Er det bare meg så prøvde alt jeg kunne å knipe igjen? Helt til ingen nytte?

[Anonym bruker]

Men kroppen hadde bestemt seg, nå skulle ungen ut!

Det var jo så helsikes vondt, og jeg skjønte jo fort at vondere skulle det bli.

Jordmor greide jo til og med å prestere å be meg om å vente med å presse. "vent! Ikke press mer nå!" der jeg var ridd av riene. Som om jeg skulle ha hatt noe å si.

 

 

Latskap? Vil ikke? Flinke til å presse? Jegg kjenner meg ikke igjen i disse fødselserfaringene, og jeg har flere barn. Har selvsagt forsøkt å presse med, for å se om det hjelper.

 

Min erfaring er at når riene kommer så presser man så mye som rien sier man skal presse, man kan verken prese mer eller mindre. Ungen kommer ut, om man vil eller ei, og at valget om å ikke føde er forbigått for lenge siden.

 

Bre meg som har hatt følelsen av at det er for seint å snu, bli tatt av rien, puste ut, for så å bli helt konsumert av neste ri? At det går helt av seg selv?