fortsatt redd for krybbedød...?

[Anonym bruker]

er det flere dær ute, som sliter med min angst? barnet mitt er 14 mnd nå, å jeg er stadig redd for å skulle finne h*n død...;( hender jeg våkner å natten å må inn å sjekke til barnet mitt, må inn se titt å ofte etter leggetid, om det er i vogn på dagtid eller i sengen på kvelden spiller ingen rolle...:/ blir kvalm å uvel når tankene slår meg, noe som i seg selv sikkert er normalt, problemet mitt er at jeg kjenner på disse følelsene flere ganger dagen..hører jeg om barne død så gråter jeg..klarer ikke lavære å lese om det når jeg kommer over sider mødre skriver om krybbedød ol..

er det normalt å være så ille..??v forstår jo det at når jeg leser om det, så er det vanskelig å ikke tenke på det..men jeg føler jeg må lese om det, siden jeg tenker så masse på det...

[lille frø, mor til to]

Kanskje du bør nevne dette til legen til så kan de berolige deg. Det skjer jo med så få.

Mye større sjanse for å omkomme i trafikken, skal man være realistisk.

Men som mødre så er vi neste programert til å bekymre oss. Det er vel bare sånn det er.

[Anonym bruker]

Det er ikke normalt å kjenne på den frykten hver dag. Jeg ville snakket med legen eller noen andre om det.

[Anonym bruker]

synes det er litt vanskelig å snakke om, regner med at jeg reagerer slik jeg gjør da jeg føler vi har hatt krybbedød litt nerme på oss. Det har vært 2 krybbedød tilfeller i familien, f.eks min bestemor som fant barnet sitt dødt.

. slikt kan være familiert..et av barna i baby"gruppa" vår døde i krybbedød, så for meg bekreftet det bare unntaket å viser at det faktisk skjer!

har litt vansker for å snakke om dette, men ser nå at jeg kanskje har ett behov for det..orker ikke tanken på at noe skulle kunne skje med min lille skatt <3<3

[Anonym bruker]

22:10 = HI

[Anonym bruker]

Jenta mi er 12 måneder, og jeg har det på akkurat samme måte som deg. Eller hvis jeg hører bare en liten lyd på babycall og ikke noe mer, forestiller heg meg at hun ligger der inne og blir kvalt av et eller annet.

 

Jeg blir rett og slett psykisk og fysisk syk noen ganger med tanken på dette.

 

Det verste for meg er at jeg vet at det ikke kommer til å gå over med det første. Denne babyen er nemlig nr 2, og med første holdt jeg på med dette til hun ble nærmere 4,5 år!

 

[81-Mamma<3<3]

Jeg var også veldig "hysterisk" når jenta mi var mindre. Jeg sov jo knapt selv, for hvem skulle da passe på henne? Hadde faktsik på alarm på tlf om natta, i begynnelsen, for å sjekke at alt var bra. Vekte henne sikkert masse unødvendig fordi jeg bare måtte ta på henne Men det er gått litt over nå. Hun nærmer seg to år. Nå er jeg mer redd for at hun skal skade seg!

 

Men jeg tenker som så: hele svangerskapet var jeg redd for at noe skulle gå galt, så var jeg redd krybbedød, nå er jeg redd hun skal skade seg. Nr to er på vei, og nå er jeg redd det skal skje noe med henne også. Innser at livet ikke er like bekymringsløst som tidligere! Tror vi bare må prøve å leve med bekymringene og prøve å skyve det litt unna Stort sett går det godt