Er pappaen fullstendig håpløs? Er dette vanlig? Blir så inni h.. lei..!!

[Anonym bruker]

Vi har en ettåring som jeg har hatt ansvaret for hele tiden. Orker ikke legge ut hver detalj, men kort sagt, jeg må gjøre alt! Alltid. Hvis jeg vil han skal gjør noe, må jeg spørre, og ofte MAAASE. Mange ganger. Og neste gang må jeg mase igjen.

Jeg har kanskje fått sove utpå LITT en par-3 ganger på et år, ble hele tiden vekket av at han lurte på noe han godt kunne funnet ut av selv, eller at han bare ville være på rommet meg ungen.

Hvordan skal jeg få sove da??

Han vet (fordi jeg har sagt det en million ganger) at jeg ikke har lett for å sove, våkner lett, vanskelig for å sovne igjen, selv om jeg er DØDSSLITEN:S. Fordi det ofte tar for lang tid, og blir mye masing.

 

Jeg står alltid opp om morgenen ( vi bor ikke sammen for tiden pga han prioriterte andre møkkating foran oss, så vi dro. Men prøver å ordne det, jeg ser forandring) så fort bebisn våkner (også alltid om natta) og tar henne med meg og steller osv.

Men når han en sjelden gang skal ta henne, forventer han og maser om å få 15 minutter til å våkne, (han bare sovner igjen, og jeg maser) hvoprdan er det mulig?? Jeg har aldri det, jeg står rett opp, fordi jeg må.

 

Jeg blir så oppgitt og irritert! Alt ansvaret skal jeg ta. Jeg må gjlre alt. han kan ikke engang sikre henne ibil enda, jeg må gjøre HVER gang. Håpløst pappaemne??

 

Han er ikke bare håpløs, han har masse gode sider, og det er jo derfor vi ble sammen, og jeg vil vi skal være det. Men tenker ofte at nå gidder jeg seriøst ikke mer! Men vil ikke bryte, jeg er utrolig glad i han, og vil vi skal være en familie.

 

Hvordan får jeg han til å forstå, og til å ta ansvar?? Han er i tillegg håpløs på å holde avtaler, gjøre som han sier.. Jeg gidder snart ikke å sitte å vente på han hele tiden, og gjøre alt selv i mellomtiden.. Føler ikke at jeg betyr all verden..verken jeg eller ungen. Han sier det, men klarer faen meg ikke å vise det.

[Anonym bruker]

Han burde kurses i ansvar og papparollen helt klart!

 

Du får dra igjen, for han faller lett tilbake til gamle vaner når du flytter inn igjen....nå får du holde ut lenger, til du ser betydelig bedring. La det gjerne gå en stund også, slik at du ser at han klarer å holde på de gode vanene.

 

Vær sterk!

[Anonym bruker]

Det er seriøst slitsomt å være alenemor for to barn. For han er tydeligvis bare et barn. Hvis han ikke har "våknet" av at dere dro tror jeg ikke du kan håpe på noen forandring. Dere betyr tydeligvis ikke nok for ham. Du får det enklere alene, tro meg.

[Anonym bruker]

For en slitsom mann! Høres mer ut som om du har to barn du må oppdra.

Du får be han om å manne seg opp. Det finnes fedre der ute som skifter på bleier, står opp om natten, leker på lekeplassen kl 08 en søndagsmorgen og som samtidig lager på middager.

 

Spør han om hvorfor du skal bli hos han når han er mer til bry enn han tar ansvar? Og denne gangen ventet du til du får et svar også.

Det er så usexy med en hjelpesløs mann. Man kan få et slik "mor hjelper sønn"-forhold til en slik.

 

Godt mulig at han er en person som trenger å jobbe etter lister. Sett dere ned og fordel arbeidsoppgavene. Hos oss står vi opp annenhver dag og tar barna.

