Ferieavikling

[Anonym bruker]

Har alle her inne med seg stebarna på alt av ferier gjennom året?

 

Har alltid vært snakket om de stakkars skilsmissebarna som må leve uten at mor og far bor i samme hus og som er pakkeballer mellom to hjem og med nye familier gjerne på begge kanter som de må forholde seg til. Selvsagt må de få være med på ferie først med mor og så med far og noen er ekstra heldig og får seg en ferietur sammen med besteforeldrene i tillegg slik at hele sommeren bare er gøy og hygge. Men er dette så selvsagt? Hva med fellesbarna som ikke får to ferier og som ikke er først tre uker hos mor som har fri fra jobb og så tre uker hos far som har fri fra jobb, men som må tilbringe store deler av sommeren på sfo/barnehage. Og hva med kostnadene? Det er dyrt å ha med seg både de barna som man har omsorgen for og de barna som kommer annenhver helg på ferieturer og selv om man tar med seg de barna man ikke har omsorgen for på dyre ferier så må jo fortsatt barnebidraget også betales den måneden. Hvis man betaler ca 4 000 i mnd i bidrag så har biomor 4000 i barnebidrag + 2000 i barnetrygd + 4000 som hun slipper å betale, dvs 10 000 kroner mer enn far hver eneste måned. Det blir 120 000 skattefrie kroner i året mer å rutte med enn far som bare betaler. Burde ikke da biomor også ta kostnadene med å ta de med seg på ferie da? Hvis vi kunne tatt med oss kun de ungene vi har omsorgen for så hadde vi hatt råd til en sydentur, men når vi skal regne med to ekstra i tilleg til de 4 vi har og barnebidrag så strekker ikke lønnen til. Er det virkelig fy fy å være hjemme den måneden om sommeren når vi har de og heller ta småturer også reise på "hovedferien" med de barna vi har omsorgen for? Nå vil jo noen si straks at "fy deg som vil ta med dine egne særkullsbarn på ferie og ikke mannen sine" men forskjellen slik jeg ser det er at jeg har 100% omsorg for mine barn og der får jeg både barnetrygd og barnebidrag og da mener jeg at alt de skal ha av klær, mat, fritidsaktiviteter og ferie er mitt ansvar. Det de eventuelt får fra far er et ekstra pluss og ikke et krav og slik mener jeg også moren til min mann sine barn burde tenke. Er det flere her som er enig i denne tankegangen eller er det bare meg som mener at vi i lengre tid har levd i en "alt for skillsmissebarna" filosofi og ser helt ut til å ha glemt hvordan ting virker for fellesbarn som skal ha alt sitt i et hjem med en økonomi og ikke får dobbelt av alt.

[Anonym bruker]

Nei, og det kommer ikke til å skje heller selv om vårt fellesbarn selvfølgelig kommer til å være med på alt vi gjør. Jeg trenger å slappe av litt på min ferie med bare mann og eget barn, så her blir stebarna med annen hver gang ca, det er samme "regel" hos moren deres.

 

Mine stebarn får så mange reiser at de er det ikke synd på, så finnes ikke dårlig samvittighet her i gården.

 

Hvis ikke moren tar de med på tur så foreslå at hun betaler dere barnebidraget den måneden dere tar med barna på tur så blir det ikke så dyrt for dere.

[Anonym bruker]

men da blir jo ferien etter deres ønske? dere stemødre,,, far vil vel helst ha med alle sine barn??? eller muligens ikke, fedre har lett for å droppe sine første barn når de får nye...

 

jeg ser denne saken fra en annen vinkel enn dere.. jeg har to barn, en fra før som er 11 og ei på 4 som er min og samboers.. han ønsker en ferie med bare oss tre... dette er for meg meget vanskelig... jeg forstår tanken bak, og hans interesse.. men for meg er det totalt feil følelsemessig...

 

jeg har delt omsorg med faren til min første. og har 50/50

 

vi reiser til syden hvert år, alle 4...og reiser snart igjen, men nå har jeg også gått med på at vi KANSKJE kan ta en hoppepå tur til høsten.. bare vi tre.. det knyter seg i magen bare ved tanken..

