Medisinsk abort i morgen, mange tanker følger med...

[Anonym bruker]

Litt behov for bare å få noen tanker ut av hodet, før jeg går i seng for å stå opp og gå til medisinsk abort i morgen tidlig :S

 

Først av alt, er overhodet ikke usikker på valget mitt, ingen kvaler og har det ikke dårlig sånn sett.

 

Og føler meg litt.. "slem", fordi det i forbindelse med aborten faktisk ikke er det at jeg velger et barn vekk som plager meg mest. Jeg føler så med de som prøver og prøver å få barn og ikke får det til, jeg gleder meg selv masse til den dagen jeg selv skal få et barn, også sitter jeg her og ser fram til at hele denne situasjonen er over..

Jeg ble gravid under en måneds pause fra p-pillen. Sex en gang, med en tilfeldig kjekkas, og fatter og begriper ikke hva jeg tenkte med da jeg ikke tok angrepillen dagen etter.. Regnet vel med det ville gå bra, hadde aldri trodd jeg var såpass fruktbar... Og her er det værste, det hele var kun fordi jeg ikke ville møte min eks og risikere å høre at han har hatt sex med noen annen, uten at jeg selv hadde hatt det. Det høres kanskje litt tåpelig ut, og det føles sånn også. Spesielt fordi det gjorde meg gravid..

 

Jeg og min eks er fortsatt mer eller mindre kjærester, men han trengte en pause, han synes avstandsforhold ble vanskelig (bodde sammen et år, før han flyttet for å studere), han mente han enten bruke tiden sin på å være på besøk hos meg, ha meg på besøk, eller være alene og tenke på meg, alltid med de værste tanker i hodet. Han er utrolig sjalu, men på en søt måte... Jeg følte jeg trengte det samme, var egentlig litt klar for singellivet igjen trodde jeg, og det trodde han også.

 

Viser seg at ingen av oss var det, og min eks/kjæreste hadde sex med en annen av samme grunn som meg.

 

Det som plager meg er hvordan, eller om, jeg skal si det til han. På den ene siden har jeg ikke lyst til å lyve, på den andre siden er jeg LIVREDD for at det skal ødelegge noe mellom oss.. Føler at forholdet er skjørt nok på grunn av avstanden, og er redd for at sjalusien hans skal ta dette innover seg på en altfor voldsom måte.

 

Jeg forstår godt at jeg for mange må virke som en komplett idiot, uansvarlig, slurvete og uten respekt for livet. Men, jeg har hatt noen tøffe måneder, tatt en del viktige valg om min fremtid, og er nå klar til å flytte, prøve å redde forholdet med mannen jeg faktisk ønsker meg barn med, få gjort ferdig utdannelsen min og, om noen år, forhåpentligvis kunne reagere med glede, framfor et lavmælt "faen" når jeg ser to streker på graviditetstesten...

[Anonym bruker]

Kjære deg, dette er som å høre mitt liv de siste månedene.

 

Jeg hadde en abort for to uker siden. Jeg var ikke sikker på barnefar, ,men sannsyneligheten var at det ikke var kjæresten min so mvar far. Vi hadde vært avsluttet en stund og ble sammen to dager etter jeg hadde at sex med en annen.

 

Og angrepillen gjorde ikke det den skulle.

 

Kjæresten min trodde naturlig nok at han var barnefar, men var helt ærlig på at han ikke var klar for barn nå og særlig siden vi hadde hatt ganske så turbulente måneder bak oss.

Men han vet naturlig ikke om det som egentlig skjedde.

Og hvorfor skal han vite?

Vi tok på et vis et valg sammen og jeg står for det.

Jeg har selv bakgrunn som ufrivilligbarnløs med min forrige samboer, Men dette var et svangerskap jeg ikke kunne fullføre.

Og i så fall hatt et barn med en mann jeg ikke ville ha i livet mitt, en mann som ikke egner seg til å ha barn, som ikke har noen interesse av meg eller bor i samme by som meg.

 

Jeg kommer nok alltid til å føle i hjertet at jeg har et barn "for lite" ,men jeg VET dette var rett valg.

Kjæresten min og jeg har det bedre enn noensinne og han støttet meg 100 % gjennom de smertefulle dagene som var.

 

Ærlighet er en viktig ting, MEN, noen ting trenger ikke å komme fram i lyset. Er det verdt det?

 

Sender deg gode tanker for morgendagen!