[Anonym bruker]

Først og fremst: klem til deg. Jeg vet hvordan du har det. Min samboer var på samme måte og har tendenser fortsatt. Kjenner meg igjen i alt du skriver og skylder på moren hans. Hun ordnet alltid opp for han og lærte han aldri å ta ansvar. Derfor glir vi stadig inn i sånne roller der jeg blir mammaen. Det er så usexy! Tror jeg vet akkurat hvordan det må være å være tenåringsmamma nå!

 

Det fins håp. Hos oss snudde det når han tok pappapermisjon og MÅTTE klare seg uten meg på dagtid. Da ble det plutselig han som fikk kjenne på ansvaret. Han må prøve å ta ansvar og du må prøve å la være å ta ansvar en periode. Vet at det er lett at man bare gjør det selv fremfor å mase, men da opprettholder man mønsteret.

 

Synes også du skal ta deg en alvorsprat med han når ingen av dere er sure eller opphissede. Forklar hvordan du føler det, vær ærlig. Si at det er så ille for deg at du av og til lurer på om du kan leve sånn. Kanskje det vekker han.

 

LYKkE TIL!

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre om nor? Har han ikke tatt pappapermen sin? Nettopp i sånne sit. som denne er jo den så nyttig. Da må han jo bare ta seg sammen. Og hvis han ikke greier det, så er han ikke stort å samle på spør du meg.

[Anonym bruker]

Han har ikke fått det siden han har vært student. Begynner i jobb i august.

[Anonym bruker]

Trist hvis dere skulle gå frea hverandre pga slike ting. Barnet har jo bare en pappa.

 

Nei, gi han ansvaret! Fort gjort at vi damer springer rundt å gjør ting for dem, bestemmer/indirekte bestemmer. Alt fra når og hva ungen bør spise, til hva den skal ha på seg. Er han så håpløs og masete når du skal sove ut som du mener (høres ut som om han er usikker på dette "barneopplegget"), så reis bort da!! En dag eller to, da finner han nok fort ut av ting. Kanskje han har en mor eller svigermor han kan ringe hvis han lurer på noe? Evt helsestasjonen? Å ringe deg er ikke et valg...

 

Merker det så godt her når jeg har vært noen dager borte. Da er mannen i full sving med husarbeid og barnepass. En helt annen modus, for han ser jo selv at han er nødt for å gjøre det. Det må være en slags orden i kaos. Det beste av alt er at det varer en stund også etter at jeg kommet hjem. Pappaen her har alltid tatt ansvar for ungene med stor bravur fra de var små, er mer de huslige syslene det kan skorte på. Så får det heller være at de ikke er nyvaska i ansikt og på hender til enhver tid og at klærne ikke akkurat matcher i det hele tatt... Man får velge sine kamper.

[Anonym bruker]

Hvilke ting er han god på da,-du sier han har mange gode sider? Høres utrolig umoden ut spør du meg!

[Anonym bruker]

Det er jo akkurat det, barnet har jo ingen pappa.. Altså, han lever, men han er absolutt ingen pappa.

Jeg kan ikke bare dra, ikke for barnets skyld, fordi jeg stoler ikke på han i det hele tatt, på mange områder. Med god grunn. Han vet ikke hennes eget beste, forstår ikke at hun må ha på lue ute engang, fordi han, en voksen "mann" ikke synes det er noe kaldt.

 

Jeg har prøvd å få han til å ta mere ansvar, vist og forklart alt, og oppmuntret han ,og mast når han ikke har gjort noe. Men han finner alltid noe annet han må gjøre, eller sier at jeg må gjøre det, eller i det minste sjekke at alt er greit etter han har gjort det. Greit. Men HVER gang?? Hva om noe skjer med meg..? Da har datteren min en inkopetent pappa som skal ta seg av seg..Dette gjør så vondt å tenke på. Han fatter bare ikke at han har et ansvar!!

 

Kan ikke skjønne ar det spiller noen rolle hvilke gode sider han har, det er jo jeg som ser dem, og skal(/skal ikke) leve med dem. Men de er der.