 

jeg har krevd noe tilbake, for å greie gjennomføre dette, og min datter har da fått velge 2 destinasjoner i tilegg til sydenturen hun får nå i sommer,,, ( skara og liseberg )...

 

vi kommer til å dra utenom skoleferien til høsten, så grunnen jeg har sagt til henne at hun ikke er med er at hun ikke kan ta fri fra skolen... og beroliget med at dette er den ene gangen dette vil skje, vi reiser alle 4 igjen neste sommer...

 

poenget med mitt innlegg er at det ikke nødvendigvis alltid er ungene dette går på, men foreldrenes følelser ang temaet

jeg kommer IKKE til å ha det godt med meg selv denne uken i syden uten henne, men jeg later som, å holder ut, så det aldri blir noe mer mas om en sånn tur...

[Anonym bruker]

Hvis faren til ditt barn også har med seg sitt barn på ferieturer så skjønner jeg ikke problemet ditt. Da får hun jo mer enn nok av ferieturer og bør være fornøyd med det, selv om jeg som et "skadet" skilsmissebarn selv skjønner at det er veldig sårt, så må også "nyfamilien" kunne dra på tur alene. Men om far ikke tar med barnet så skjønner jeg at det blir vanskelig.

[Knøttefrøken]

min veninne har selv ett skilsmissebarn på 8 år og en datter med ny mann på 3 år. Vi har selv diskutert hva hun synes om dette iogmed jeg har ett stebarn selv, og sitter på "andre siden".

Min veninne og hennes mann reiser både med og uten hennes datter fra tidligere, og hun synes dette er helt ukomplisert. Barnet har en pappa som tar henne med på ferier også, så for eks i år har hun allerede vært ett par uker i spania, og skal i løpet av sommeren 5 nye uker til "syden" (fordelt på moren og faren sin).

 

Det burde ikke være noe problem å reise på ferie uten stebarn, så lenge de får være med på noe i hovedferien sin med den andre foreldren. Veldig mange skilsmissebarn har mye mere ferie enn andre barn med foreldre som bor sammen.

[Anonym bruker]

00.33 her...

 

hennes far tar henne stadig med... ikke nødvendigvis syden.. men paris, london og bulgaria har hun vært,,,

 

vetu, jeg ser absolutt at hun får masse, men det å reise fra henne gjør meg virkelig vondt,,, å jeg gjør det KUN denne ene gangen... jeg blir heller alenemor ttl to, enn å gjøre det flere ganger...

[Anonym bruker]

Nei vet du hva, jeg syns du er kvalmt egoistisk med det siste innlegget ditt! Skal bare du prioriteres fordi du har negative følelser til å skulle reise-vekk-fra-barnet-mitt?? For det første så har du skaffet deg en ny familie, og plikter å ta ANSVAR for deres behov. Dette hører med som en del av pakka med oppløste familier. Jeg som stemor kan banne fint mye på at din samboer/mann oppgir SVÆRT mye for å være en god stefar. Det er nemlig en del av pakka å være sammen med deg. Dette gjelder HVERDAGEN, hver dag. Likevel så velger han å være med deg og sette seg selv til side for å ta seg av ditt barn hver gang det kommer. Da skylder du å sette deg selv til side i noen skarve ferier!!

 

Samme hvor fint man kan ha det sammen med stebarn, så er og blir det aldri som egen familie (selv om man liksom skal være en fantastisk "storfamilie" når man bor sammen). Man slapper ikke av på samme måte sammen med stebarn. Og det du som mor finner krevende med ditt første barn, oppleves minst dobbelt så krevende for din samboer/mann. Man har rett og slett ikke det samme båndet til stebarn som egne, samme hvor mye det skal glattes over og påstås at man er like glad i alle barna (unntaket er de tilfellene der steforelder erstatter biologisk forelder), og derfor er det mye mer krevende å være den voksne som skal leve med stebarn.

