigerfamilien, spesielt hvis mannen er mye til sjøs/offshore.

[Anonym bruker]

Det er jo aberet med å bå så nærme dem.

 

Diskuterte dere og tenkte dere på dette før dere flyttet dit ?

 

[Anonym bruker]

Tror helt seriøst jeg ville sett ut som det lille ekornet i Istid filmene etterhvert, om det så var svigerfamilien eller min egen familie eller venner. Man trenger litt privatliv, ALLE trenger det! Og spesielt når man endelig har ferie, og TID til privatliv. Jeg forstår deg, og hadde syns det var minst like kjipt selv. Personlig hadde jeg nok flyttet, men jeg har ikke noen spesiell "tilhørlighet" steder jeg bor, det er liksom bare vegger, tak og gulv, minnene og personene man er glad i blir jo med på flyttelasset. Men skjønner også godt at du ikke vil flytte, man skal liksom ikke trenge det for å få fred! Gjør som hun over sier, si det rett ut, og hører de ikke så får du bare gå inn å låse døra, kanskje de skjønner tegninga da!?

 

 

[Anonym bruker]

Si tydelig og klart ifra, men ikke mens dere står der i hagen

 

Mine foreldre vil at jeg skal bli deres nærmeste nabo nå, men til og med det er for nært for meg(selv om de er mine gode foreldre). Tanken på å bo så nær slekten er bare for mye for private meg. Jeg er utrolig glad i dem, men vil kunne ha min egen private sfære i hverdagen.

 

Jeg har den innstillingen at hjemmet mitt er der hjertet mitt er, men da i mitt eget hus Hvor jeg bor er uten betydning, bare jeg elsker hjemmet mitt. Og det er ikke det samme som å elske huset sitt