Hvis dere fikk vite på UL at babyen hadde et alvorlig avvik...

[Anonym bruker]

og at det var 5 % sjanse for at den ville overleve fødselen, tilnærmet null sjanse for at den kom til å bli mer enn noen timer, ville dere satt i gang fødselen i uke 21, eller gått ut svangerskapet som normalt?

[Anonym bruker]

Sette igang fødselen og bli ferdig med det.

[Lunapuna1985]

Jeg får ikke helt til å sette meg inn i situasjonen uten å oppleve den. Men sånn fra utsiden så virker det mest fornuftige å sette i gang fødselen enn å hele tiden være usikker og redd for hva som kommer til å skje. 5% sjanse for å overleve er jo svært lite vil jeg påstå.

Men situasjonen høres jo helt grusom ut, og jeg ville uansett spurt om hva legene anbefalte, så slipper man å ta avgjørelsen helt selv.

[Anonym bruker]

Legene anbefaler å sette i gang med en gang. HI

[Anonym bruker]

satt i gang og blitt ferdig med det.

[Lunapuna1985]

Det er jo mest fornuftig å høre på legene, de vet nok hva de snakker om.

 

Men hva er defekten?

Har fosteret det vondt?

Er det selve fødselen den mest sansynlig ikke vil overleve eller resten av svangerskapet?

Hvis den skulle overleve, hva med livet etter den er født?

 

Det er jo flere ting å ta stilling til egentlig...

[Anonym bruker]

Hjernen til barnet utvikles ikke. Barnet har sannsynligvis ikke vondt siden nervesystemet heller ikke utvikles. Noe liv etter fødselen får det ikke, så godt som garantert. Heller mot å sette i gang altså, men så det virker liksom så kaldt, føler jeg. Altså å la det være i magen i 9 mnd, da føler jeg iallefall at jeg har gjort alt jeg kan for henne, pluss at jeg får se henne fullbåren. Legene tenker også litt økonomisk oppi dette, for jeg vil trenge kontroller en gang i uka, men også det at jeg skal bli ferdig med det. Men jeg vet ikke. HI

[Anonym bruker]

Å jeg blir så lei meg på dine vegne.. Så utrolig lei situasjon. Har to venninner som måtte gå igjennom det du gjør og de valgte å sette i gang. Dette var i uke 18 og 19. Det de la til grunne for valget var at de ikke orket å gå gravid helt ut og fremmede som spurte og alle de medlidende blikkene... Tror det kan ta på psyken lenger om du velger å gå fullt ut. Helt umulig situasjon å sette seg inn i når man ikke opplever det selv. Begge mine venninner fikk se to små perfekte nurk.

Ønsker deg all lykke og ta det valget som du føler er greit i ditt hjerte.

Stor klem

[Lunapuna1985]

Du hadde i alle fall fått min støtte om du satte det i gang i alle fall... Det høres jo helt grusomt ut, men sjansene for at dette skal gå bra er så alt for liten.

Når leger anbefaler å avslutte det så velger jeg å tro at det er til dere begges beste.

[Anonym bruker]

Abort.

[Anonym bruker]

Høres helt fryktelig ut, og jeg er ganske usikker på hva jeg ville gjort. Jeg og mannen var innom dette samtaleemnet for ettpar dager siden og da tror jeg vi begge helte imot å bære frem barnet og se hvor lenge vi kunne få ha henne. Men jeg vet jo ikke om det er det jeg ville gjort om situasjonen faktisk ble virkelig for oss. Lykke til uansett hva du velger, du må nesten kjenne på hva som er riktig for deg og hva du klarer.

[Anonym bruker]

Uff for et dillemma.

 

Jeg er litt motstander av abort for min egen del, men i slike tilfeller blir det noe annet.

 

Jeg tenker at når hjernen ikke utvikler seg, så finnes det jo ikke grunnlag for liv etter fødsel. Og da blir det mer deg selv du må tenke på. Der er ingen sjanse å gi fosteret, for den sjansen finnes jo ikke uten en fungerende hjerne.

 

Jeg tror faktisk jeg ville blitt satt i gang, nettopp for min egen del. Slippe å bli mer knyttet til fosteret.

 

Jeg har vært gravid 3 ganger, men har bare 2 barn. Jeg tenker av og til på den jeg mistet, men vet at jeg ble mer knyttet til de to jeg har den siste delen av svangerskapene. Vet ikke om alle har det slik, men sånn har det vært for meg.

 

Forstår at dette må være vanskelig, så hør på hva legene sier slik at du føler at det ikke er helt du som avgjør dette.

 

[Anonym bruker]

Vet du hva, HI. Det kommer til å bli helt forferdelig å bære fram barnet, med mange fremmede som kommer å sier "Å, så heldige dere er! Dere gleder dere vel stort til småbarnstiden?" Det fikk jeg høre hele tiden i mitt svangerskap. Og tror du at du kan virke glad, når du ser den voksende magen, men vet at dette barnet er alt for svakt til å overleve. Kanskje det også dør i magen, før fødsel?