 

Et lite eksempel du forhåpentligvis kan sammenligne med: Tenk når eldste barnet ditt har overnattningsgjester, hadde det virkelig vært heeelt greit for deg, og ikke minst riktig at blir krevd, at en av de ALLTID skulle være med på ALLE turer (sosialt og økonomisk)?? Ville ikke du følt at du aldri fikk en ordentlig, avslappende ferie med bare din egen familie da?? Ja, barn man ikke bor sammen med til vanlig er ikke det samme, men likevel er dette eksempelet verdt en del fordi det sier noe om BÅNDET man har til barnet. Jeg tror at steforeldre har en gjennomsnittlig tilknyttning til stebarn som ligger et sted i mellom tilknyttningen man har til eget barn, og tilknytningen man har til et "tilfeldig" barn man møter inninmellom (eg.klassekamerater), under forutsetning at dette barnet ikke har noen slitsomme diagnoser som autisme.

 

For det andre, så er du jo borte fra ungen din den tida barnet er hos faren sin!! Du skulle ikke vært sammen med barnet den uka dere reiser uansett. Du må da leve livet selv om du bare har ungen delvis... Det er realiteten når man splitter en familie!

 

Tenk igjennom beslutningen din en gang til. Og tenk på hva du utsetter ditt andre barn for hvis dette er med på å skape splid i mellom deg og din samboer/mann. Og spør deg selv om ikke en slik egosime som du utviser her ikke er med på å ødelegge dine forhold....

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er så hjertens enig!! Å skaffe seg ny familie krever evnen til å balansere og tilpasse behov, og dette er et av områdene. Det som er viktig er at særkullsbarna får flotte ferier med både sin mor og sin far innimellom. Dette kan som dere gjør, tilpasses til sydentur med mor i år og sydentur med far til neste år. Da få både særkull og egne unger 1 tur i året.

 

Kostnadsaspektet er også ganske viktig å se litt på. Man sier så fint at far betaler for særkullsbarna. Men far har ikke en egen inntekt som dekker utgifter til særkullsbarna, han har kun én inntekt som skal dekke alle utgifter. Det som går til særkullsbarna tas av "potten" til nyfamilien. Sånn er det bare. Feriekostnader for særkullsbarna balanseres også dersom særkullsbarnet er med på tur annet hvert år.

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med de siste to innleggene!

 

I år hadde vi med mannens datter på 15 til syden. Og for min del var det langt fra en optimal ferie. For det første måtte jeg betale hele gildet -vi tjener nogenlunde likt, men han betaler bidrag og holdt konfomasjon i år og hadde derfor ikke råd til å være med på å betale ferien. Så ferien kostet meg 10000 kr ekstra, i tillegg til at den ble mye mindre hyggelig for min del. Vi snek oss til litt sengekos en gang - helt lydløst selvsagt, da jenta var våken lenger enn oss hver kveld og ellers satt oppå oss hele tiden.

 

Jeg er klar over at det er slik det må bli noen ganger når man velger å være sammen med noen med barn fra tidligere. Men skulle jeg ikke fått en og annen aleneferie som "kompensasjon" hadde jeg ikke blitt i dette forholdet lenge! Det hadde vel i grunn dødd av seg selv, vil jeg tro...

[Anonym bruker]

fra meg igjen, lenger opp her....

 

 

jeg snakker fra mitt hjerte, og ikke fra hva jeg nødvendigvis ser er logisk og sikkert helt rettferdig...

 

JEG sliter med å reise uten min eldste datter

JEG kommer ikke til å kose meg like mye på denne turen som når vi er alle 4.

JEG kommer til å tenke på henne hele uken

JEG gjør dette 1 gang, å kun det..

 

jeg mener ikke det er dårlig gjort å reise uten henne. ser at hun også får turer med sin far... men han er alene, og det blir ikke sånn skikkelig familietur. jeg føler jeg mangler en vesentlig brikke når hun ikke er med.

 

samtidig får vår felles datter endel fordeler ved å ha både mamma og pappa hele tiden... hun får mer småting,gaver, siden hun er her hele tiden. hun er med på alle besøk,alle badelandturer, alle ferieturer, alle handleturer. Ja uansett er jo minsten med.. når da ferien kommer er det en selvfølge for meg at eldste skal være med.

