Gå til innhold

I dag er den dagen jeg offisielt har gitt opp (advarsel, langt!).


Anbefalte innlegg

Gitt opp å prøve å komme inn på folk. Å få seg venner, kjæreste eller omgangskrets generelt. Å få folk til å like meg, invitere meg på ting osv.

 

Min historie i korthet er slik, at jeg er aldri blitt godtatt noen steder. Kommer fra et land i Øst-Europa og har bodd i Norge siden jeg var 19 år gammel. Har vært gift med en norsk mann, fikk meg god utdanning, fødte 2 barn samtidig som jeg studerte, jobbet og hadde hus å passe på.

 

Nå har jeg flyttet til nytt sted for 2.5 år siden. Fikk meg god jobb som jeg trives i, hus, bil. Ungene mangler ingenting (bortsett fra faren som ikke har sett dem på 2 år). Likevel har jeg lyst til å grave meg ned.

 

Helt siden jeg var liten og bodde i hjemlandet, har jeg aldri blitt akseptert av noen. Til og med nå som jeg er voksen, bruker folk å se rart på meg når jeg snakker. Ikke at jeg sier så mye dumt, men at mine meninger er på en måte ikke forenlige med hva folk forventer at jeg skal mene. Jeg kan for eksempel være kritisk til ting som ikke fungerer, for eksempel når NAV bruker 9 måneder på å behandle søknad om forskudd på bidrag, eller når man blir avvist på legevakta med nyrebekkenbetennelse med den konsekvens at man må bruke dobbel kur med antibiotika for å bli kvitt det og nesten havner på sykeshuset. Folk mener at siden jeg ikke er etnisk norsk, så kan jeg ikke klage på noe som helst som ikke fungerer her til lands. Det kan hende at jeg er litt for bombastisk og litt lite ydmyk. Men jeg har aldri såret folk med vilje, mobbet noen, sviktet noen eller hevnet meg på noen. Hvis folk spør om hjelp, får dem som regel det. Naboungene hører aldri et nei til å komme på besøk hit, og får servert middag hvis de kommer ved middagstid/frukt eller brødskive hvis de er sultne. Jeg tilbyr meg å ta andre sine barn på tur sammen med mine hvis de har lyst til det, slik at foreldrene kan få et par timer fri,

 

Helt siden jeg begynte å komme i puberteten, har ingen gutt/mann vært forelsket eller ordentlig interessert i meg. Jeg har nå speil hjemme, og vet at jeg verken er stygg, overvektig, sur i fremtredenen eller avstøtende på andre måter. Mange menn vil gjerne ha seksuelt forhold til meg eller one night stand, men ingen klarer å forelske seg eller vil ha forhold. Min eksmann var utro og avvisende mot meg i lang stund før jeg gjorde det slutt, og innrømmet overfor flere felles venner av oss at han ikke giftet seg av kjærlighet, men fordi jeg lærte norsk fort, var fin å se på og arbeidsom - han kunne ha en statuskone han ikke trengte å forsørge lenger enn 4-5 måneder.

 

Nå har jeg holdt på med en fyr i 1.5 år. Har vært fram og tilbake, blitt såret utallige ganger, og vi kommer hele tiden tilbake sammen. Har vært gravid med ham i mars, og han presset gjennom en abort. Nå har vi nettopp hatt 3 dager bare for oss selv, og han sier bestandig i fylla at han elsker meg, mens i edru tilstand sier han at han blir mer og mer glad i meg, men ikke forelsket enda. Jeg orker ikke mer dette styret, og vil la ham gå og finne noen bedre siden jeg tydeligvis ikke er bra nok for ham. Selv om jeg aldri har følt at noe er så rett som når vi kommer sammen. Jeg elsker denne mannen som jeg aldri elsket noen før, men synes det er på tide å gi opp.

 

Siden jeg har vært liten har jeg blitt ekskludert fra alt som hadde med vennegjenger/vennskap å gjøre. Til jeg var 18 år har jeg vært på TRE lekebesøk, aldri vært invitert i noen sin bursdag og aldri lekt med noen etter skolen. På skolen ble jeg oversett og mobbet, og til og med lærerne støttet mobberne der. Mine unger blir ikke invitert i noen bursdager selv om alle andre på alderstrinnet er invitert, og disse ungene har vært i mine ungers bursdager før.