 

All min sympati til deg, HI. Men jeg tror at det aller beste for deg, har vært å få i gang fødsel nå.

[Anonym bruker]

Dette var leit å høyre. Eg tenkjer i utgangspunktet at eg hadde teke abort framfor å gå tida ut og måtte svare og forklare om babyen, men dette er vanskeleg å svare på før ein er i situasjonen. Eg kjenner to par som valde å bere fram ein baby utan hjerne. For dei var dette rett, dei fekk sjå, halde og ta avskil med babyen sin.

Dei har bilete av babyen dei kan ta fram og sjå på (ein perfekt baby med lue på, som ser ut som den søv), og når ein spør kor mange barn dei har, så reknar dei og med dette barnet som dei ikkje fekk behalde.

Håpar det går bra med dykk, same kva de vel å gjere. Det er de som bestemmer kva som vert rett for dykk, ikkje lat dykk overtale av legar.

[Anonym bruker]

Hadde avbrutt. Det ville jeg forresten også gjort for mindre alvorlige problemer, det er grunnen jeg tok dobbelprøve og fostervannsprøve, ville ha mest mulig informasjon. Har vokst opp med funksjonshemmet fetter og jeg kunne ikke vitende få et barn med funksjonshemmning.

[Anonym bruker]

Jeg fikk beskjed om at min lille baby ikke ville kunne overleve utenfor livmoren.. kanskje et par sekunder..og da også i smerter..

Jeg var i uke 18.

Jeg valgte i samråd med lege på riksen å avbryte svangerskapet.

Utrolig tøft, men jeg ville ikke at den lille skulle lide, noe han mest sannsynlig ville gjort om jeg gikk ut svangerskapet.

 

[Anonym bruker]

En venninne av meg fikk samme beskjed i uke 19, og valgte å avslutte svangerskapet. Hun fikk veldig god oppfølging på sykehuset og alt ble gjort på en verdig og fin måte. Obduksjonen viste at legene har sett riktig på ultralyden, og det ble på en måte en avslutning for henne. De hadde begravelse og har mange "fine" minner fra den tida.

De har nå fått et friskt barn og har lagt den vonde tida bak seg. Hun vet at hun tok den riktige avgjørelsen.

 

Jeg hadde gjort et samme.

[Anonym bruker]

Huff da kjære deg... det er nok ikke lett.

 

Men jeg tror personlig jeg hadde valgt å avbryte svangerskapet. Når utsiktene er så dårlige, så er det ikke vits i utsette seg selv for den enorme psykiske påkjenningen, samt den fysiske med å gå høygravid og ende opp med komplikasjoner opp mot termin.

 

 

[Anonym bruker]

Først må jeg si at det var utrolig vondt å lese, og jeg sender varme tanker til deg og dine.

 

Min baby ble født med en alvorlig skade som ikke ble oppdaget under svangerskapet og fikk bare leve kort tid etter fødsel. Hadde skaden blitt oppdaget på UL, hadde vi også fått tilbud om å avbryte svangerskapet. Min baby var frisk så lenge den var tilknyttet navlestrengen og mitt hjerte, men kunne ikke leve på "egenhånd" utenfor livmoren og det sjokket og den sorgen unner jeg ingen å oppleve.

 

Selv om jeg nå ser verdien i å bli kjent med babyen og få kose, lukte og være nær da h*n døde, hadde jeg uten tvil valgt å avbryte hvis jeg hadde fått valget.

 

Det er en utrolig påkjenning for kroppen å gå gravid, både fysisk og psykisk, og hvis man vet at utfallet er fatalt, vil det jo bli en ekstra belastning. Ikke minst hvis det finnes søsken i bildet. Det å vite at søsken og omgivelsene fulgte med i svangerskapet og gledet seg, er en ekstra sorg å bære. Ved å avbryte nå sparer du kroppen for et svangerskap og kan begynne sorgprosessen. Dette er noe du aldri kommer over og du vil alltid ha et barn for lite - men man kommer gjennom det og utrolig nok fortsetter livet.

 

En ting som også er verd å tenke på, er ved fullført svangerskap får man en kropp som er i barsel, med melkespreng, sting og ellers alt som følger med - men ingen baby. Det har vært en av de tyngste tingene for meg i ettertid. Å hele tiden kjenne det fysisk at jeg skulle hatt en baby hos meg.

 

Ta vare på deg selv og gjør det som er riktig for deg. Naturen er grusom, men ikke alle kan leve, dessverre.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Sett igang fødselen og bli ferdig med det!!!!!

[Anonym bruker]

Google opp historien til Evy Kristine.

Hennes foreldre som begge er leger, gikk imot legene på sykehuset og beholdt.

Hun levde i tre dager, men for de var det vært hvert sekund.

 

Personlig hadde jeg ikke tatt abort, men det er meg.

 

Grusom situasjon, helt umenskelig:(

[Anonym bruker]

For en grusom situasjon! Jeg hadde nok avsluttet svangerskapet. Både for deg selv og for fosteret.

[Anonym bruker]

Hvorfor for fosteret?

Bare lurer.