 

jeg kommer aldri til å utelukke henne i en sommerferie, men skal overleve denne ene uken, utenom ferien, for å få han her til å ikke mase om dette noe mer.

 

hun er såpass stor også nå, så uansett vil det bli turer alene når hun eldste ikke vil være med lenger...

 

jeg er helt sikkert egoistisk... men det jeg føler er rett for MEG,,,, å det fikk han tenkt på når han traff meg å ønsket barn med meg,,, jeg har vært helt klar på hele tiden, at vi er 4 i denne familiien og ikke 3.

[Anonym bruker]

Huff, stakkars barna dine som har deg som forbilde, som alltid setter deg selv først og skaper problemer... Det er faktisk en veldig viktig lærdom i livet å kunne tilpasse seg og bøye seg etter andres behov i nye og ne. Det er det som skaper fred. En fred rundt deg og dine som alle selv nyter godt av, deg selv inkludert. Dette går dine barn glipp av og kan derfor lett havne i krangler senere fordi de alltid skal ha sin vilje. For jenter så er og blir måten mor oppfører seg overfor sin mann (eveltuelt sine menn), så virkningsfullt at det ofte blir deres oppførsel mot menn de treffer når de blir voksne....

[Anonym bruker]

Jeg har aldri tenkt på det den måten du ser det på. Som forelder gleder jeg meg til å tilbringe ferietiden med barna, og ser ikke på det som et gode barna får. Merkelig vinkel mange ser det fra. Er selv stemor og vi tilpasser våre ferier slik at alle kan være med. Om barna har vært på ferie med mor har lite å si; vi fikk jo ikke vært med;)

[malingus]

Det er det DU föler er rett for DEG ja.

Greit nok.

Men hva med det mannen din föler er rett for HAN?

 

Man må gi og ta.

Kan sikkert hende at han synes det er slitsomt å ha et stebarn i blandt. Og det er vel lov å föle?

Kan du ikke gi han en ferie i ny og ne med bare hans barn?

Er sikkert ikke lett for deg som bare er "biomor" å sette deg inn i hvordan det er å ha stebarn. Skjönner det. Han er sikkert kjempegla i din eldste datter, men det kan samtig hende at han synes det er litt slitsomt at hun alltid må väre med på tur.

 

Og hvorfor kan ikke minste barnet få lov til å få oppleve det eldste barnet har fått oppleve tidligere? Å få en ferie inn i mellom med bare mamma og pappa?

[nasse nøffen]

for en latterlig ting å si, stakkars barna mine som har meg til forbilde... hallo??? jeg har to barn, å jeg vil ha med begge mine barn på ferien jeg bruker masse penger på en gang i året... vi snakker ikke om en tur på stranda her.

 

å jeg reiser også på ferie for at jeg selv skal kose meg, å det gjør jeg ikke uten begge mine barn...

 

hvorfor skal hun være med annenhvert år? for å tilfredstille stefar? lille søster har bare glede av storesøster, så det er isåfall stefar jeg skal tenke på her.

 

min yngste datter har masse tid med oss alene, da eldste er hos sin far...

 

skriver under med nick denne gang, lettere for fortsettelsen

[nasse nøffen]

du tenker som jeg du, jeg skal jo også kose meg i ferien, å det inkluderer begge barn... hva hun opplever med faren sin gleder ikke meg.. jeg vil se mine unger lykkelige, sammen med meg.

 

hva stefar angår, han får nok tid med meg alene når vi blir gamle. jeg har laget to barn, og de vil jeg være sammen med så ofte jeg kan. og min eldste datter er mye hos sin far, så han har masse tid med oss alene.

 

jeg har to barn, å jeg vil ha med begge mine barn på ferien jeg bruker masse penger på en gang i året... vi snakker ikke om en tur på stranda her.

 

å jeg reiser også på ferie for at jeg selv skal kose meg, å det gjør jeg ikke uten begge mine barn...

