Angrer på barnet mitt...

[Anonym bruker]

Nei, jeg gjør ikke det, men nå fanget jeg oppmerksomheten din! Les videre er du snill:

 

Jeg har tre barn, yngste er en uplanlagt attpåklatt. Så uplanlagt at jeg hadde time til abort, men ombestemte meg.

Nå er hun 10 måneder og jeg er en sliten, frusterert og sint mamma.

Den yngste er veldig krevende, i hvert våkne øyeblikk så vil hun bare være på fanget. Setter jeg henne ned, så hyyyyyyler hun. Hun vil ikke være hos andre enn meg. I tillegg sover hun veldig dårlig, på dagtid har hun noen korte dupper, hun sovner sent på kvelden og våkner hyppig i løpet av natta.

De to andre barna merker dette godt, for jeg kjefter, skriker og er sur hele tiden. Så får jeg dårlig samvittighet for at jeg oppfører meg sånn og blir enda surere, denne gangen på meg selv.

Jeg mangler energi, for minstejenta tapper meg for all energi jeg har. De eldste barna mine er forsømte (de har mat i magen og rene klær på kroppen, men ikke en mamma som SER dem slik de fortjener), huset er bombet og klesvasken er et tårn.

Pappaen er opptatt med sitt eget liv. Da jeg bestemte meg for å beholde det uplanlagte tredjebarnet, så stakk han. Jeg klarer ikke å la være å tenke på hvordan livet kunne vært, om jeg tok et annet valg for halvannet år siden... tror det hadde vært langt enklere.

Men når blir det bedre? Når vil lillejenta bli "normal" og jeg få mer energi og overskudd?

Jeg er så sliten at jeg sitter og gråter på kveldene når barna er i seng. Hater livet mitt! Det var definitvt ikke slik det skulle bli!

[Anonym bruker]

Hold ut! Det er så tøft så tøft når det står på. Jeg har vært der selv - men har bare to barn da.

 

Jeg vet det er hardt men prøv å nyte det første året hennes også. Det går så utrolig fort. Snart begynner hun i barnehage og da vil livet gradvis bli lettere. Hun vil bli mer vant til at andre passer henne og da kan du kanskje få noe mer avlastning?

 

Har du en venninne som kan sitte hos deg en kveld eller så i uken mens du kommer deg ut? Gå en tur, ta deg en øl på pub eller noe?

 

Stå på. Det står respekt av deg som makter deg gjennom det her.

[Anonym bruker]

Dropp bitterheten mot eksen. Få deg barnehageplass og vær hjemme litt til du kommer deg ovenpå. Ta deg tid til barna og deg selv. Bruk overgangsstønaden til det den skal brukes som. Sikker inntekt i en overgangsperiode når du trengst hjemme.

 

2 år sier en firbarnsmamma jeg kjenner at det tar før det blir normalt. Jeg vil si 3,5 og litt til :-)

[Anonym bruker]

Du fanget iallfall min oppmerksomhet og jeg hadde en real salve på lur, hehe!

 

Seriøst: Har du ingen form for hjelp eller avlastning? Fast barnevakt, besteforeldre el.?

Selv en mamma trenger å hente seg inn og hente energi. Ingen kan trylle og det høres ut som du er tom for det meste:( Skal du ha minstejenta i barnehage?

 

Jeg har dessverre ikke så mange råd, men jeg håper det blir bedre for deg, og barna, snart.

[Anonym bruker]

har selv en liten jente på 9 måneder. hun er ikke veldig krav stor men storebroren var det. prøv å pust ut og slapp av litt. slik at du har energi. gutten vår var veldig slitsom fra han var 3 måneder til han var 15 måneder. ville kunn være hos meg. aldir faren eller andre. slitsomt. men var bare å puste ut og ta tiden til hjelp. det gikk over. og det vil det for deg og. det er slitsomt.

[Anonym bruker]

og en ting til. Lillejenta mi hadde behov for maasse melk om kvelden. Selv etter kjempeporsjon med grøt og kanskje noe av det jeg spiste til middag/kvelds. og jeg ammet før jeg la henne. Hun drakk ca 100 ml med erstatning i tillegg.

[Anonym bruker]

Jeg hadde et slikt barn selv:) Det var et mareritt - og jeg var deperimert stort sett hele dagen. Jeg var også alene. Heldigvis hadde jeg ikke andre barn i tillegg, så det er nok enda verre for deg..

 

Det løsnet litt når jenta mi begynte å gå.. Hun var bare frustrert fordi alle andre gikk, men ikke hun.. og var utrolig sutrete.

Eller sikkert ikke bare - for personligheten har hun fortsatt, og den er (som den alltid har vært) preget av en tålmodighetsterskel som er ikke-eksisterende og et eksplosivt sinne som få kan måle seg med:)

Heldigvis har jeg oppdaget noen positive sider med henne også etterhvert, men det tok tid;)

 

Jeg var plaget med fødselsdepresjon. Kan du ha et snev av det?

