Trenger råd fra noen som har gått ifra barnefar....

[Anonym bruker]

Nå har jeg prøvd i årevis å få forholdet til å fungere... Eller, det fungerer jo på et vis, vi har det fint sammen, men kun som venner. Det er ingen intimitet i forholdet vårt. Jeg tenner ikke på han lenger, og ser ikke på han som attraktiv lenger Han er veldig flink med barna og flink til å hjelpe til i hjemmet og alt det der. Er ikke noe "feil" med han, er bare følelsene mine som ikke er der lenger. Elsker han ikke lenger. Vi er forlovet, men jeg kjenner at det er ikke han jeg har lyst til å gifte meg med.. Sliter veldig med dette. Jeg føler at jeg ikke kan gå ifra han, får så utrolig dårlig samvittighet ovenfor både han og ungene. Skal jeg "frarøve" barna mine å vokse opp med både mammaen og pappaen under samme tak?! Kommer jeg til å klare å ha 3 barn "alene"?... Kommer jeg noen gang til å finne en ny mann, som er villig til å bli stefar til mine barn?... Uff, er så mange tanker som surrer og går... Men føler jeg kan ikke leve slik lenger. Vet ikke hva jeg skal gjøre..Alt er så utrolig vanskelig! Håper på noen gode råd, erfaringer og tanker fra noen som har vært i samme situasjon....

[tryde]

Jeg har ikke noe gode råd for jeg sitter og tenker på det samme som deg, de samme tenke spinner hos meg.

 

[Anonym bruker]

Si at du trenger en pause, reis bort fra alt i 2 uker og se om du tenker anderledes da. Hvis ikke skaffer du deg en leilighet i samme by og bor der en stund, ha barna 50%. Hvis du etter 6 mnd finner ut at dette er det du vil så kommer du til han med ringen og sier at du endelig vet hva du vil.

Det er ikke verdens undergang, barna har det best med lykkelige foreldre!

[Anonym bruker]

Jeg gikk fra bf for 1,5 år siden.

Det tok vel han 1,5 mnd. å finne en ny og de er samboere nå.

At jeg ikke ble sjalu for det (jeg er singel enda) beviste for meg at jeg hadde tatt et riktig valg. Vi er ikke venne rnå, men har et samarbeid om barna som fungerer.

 

Du må tenke deg om du ikke vil bli sjalu, og at du kan risikere å miste han som venn. Er dette ok så har du det best uten han.

[Anonym bruker]

Jeg er ganske så sikker på at jeg ikke vil bli sjalu om han finner seg en ny...derimot kan det bli veldig vanskelig å takle at barna mine skal ha en stemor... Er liksom det med barna som er verst.. Synest virkelig alle fortjener å vokse opp med både mor og far sammen. Når jeg nå sitter her og ser på våre utrolig nydelige barn, så får jeg helt vondt inni meg av tanken på å bryte opp familielivet.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har vært i begge situasjonene. Har vært den som har gått og vært den som har blitt forlatt.

 

Da jeg fikk nr 1 var jeg bare 20 år. Trodde jeg var klar for voksenlivet, men da jeg ble ca 23 år og vennene mine kom hjem fra studieopphold i inn- og utland o.l så følte jeg at jeg hadde gått glipp av så mye. Jeg begynte å føle meg bundet på hender og føtter, og til slutt gjorde jeg opprør, og dro. Prøvde familieterapi, men det var bare halvhjertet fra min side, jeg hadde mentalt skilt meg uansett. Så som sagt, jeg dro og så meg ikke tilbake og var fornøyd med valget.

 

Så møtte jeg en annen og fikk 2 barn med han. Etter hvert som årene gikk og jeg ble mer voksen så begynte jeg å skjønne at jeg kanskje hadde tatt litt for lett på avgjørelsen. Mange av de samme problemene dukket opp i det nye forholdet også. Dattera mi hadde det fint med stefar og jeg var oppøver ørene forelsket i han, men plutselig forsto jeg at valget jeg tok kun hadde vært for min egen del. Jeg hadde ikke ofret en tanke på hva eksen følte eller hvordan livet skulle bli for dattera mi som nå skulle flytte fram og tilbake annenhver uke og jeg så hvordan hun slet med den nye stemora. Jeg skjønte da at jeg burde ha kjempet for familien hennes. Det var mye krangling mellom meg og eksen, han var en del eldre enn meg og vi var veldig forskjellige, så jeg hadde tatt det for gitt at dette var dødfødt og ikke verdt det.

 

Da jeg ble gravid med vår nr 3 (min nr 4) så stakk mannen min fra meg, og det var først da jeg fikk ta og føle på hva jeg egentlig hadde utsatt både eksmannen og eldstemann for da jeg dro. Da skjønte jeg hvor vondt den andre parten hadde det og jeg så hvordan barna slet.

 

Første eksen og jeg samarbeider godt og er bedre venner i dag enn da vi bodde sammen. I dag er vi begge single igjen og har fått pratet ordentlig ut, for første gang på 7 år. Jeg har måttet krype i støvet og innrømmet ovenfor han at det ikke var han, men at jeg bare ikke var klar. Vi har ingen "følelser" for hverandre i dag annet enn at vi er glade i hverandre og respekterer hverandre, men ikke mer utover det. Men jeg vet jeg kunne spart meg for mye dritt (ang eksmann nr 2), for ikke å snakke om alt det såre dattera mi har vært igjennom med en familie her og en familie der som begge har gått i oppløsning IGJEN, hadde jeg bare kjempet hardere første gang. Men det er lett å være etterpåklok.

 

Det eneste jeg kan anbefale dere er parterapi. Men da må dere begge være 100% enige om hva formålet er, at dere skal finne tilbake til følelsene igjen og redde forholdet. Hjelper ikke om den ene allerede er på vei ut døra..

 

Mitt råd; kjemp for familien!!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Sålenge du har det ok i ekteskapet og det kun er "gnisten" som mangler, må du nesten bestemme deg for hvem du setter først, deg selv eller barna dine?