Deprimert far

[Anonym bruker]

Litt bakgrunn: Kort fortalt så har mannen min et par skjeletter i bagasjen som gjør at han til tider sliter med depresjon. Ting begynte før vi traff hverandre, og han har hatt det vanskelig i flere år uten å søke hjelp. En utrolig nydelig mann, som jeg nå venter barn med. Mannen min evner ikke å glede seg over noe i livet for tiden, alt føles som et ork og han føler han ikke strekker til. Jeg ønsker å hjelpe han ut av de vonde følelsene, men aner ikke hva jeg skal gjøre..

 

Så langt passer jeg på at det alltid er ryddig (da er det mer ryddig i hodet hans), avlaster han i forhold til jobb (selvstendig næringsdrivende) og gjøremål, passer på at vi ikke har for mye aktiviteter sosialt sett, samtidig som jeg pusher han på å hvertfall gjøre noe så han ikke gir seg helt hen til depresjonen. Vi har en veldig fin dialog, han er klar over at han har en moderat til alvorlig depresjon, men situasjonen begynner å føles for heavy for min del, føler ikke jeg er nok støtte.

 

Så.. Har dere noen gode ideer på hvordan jeg kan bidra til at han klarer å karre seg opp fra gropa? Og hvordan kan jeg legge fram (uten å såre han) at det kanskje er en ide å søke hjelp via fastlegen? Vi har termin i september, og jeg tror ikke ting vil bli lettere for han med en liten, krevende krabat i hus..

 

Takker på forhånd for alle konstruktive svar.

[Anonym bruker]

Hva med å si litt av det du sier her - at dette er i ferd med å bli for heavy for deg? Du kan ikke bære tre mennesker, når den lille kommer vil du ha mer enn nok med å bære deg selv og ta ansvar for babyen. HAN må ivareta seg selv for å kunne være noe for andre. Slik er livet.

 

Syns du skal være litt streng og rett og slett forlange at han snakker med legen. Dere som familie trenger at han SELV tar ansvaret for sin psykiske helse og finner en måte å leve på som ikke tapper deg. Han kan jo være så langt ute at det riktige er å medisinere. Jeg har hatt en depressiv kjæreste, og det var utrolig "smittsomt". Han dyrket også alle mine melankolske sider og mente at JEG burde gå til psykolog og få dem kurert - jeg tror han følte seg mer normal hvis han klarte å sykeliggjøre meg - enda det var han som var halvt uføretrygdet og måtte ta medisin mot dette.

 

Kort fortalt følte jeg til slutt at han bare trakk meg nedover og nedover, selv om hans håp var at jeg skulle trekke oss begge oppover. Men om jeg så var en dupp, kunne jeg ikke holde et blylodd som hadde så lite oppdrift selv.

[Anonym bruker]

Sjekk ut om det holdes KID-kurs i nærheten av der dere bor, krev at han melder seg på, og jobber aktivt med å komme seg ovenpå!

KID kurs i mestring av depresjon tror jeg det heter.. har vist seg å være den mest effektive behandlingsmetoden for depresjon, det er gruppebasert, og det er oppgaver fra gang til gang..bygd på enkel kognitiv terapi..