Da burde du kanskje oppsøke noen som kan hjelpe deg over kneika. Kanskje har du familie som kan bistå litt og gi deg en dag fri?

 

Lykke til! Det kommer til å løsne, men du må bare ta tiden til hjelp.

 

 

[Anonym bruker]

Takk for mange fine og forståelsesfulle svar! Jeg trodde jeg ville bli lynsjet.

 

Jeg fikk ikke barnehageplass til henne denne høsten, så hun vil være hjemme med meg ett år. Jeg er student i tillegg og gruer meg fælt til ett år med henne og studier. I år har jeg jo hatt permisjon, men kan ikke ta enda ett år for da mister jeg plassen min! Har allerede gitt beskjed til skolen om at jeg starter på igjen i august.

Hører rundt med venner og kjente etter dagmamma. Vil ikke ha hvem som helst, det må være en med gode referanser.

 

Jeg skal vel egentlig ikke klage, for en natt forrige uke sov hun hos besteforeldrene sine sammen med sine eldre søsken. Noen ordentlig fri hadde jeg ikke, for jeg lå syk i sengen hele tiden.

Hun kom tilbake igjen og var enda verre og mer klengete enn noensinne. Tror ikke hun var klar for en natt uten meg. Så selv om jeg vet at jeg trenger fri fra henne, så er det ikke verdt det etterpå

 

Håper det blir bedre når hun begynner å gå, slik som en av dere skrev her. Kanskje det er det som plager henne.

Hun spiser godt, har fem måltider i løpet av dagen og har med seg vannflaske i senga i tillegg. Så hun er nok ikke sulten. Bare en krevende personlighet blandet med noen dårlige uvaner.

Bare jeg får kvelden og natta i fred, så blir nok dagene bedre for både meg, henne og de andre barna!

Nå klager hun i senga, jeg skriver her mens jeg prøver å overhøre henne. For hun vil bare bli tatt opp. Jeg kan ikke gi etter!

[Anonym bruker]

Å herregud, jeg trodde nesten jeg hadde skrevet dette innlegget, HI! Du beskriver livet mitt på en prikk! Her også stakk eksen da jeg ble gravid med nr 3, jeg vurderte abort men kom fram til at jeg ønsket barnet. Hun også hyler så fort jeg legger henne fra meg, og tar uttrykket powernap'ing til nye høyder.. Snakker om, nå våknet hun igjen...

 

Jeg er sliten, lei meg, såret og skuffet av idioten av en eks som bare tok beina på nakken og løp fra alt ansvar. Jeg føler det går på bekostning av de eldre barna at jeg er så sliten og lei meg.

 

Men nå er vesla 7 måneder, og kan sitte litt i stolen sin. Da er hun fornøyd og jeg har hendene fri. Har "tvangssendt" henne til foreldrene mine noen ganger slik at hun kan bli vant til å være hos andre enn meg. De kjenner henne godt, hun kjenner dem godt. Hun har jo bare meg og dem. De fungerer som besteforeldre OG reserveforeldre, heldigvis hjelper de meg og avlaster meg med barna. Og nå kan jeg fint legge henne fra meg uten at det blir krig

 

Gjør som jeg, HI. Annenhver lørdag når de eldste barna er hos faren (altså en gang i måneden) får jeg barnevakt til vesla en dag, evnt et døgn. Da vasker jeg kåken på dagen og koser meg med venninnene mine på kvelden. Enten henter jeg babyen litt utpå kvelden eller så sover hun der om vi drar ut. Da er du bare DEG og kan senke skuldrene. Vi som ikke blir avlastet av far, vi har aldri noe tid for oss selv, ALDRI egentid, og det tærer på. Jeg føler meg 100 ganger lettere til sinns nå som vi begynte med dette. Nå føler jeg at jeg også har et liv, slik eksen har hatt fra den dagen han dro. Jeg går også til psykolog. Det hjelper masse! Hun jobbet på fvk før, så hun har masse råd og innspill, og jeg får bearbeidet alt sinnet jeg har inni meg..

 

Men jeg har aldri angret på at jeg beholdt, tvert imot. Mens faren er ute og vifter med pi%¤en, stakkars nek som har blitt sammen med han, så kan jeg kose meg med den herlige dattera mi. Han blir beskrevet av fvk som en konemishandler på det psykiske planet, psykisk terror og verbal mishandling, og pga det høye konfliktnivået mellom oss så har fvk bedt han om å vente med samværet med vesla til han kan oppføre seg sivilisert når han er er. Og så lenge vi braker sammen etter 2 minutter, noe vi beviste på fvk, så må han bare holde seg unna. Hans valg, hans tap!!

 

Håper det er en trøst å vite at du ikke er alene, HI.. Verden er et godt sted bare vi får bearbeidet følelsene våre og kan ta en pause innimellom

 

 

[Anonym bruker]

Du greier dette! Men sett deg opp på ventelister til barnehage. Etter jul frigjør toåringene masse plass. Men si meg, blir ikke alenemødre prioritert i køen om plasser lenger?