er det flere mammaer her som er håpløst og unødvendig

[Anonym bruker]

bekymret for allting? livet er farlig å leve! hehe må le av meg selv men kan ta meg selv i de mest håpløse tanker. går det noen bak meg kan det være en potensiell drapsmann, drar vi på ferie kan barna bli kidnappa, barna kan slå hodet i sklia i barnehagen, dårlig samvittighet når barna er i barnehagen. har rett og slett mistet meg selv litt. jeg var den mest impulsive uredde jenta før barna kom til verden. nå er jeg en reddhare og tenker altfor mye over de skumle farlige sidene ved livet, at det setter en liten demper på livet mitt.

[Anonym bruker]

http://www.dagbladet.no/2011/07/07/kultur/ida_eva_neverdahl/tegneserie/tegneseriekonkurranse/tegneserier/17209587/

 

Stripen om å se verden gjennom sin mors øyne

[Anonym bruker]

JA, JEG! Utrolig slitsomt! Jeg klarer (på et nanosekund) å tenke ut de verste scenarioer ut fra en hvilken som helst uskyldig situasjon. Hvis vi tar båt tenker jeg at båten skal synke og jeg klarer muligens vare redde ett av barna og må leve med det resten av livet, hvis vi skal fly tenker jeg at jeg utsetter dem for fare og på hvor redde de vil være før vi dør i krasjet...! Bil er ikke så ille, men det gjelder ALT, fra mat i halsen til kvelning til hodeskader bare de er ute og går.... Sliiiitsomt!

Prøver å ta meg sammen, men det skjer helt automatisk, dessverre.

[Anonym bruker]

hehe, må le! den aller værste tanke er at barnet mitt trenger meg og jeg ikke er der, at han blir alene i verden. men ja alt er potensielt farlig. jeg prøver å ta meg sammen, jeg lar ikke disse tingene stoppe meg og familien min i å gjøre forskjellige ting, men jeg gruer meg på forkant og det setter jo en demper på min glede.

hva kan en gjøre for å slutte å tenke på disse tingene? det blir så slitsomt å leve dette livet med alle disse bekymringene. skjer det noe så skjer det, og det er ikke noe å gjøre med det.

[Anonym bruker]

Jeg bekymrer meg lite så lenge det ikke er noe å bekymre seg over. Barna er friske, vi bor på et landlig sted utenfor allfarvei der barna trygt kan leke og utfolde seg i trygge omgivelser. Vi kjenner naboene, har familien i nærheten her og har det utrolig godt på alle måter. Hender jeg blir bekymret hvis ungene blir syke, skader seg eller ikke kommer inn til avtalt tid, men ikke mer enn jeg bør bekymre meg.

Har kansje noe med at jeg har 3 barn, var mye mer bekymret da eldstemann var liten, har vel lært at det ikke er gang i å bekymre seg unødvendig. Sunt vett og fornuft kommer man langt med er min erfaring.

Når barna er i barnehagen så stoler jeg på at de blir tatt godt vare på der, samme når de er hos besteforeldrene, da nyter jeg det avbrekket.

 

 

[Anonym bruker]

Det er vel en ting som kommer med å få ansvar for andre mennesker som enda ikke vet hva som er farlig eller ikke

 

Jeg tenker slik at selv om jeg tenker hele rekken ut ang kjedereaksjoner i gitte situasjoner, så er det bare for å vurdere alt. Være sikker på at alt er tenkt på, om du forstår

 

Jeg ser ikke på det som unødvendig alltid, men mer som en trygghet i at en har vurdert alt på vegne av barnet. Jeg lar da ikke mine tankerekker alene nekte barnet å utfolde seg. Jeg bare ser til at det er trygt. Mine klatrer i trær, bader ute, sykler i full fart og vi reiser på ferie. Jeg kjenner av og til den lille "holde igjen"-lysten, men vet det bare er meg og oftes irrasjonelt. Ungene må få utfolde seg innen normale grenser.

[Anonym bruker]

flere?

[Anonym bruker]

Ja. Min mann, og jeg holder på å bli sprø!