Ferieavikling

[nasse nøffen]

mye av problemet sitter nok hos meg=) det er ikke synd på min samboer altså, han har det veldig godt med meg... han står opp for seg selv, og har sterke meninger. egentlig rart han har gitt seg i denne kampen, tror han merker det er ille for meg...

 

har lovet han denne ene gangen da, å det var en kjempe big deal for meg=) jeg gråt og bar meg...

 

føles som jeg svikter henne, redd hun skal føle seg utenfor... hun er mye mer knyttet til meg, enn sin far. kanskje derfor.. nei huff, vet ikke jeg...

 

men egentlig godt å høre at jeg muligens er litt på tryne her å da, for da er det i allefall ikke grusomt av meg å la henne være hjemme denne ene gangen=)

 

takker for alle svar

 

 

[Anonym bruker]

Stemmer at det ikke er grusomt av deg, hun har jo stort sett alltid vært med, og hun vil vite at det skal fortsette:)

 

En annen ting i dette bilde, som jeg kom til å tenke på mens jeg leste dette: mødre knytter seg ofte ekstra mye til sin eldste - særlig om det er god kjemi mellom mor-datter (flere likheter) og det er litt aldersforskjell mellom eldste og yngste. Det er fordi man har fått mer tid sammen til å blir godt kjent og kanskje slått seg litt til ro igjen etter den verste småbarnstiden, før yngste kommer til verden og starter den krevende småbarnsperioden påny. Bare denne gangen har man ikke like mye tid og overskudd, for man skal også opprettholde det man har gitt til eldste i hverdagen tidligere. Denne småbarnsperioden er derfor enda mer krevende enn den første, mye oppleves som dobbelt opp med arbeid. Mange mødre kjenner derfor at de egentlig er mest glad i eldste i denne tida....(med referansepunkt til den første småbarnstida med eldste). For noen vedvarer det med størst kjærlighet til eldste gjennom livet.

 

Den eldste er også alltid den som klarer nye ting først (selvfølgelig). Du har derfor fått oppleve alle nye steg i et barns utvikling, for første gang med eldste. Foreldre blir derfor kanskje enda mer stolte av sine eldste barn, enn yngste som kommer med "nytt" steg i sin utvikling år etter førstemann.

 

Er eldste et barn med snill pike (gutt) syndrom, ja da blir stoltheten og takknemligheten overfor barnets hjelpsomhet og selvstendighet, enda mer forsterket.

 

Mon tro om ikke din kjærlighet til eldste, og fortvilelse over å ikke ha henne med utspiller seg en god del sterkere enn det gjør for eldste jenta? Husker selv som barn at det var det å gå glipp av selve morroa som betydde mest, ikke om jeg var sammen med mor eller far...

[nasse nøffen]

flott skrevet=) du har masse gode poenger... du har nok helt rett i at det er nok meg det er ille for, hun har ikke sagt noe mer om det=)

 

takk for fint svar=)

[Anonym bruker]

Om jeg virkelig vil ta livet av mitt eget ekteskap så kan jeg begynne å bli guffen mot barna hans, tviler på at han synest jeg er særlig verdt å elske da!

Foreldre har de ikke bra om barna deres ikke har det bra. Ingen tvil om det. Vi foreldre i dag har jo et veldig fokus på barna våre og de står i fokus for det meste.

 

Mange skilsmisser i dag er bygget opp rundt en filosofi om at barna har det ikke bra, når foreldrene ikke har det bra. Og de er jeg også enig i.

 

Så det vi sier her er at man må finne en balanse gang, siden hverandres lykke er avhengig av hverandres lykke, om dere forstår hva jeg mener. Dette gjelder ike bare mellom barn og foreldre, men også i parforholdet.

 

Balanse, kompromiss og en god helhet er det viktige cluet for å få ting til å fungere! Man er faktisk nødt til å leve etter klisjeer som å gi og ta. Og vi foreldre gjør kompromisser med oss selv og barna våre hele tida.

Både i tidsbruk og pengebruk.

 

Mye penger og veldig god økonomi, gjør det selvsagt lettere, da kan man ha store hus, sto biler, mange ferier. Men da mangler man jo gjerne tid, siden man må ut å tjene alle disse pengene?!

 

Synest nøffe dama virker svært lite fleksibel, og selvopptatt på seg og sitt barn. Hvis behov hun rører sammen som et, som det muligens ikke er?

Fellesbarnet hennes er faktisk avhengig av en lykkelig pappa. Er pappaen ulykkelig forplanter det seg til barnet. Er pappaen nedprioritert, vil det også gå ut overe samlivet mellom han og nøffedama.

Det er for meg en fo rferdelig merkelig og super egoistisk prioritering å si at man heller bryter opp familien, enn å dra på en feerietur uten et særkullsbarn so også reiser på turer med sin far.

 

Det er en overfokusering på et aspekt med familielivet, og la det være totalt avgjørende for famialiens fremtid.

 

Som mor i en nyfamilie har jeg virkelig begynt å filosofere litt over

fellesbarna, hverdagsbarna i familien. Det synest jeg faktisk nøffe dama bør også.

Se litt positivt på alt mannen gjør for og med hennes særkullsbarn ogikke bare fokusere på hva han ikke gjør for henne.

[Anonym bruker]

Signerer 20:34! Bra skrevet.

[(S)TinkerBelle <3]

Jeg skjønner meg ikke på dere jeg..

 

Jeg er stemor til to og har et barn selv. Altså er kjæresten stefar til et barn og har to selv. Vi har ingen felles barn. (enda, kanskje aldri) Men om vi hadde det så hadde jeg ikke sagt at hans barn skulle bli hjemme for å dra på ferie med mitt barn og vårt felles, og han hadde aldri krevd at mitt barn skulle bli hjemme for at vi skulle dra på ferie med hans barn og vårt felles. Eller at alle "stebarna" skulle bli hjemme for at vi skulle reise på ferie med kun felles barn. Alle ungene skal da være med!!

 

Om det er sånn at ferieturen faller på en uke der hans barn skulle vært hos moren sin så ordner vi det sånn at vi bytter uker slik at alle kan dra. Greit nok at jeg synes hans unger kan være slitsomme snørrunger noen ganger, og han synes mitt barn er en bortskjemt snørrunge noen ganger, men vi koser oss da med alle sammen på ferien. Kjefter, roper, hoier og koser oss masse!!! Jeg slapper da av selvom jeg har med meg stebarna på tur. Hans barn får ferier med mor gjennom året også. Mitt barn får ikke ferier med far. Alikevel føler jeg ikke at hun skal få "egen" ferie med oss. Kanskje fordi hun er mye sammen med sine besteforeldre på tur, noe hans unger ikke er.

 

Av og til reiser vi voksne på tur uten barna. Det blir mest rettferdig synes vi da.