 

hvorfor skal hun være med annenhvert år? for å tilfredstille stefar? lille søster har bare glede av storesøster, så det er isåfall stefar jeg skal tenke på her.

 

min yngste datter har masse tid med oss alene, da eldste er hos sin far...

 

skriver under med nick denne gang, lettere for fortsettelsen

[nasse nøffen]

å at han kanskje synes det er slitsomt å alltid ha henne med på ferier er sikkert riktig, men det anser jeg som hans problem isåfall... han valgte meg, det var null problem at jeg hadde barn fra før... så da burde han tenkt seg bedre om.

 

vi er 4 i denne familien, ikke 3. å i allefall ikke når ferien endelig kommer, å vi har tid og overskudd til alle sammen.

 

i uken synes jeg det innimellom er deilig med bare ett barn i hus. men i ferien??? ALDRI

[malingus]

Den der frasen om at "...dette visste stefar/mor om fra för vi ble sammen, så da får h*n bare tåle det..." er bare tull!

Ja, man visste at personen man ble sammen med hadde barn fra för. Men man viste ikke hvordan det ville bli å faktisk leve sammen. Man hadde aldri kunne tenkte seg at man ville föle seg som en fremmed i sitt eget hjem som mange opplever, at det bare skulle bli masse sjalusi og krangling eller at man kunne komme til å föle ting i forhold til et barn man aldri hadde trodd man kunne.

 

Hvorfor er det så galt at stefar/mor blir tatt hensyn tl i blandt?

Man må kunne inngå kompromisser. Noen ganger drar man alle sammen, andre ganger blir det en roligere ferie med bare fellesbarn.

Ta hensyn til deres partner også, med mindre dere vil oppleve ett nytt brudd.

 

Alt her går kun på hva "biomor" vil.

Jeg har ingen glede av at hun reiser på ferie med far. Nei ikke du nei. Men hun har det. Hvorfor kan du ikke glede deg over opplevelser med bare ett av barna av og til?

 

By the way, så er jeg både "biomor" og "stemor", så jeg ser dette fra begge sider. Jeg håper inderlig vi kan reise bort bare jeg, samboeren min og sönnen vår i blandt, uten de to eldre barna. Ta en ordentlig slappe av ferie!

[Anonym bruker]

Utrolig bra skrevet! Der fikk du satt ord på akkurat de problemene vi steforeldre har, særlig med 1 avsnittet:) Akkurat sånn det er. Det er vondt! I starten er man så forelsket at problemene ikke enses, også senere når virkeligheten går opp for en, så er man blitt så glad i kjæresten sin at man ikke klarer å bare dra heller.... Så er man fanget i en berg og dalbane av følelser i hverdagen, det går opp og ned med mye større frekvens enn med en "hel" biofamilie. Jeg unner ingen å bli steforelder, og kunne jeg valgt om igjen hadde jeg aldri blitt det selv!!! Du har alltid følelsen av å dele hele tiden, du får aldri en kjæreste og aldri en hel familie - du må alltid dele....

[Anonym bruker]

Veldig bra skrevet, Malingus!

 

Jeg har store problemer med å forstå logikken i det som steforeldre hele tiden blir møtt med: "du visste hva du gikk til da du ble sammen med en med barn fra før". Hva med forelderen selv? Går ikke denne personen inn i et nytt forhold med viten og vilje? Og et forhold handler jo mye og å gi og ta - i alle fall i min verden. Forholdet kan umulig vare særlig lenge dersom det er slik at steforeldrene skal ofre og gi, mens de biologiske foreldrene bare skal kreve og ta. Husk at det er den med barn fra før som tar med seg fortiden inn i det nye forholdet...

 

Heldigvis har jeg en mann, med to barn fra et tidligere forhold, som forstår hvordan dette må være for at vi alle sammen skal trives og ha det bra. Og selv om han er fornuftig og tar hensyn til meg også, føler jeg hele tiden at jeg ofrer mye for å være i dette forholdet. Men livet er langt og om få år er barna voksne - og vi kan nyte hverandre i fred og ro - forhåpentligvis uten mas og trøbbel fra x´en hans (som selvsagt er det største problemet).