 

Så i dag har jeg bestemt meg for at jeg endelig gir opp. Skal ta en til høyere utdanning ved siden av jobben, følge opp ungene, drive med hobby og hus, og bare være alene. Selv om jeg er veldig glad i sex og har stort behov for det, vil jeg aldri la en mann å komme nær meg og bruke meg som midlertidig trøst, slik jeg har blitt brukt HVER gang jeg involverte seg med noen. Scenario er slik - de sjarmerer meg, vi har god kjemi, og plutselig er de ikke klar for forhold (det jeg får høre), er redd for å binde seg, redd for å bli sammen med noen som har barn, og VIPS har de plutselig få uker senere funnet seg ei fast dame som de flytter sammen med eller får unger med. Og dama har som regel også barn fra før. Jeg venter bare på at han som jeg elsker nå, går og finner seg ei som er bedre enn meg.

 

Sorry langt innlegg, og takk for de som orket å lese. Måtte bare få det ut, og er takknemlig hvis noen skriver ned noen tanker om det.

Fortsetter under...

Huff, synes historien din er virkelig trist. Uansett synes jeg ikke at du burde gi opp alt med venner og kjærester, det dukker alltids opp noen etterhvert om en bare er åpen for det. Jeg synes det virker som en god plan å ta høyere utdannelse og skaffe seg en hobby, da treffer du muligens nye folk:) I tillegg kan du jo søke etter venner med samme interesser som deg på nettet i området der du bor feks:) Det finnes mange hyggelige folk der ute som vil en godt, selv om det ikke alltid virker slik.

Jeg har allerede en 5-årig mastergrad, og jobber innen det. Har også en hobby som jeg vil utdanne meg innenfor (som tilleggsutdanning til den jeg allerede har). Tenkte at det kunne hjelpe litt med å slå ihjel tiden på kveldene når ungene er lagt og man sitter alene.

 

Takk for klem og kommentarer :)

 

HI

Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Har selv lurt på om jeg har Aspergers syndrom, folk syns ikke automatisk det er kjekt å snakke med en fordi en ser pen ut, til og med ikke om en er smart. Det har mye med kroppsspråk og sosiale koder å gjøre.

 

Her står det om barn som trenger hjelp for å komme med i leken:

http://www.dagbladet.no/2010/02/12/magasinet/lerevansker/skole/barn/10365902/

 

Og det er dessverre sånn at hvis man har vært ensom ei stund, blir man merket av det slik at andre kan føle det... men du slipper iallfall å sitte mutters aleine. Siden du er mor vil det være folk som legger merke til deg også i fortsettelsen.

Altså, har lest artikkelen før, og kjenner meg ikke igjen der. Siden jeg gikk ut av videregående med 6'ere i samtlige fag, gjorde det godt på universitetet, og får til både praktiske ting (som min hobby), språk, matematikk og andre fag. Er god i idrett og sliter heller ikke med motorikk.

 

Har vært ganske sikker på meg selv før, og prøver å jobbe med selvtilliten hele tiden. Men blir bestandig møtt av en "vegg", skuffet og lurt.

 

Har også merket det på forum der man ikke kjenner meg eller ser meg, at mine meninger om enkelte ting blir oppfattet som rare. Men det er nå mange her på DiB som får pepper for ingenting, så akkurat det er ikke noe sjokkerende.

 

HI

Annonse

hei hi

 

sender deg en stor en klem og vil bare si at du ikke er alene om det. har hatt som sånn deg. unntatt at jeg ikke har noen høy utdannelse eller bra jobb, men trives godt på jobben.

 

jeg er heller ikke norsk, men har bodd her lenge. må si at jeg misunner deg som har klart å stå på egne ben og har kommet deg opp i livet... håper det blir min tur en dag også.

 

når det gjelder menn, så er jeg også lei. bruker dem som tannbørste hvis du skjønner hva jeg mener. bruk og kast. er lei de som lover "grønne skoger"....og når det gjelder venner/venninner har jeg gitt opp der. trives egentlig med bare meg selv og barna...

 

Siden jeg liker å holde meg anonym og ikke ville svare på bv, så får jeg svare her, hehe.

 

Jeg håper ikke du gir opp. Jeg håper at du slapper av mer, kutter ut han du har holdt på med så lenge, ikke bryr deg om andre. Og at du en dag prøver igjen, og ikke gir deg.

 

Men egentlig vil jeg bare ønske deg lykke til videre,

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...