Jeg er så alene

[Anonym bruker]

Jeg føler meg helt tom og ensom innvendig for tiden.. Er kun 18 år, og snart 11 uker på vei. Dette er i utgangspunktet ikke noe problem for meg, ei heller det faktum at jeg bare har vært sammen med barnefar i noen få måneder.

 

Det vanskelige er at jeg trenger masse støtte, noe jeg ikke skjønner om jeg får. Det føler i hvert fall ikke slik. Jeg har nedsatt selvfølelse fra før av, som jeg har jobbet med. Da jeg ble gravid sa mamma at hun og pappa kom til å støtte meg uansett hva jeg valgte, noe som fikk meg helt i hundre. Hun gikk videre med at støtteordningene gjorde det svært mulig for meg å klare dette på en veldig bra måte. Jeg følte hun var verdens beste mamma, og at jeg skulle klare dette med glans!

Snakker om å "putte meg ned", når hun plutselig da (et par uker senere) kan si at hun ikke kan forstå hvordan JEG skal klare det, etterfulgt av hvor nydelig babyen hadde blitt om valget mitt ble å beholde (hvis hun ikke tror jeg klarer det, hvorfor gjøre en eventuell abort vanskeligere for meg ved å fortelle hvor fin den hadde blitt!)

Da blir det enda vanskeligere for meg å bestemme meg.

 

Jeg har kjempelyst på barnet, men føler meg personlig nedtrykt når hun sier sånt. Jeg føler på en måte ikke jeg er "god nok". Jeg har ikke vgs enda, og må da utsette det enda mer; noe hun passer på å minne meg på hele tiden. Jeg føler hun gir inntrykk av å støtte, mens hun egentlig prøver å bryte meg ned til det punktet hvor jeg tar abort, noe jeg IKKE vil.

 

Hva skal jeg si til henne for at hun forstår hva hun gjør med meg? Jeg har allerede prøvd å si rett ut noe i denne dur: "når du ene øyeblikket sier du skal støtte meg, det neste at jeg ikke kommer til å klare det, det tredje at babyen blir kjempefin, og det fjerde at alle andre unge mødre "i det minste har utdanning", så føler jeg ikke at jeg egentlig får støtte fra deg i det hele tatt". Hun skjønner det ikke.

 

Jeg var så glad da jeg hadde bestemt meg, og hun skulle støtte meg, men for hver negative ting hun har sagt siden, har selvfølelsen min gått fullstendig ned. Jeg gråter veldig mye, og har lite lyst til hverken å gå ut, på jobb, eller noe annet.

 

Grunnen til at jeg droppet ut av vgs var pga spiseforstyrrelser, noe hun vet. Når jeg sier jeg er sliten og andpusten hele tiden, noe som har økt siden jeg ble gravid (jeg har sterk astma), sier hun jeg må begynne å trene. Det hjelper ikke mot sp.forstyrrelsene akkurat. Jeg har en bmi på 19,5, og det er jo normalt.. I fjor trente jeg masse, men da nevnte hun INGENTING.

 

Hormonene overdriver kanskje reaksjonene mine, det vet jeg ikke. Men jeg synes fortsatt det er veldig ufølsomt av min mor å si sånt.. Hun er en veldig flink mamma i bunn og grunn, men får meg alltid til å føle meg litt mislykket, og det nytter på en måte ikke å ta det opp med henne.

 

Forventer egentlig ingen svar. Trengte bare å få det ut av systemet i et forum hvor det er mange i min situasjon. Bare en av venninnene mine vet dette foreløpig, så jeg føler meg litt alene i alt dette, og i følelsene mine. Mamma er liksom den som "vet alt", og hvis hun mener hun "vet" at jeg kommer til å mislykkes, så er det vel en del av meg som tror på det.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

[Ikkesåallerværst]

Har du noen andre "voksne" (altså, du er jo ikke noe barn lenger, men noen som er på alder med foreldrene dine) som du kan støtte deg til? Hvis moren din nesten alltid har fått deg til å føle deg mislykket, så er ikke hun den rette personen for deg å hente støtte fra nå. Da bruker du opp mye energi! Har du en tante, en kollega eller noen du kan prate med om det som nå skjer med deg (graviditet, å bli mamma..)? Hvis ikke, så syns jeg du skal forsøke snakke med noen profesjonelle. Du kan i alle fall ikke ta abort fordi mora di ikke støtter deg, da kommer du til å angre. Jeg syns ikke det høres ut som moren din har gjort deg trygg og akseptert deg for den du er. Søk støtte og råd hos noen som ikke kritiserer deg! Det er det du trenger nå. Dessuten: vgs kan du alltids ta senere, du har jobb skjønner jeg, så da får du jo foreldrepenger, og du bor sammen med far til barnet. Godt utgangspunkt!

[Ikkesåallerværst]

Har du noen andre "voksne" (altså, du er jo ikke noe barn lenger, men noen som er på alder med foreldrene dine) som du kan støtte deg til? Hvis moren din nesten alltid har fått deg til å føle deg mislykket, så er ikke hun den rette personen for deg å hente støtte fra nå. Da bruker du opp mye energi! Har du en tante, en kollega eller noen du kan prate med om det som nå skjer med deg (graviditet, å bli mamma..)? Hvis ikke, så syns jeg du skal forsøke snakke med noen profesjonelle. Du kan i alle fall ikke ta abort fordi mora di ikke støtter deg, da kommer du til å angre. Jeg syns ikke det høres ut som moren din har gjort deg trygg og akseptert deg for den du er. Søk støtte og råd hos noen som ikke kritiserer deg! Det er det du trenger nå. Dessuten: vgs kan du alltids ta senere, du har jobb skjønner jeg, så da får du jo foreldrepenger, og du bor sammen med far til barnet. Godt utgangspunkt!

[Anonym bruker]

Ja, jeg har nå sagt det til min 12 år eldre søster som ble HELT i hundre. Det hjalp veldig. Hun og mamma har et veldig tett forhold, og jeg hadde forventet at hun kom til å reagere likt som min mor. Den gang ei. Hun ble megahappy, og skal bli tante for første gang. Sender masse meldinger, og vil vite alt jeg går gjennom.

Tror nok ikke det blir abort. Jeg føler mer og mer for å "vise henne", på en måte Og jeg er jo allerede glad i minsten, så det hadde vært uoverkommelig å ta en abort.

 

Tusen takk for støttende innlegg!

[Guttemamma87]

Du klarer dette! Jeg var selv 18 når jeg ble gravid første gang. jeg tok abort og angrer egentlig den dag i dag, selv om jeg vet at situasjonen min ikke hadde vært bra for den lille å vokse opp i. Nå sitter jeg her 6 år etter og er veldig glad for å kunne si at jeg skal til på barn nr. 2. Med samme mann som gjorde meg gravid når jeg var 18 år og som jeg har giftet meg med. Fikk mitt første barn når jeg var 20.

Hvis du kan støtte deg til søsteren din er det kjempebra, hun kan nesten være bedre støtte hun. Søstre er flinke til slikt og er mer støttende enn mange andre. Du vil oppdage at det er vanskelig å være ung mor, men snakk med helsestasjonen om å komme inn i en barselgruppe. Da kan de hjelpe deg å finne mødre som er nærme din alder, kansje ikke 18 men i nærheten. Lykke til, og igjen, Dette klarer du!