[nasse nøffen]

men kan du reise sammen med samboeren din å kun hans barn???? la deres felles være hos besteforeldrene.... det er det du ber meg om... reise fra mitt biologiske barn...

[nasse nøffen]

den var til malingus

[nasse nøffen]

dere må da se min side også??? som bio mor.... jeg har ferie 1 gang i året, da kan de jeg elsker, og har stor glede av å være sammen med, endelig kose oss sammen i fred og ro.. også skal min ene datter være hjemme? for at jeg og stefar og fellesbarn skal være alene??? jeg fatter ikke at dere kun ser det fra deres side..

 

virker helt på trynet for meg... vi tar såklart småturer bare vi, men en stor ferie til syden er for oss alle...

 

jeg ser absolutt poenget deres, men dere må da ærlig talt se denne siden av saken også..

[Anonym bruker]

Anonym 22.45 her.

 

Ok, jeg skal være litt overbærende med deg, nasse nøffen

 

Det hele handler selvsagt om totalen i løpet av et år. Dersom dere har økonomi til flere sydenturer i løpet av året, evt. andre tilsvarende turer, kan jeg forstå at du mener det er legitimt at du vil ha med datteren din på alle hovedferiene. Men småturer (av typen en langhelg på besøk hos familie o.l) kan ikke erstatte en sydentur.

 

Ut fra det du skriver virker det som om du tenker veldig mye på dine behov - håper for din samboer/manns skyld at dette ikke reflekterer virkeligheten. Det er krevende for alle parter å leve i en slik "nyfamilie" og det er mange hensyn som skal tas. Og så får man bare bare spørre seg om man er villig til å ofre det partneren ønsker....

 

 

[nasse nøffen]

=)

 

ja det er kvrevende, og alle skal tas hensyn til, men jeg mener barna kommer først. og det er ikke det beste for min datter, å ikke kunne være med lillesøsteren og mammaen sin på ferie, for at stefar trenger tid med oss alene.

 

vi har en sydentur i året, har ikke råd til mer enn det.. men vi skal spare til en hoppepåtur til høsten for bare oss 3..

 

jeg ønsker at vi alle 4 skal kose oss på denne "store" ferien, det er på en måte premien etter en slitsom hverdag, endelig kan man kose seg litt, å ta vare på hverandre.

 

men småturer kan vi godt ta vi tre.. hotell en helg, badeland, tusenfryd o.l...

 

heldigvis er det ikke noe problem her da.. har lovet han denne ene turen, å han har lovet å ikke mase om det noe mer...

det er jo bare spørsmål om tid for når eldste ikke vil være med lenger alikevel.

[malingus]

Ja det kunne jeg, om det var viktig for min samboer. Ikke hver gang, men gang i mellom.

Men blir litt anderledes og feil å sammenligne med å la fellesbarnet väre igen, da det ikke har noen andre foreldre det reiser på ferie med. Og du reiser ikke med bare hans barn, uten deres barn. Du "setter ikke igjen" begge dine barn, bare det ene. Blir mer rett å spörre om jeg kunne reist med bare hans barn og fellesbarnet, mens min eldste var hos pappaen og hatt kul. Og svaret på spörsmålet er enkelt: ja absolutt!

 

Joda jeg ser det fra din side også. Men må bare si meg enig med anonym som svarte sist her, at det virker som at du hele tiden setter dine behov foran samboeren din sine. For dette dreier seg egentlig ikke om din datters behov. Det er enkelt å forklare for et barn hvorfor man gjör som man gjör, selv om det kanskje kan kjennes litt sårt for det med en gang.

Jeg fatter ikke hva som er så fält med dette? Dere reiser alle 4 på "hovedferien" sammen, og så måtte din stakkars samboer "mase seg til" en liten ekstratur til hösten med bare sine? Dette er altså så fält for deg at du har bestemt at dette skjer bare en gang?

Nei nå syns jeg du får ta mer hensyn til din kjäre. Han tar jo masse hensyn til deg, ved å alltid reise alle 4 på ferie.

Gi og ta er nökkelordet her nasse nöffen.