Uføre er fritt vilt hos enkelte her!

[Anonym bruker]

Og ikke bare her. Det er liksom blitt OK å slenge dritt til uføre, og graden av drittslenging er avhengig av hva man selv syns er en berettiget diagnose, og hvor mye man selv syns den uføre burde greie.

 

For 50 år siden var det helt absurd å si at en psykisk diagnose kan gjøre et menneske ufør, noe vi anerkjenner i dag. Men fortsatt fins det mange som kan få seg til å si "angst er ikke en sykdom" eller "folk med depresjoner får se litt lysere på livet", eventuelt "hadde hun klart å skjerpe seg litt, ville hun ikke ha hatt spiseforstyrrelser."

 

Skjønner dere ikke hvor pling i bollen det er å mene noe om sånt? Er det liksom VI, utenforstående, som kan avgjøre hva folk makter å gjøre? Har menigmann medisinsk embedseksamen og erfaring som lege?

 

Min bror ble ufør allerede som 20-åring, skal man se på psykisk helse og faktisk livssituasjon. Nå er han 41 og har fått avklaringspenger, dvs han er ennå ikke uføretrygda. Alt mulig har vært prøvd; verna bedrift og aktiv sykmelding, you name it. Men bare det å forvente at han klarer å komme til samme tid hver dag er umulig - han har rett og slett for mye angst.

 

Noen av innleggene her er prega av holdninger som er helt forelda.

At man ikke skal kunne både være ufør og dessuten ta ungene med på tivoli er en helt absurd påstand. Ungene til uføre har også rett til en mor som fungerer som en hvilken som helst mamma av og til.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4165567.ece

 

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er så veldig mange som flyr å slenger dritt til de som er uføre. Mye handler om hvordan man fremstiller seg selv.

F.eks om man ikke klarer å dukke opp på jobb når man skal eller i det hele tatt så bør man kanskje ikke velge å ha barnevakt for å fly på byen annenhver helg. Klarer man imidlertid å ta godt vare på egne barn og tiden med dem,som å gå på tivoli, gir litt overskudd så er jo det kjempebra.

Finns sikkert noen som utnytter systemet maks, men jeg velger å tro at de fleste som er uføre faktisk er syke og sliter i hverdagen.

[Anonym bruker]

Det er ikke lett å se andres situasjon.

MEN jeg mener en del gir opp for lett. - Og det er slik i dag at om man vil bli ufør, så klarer man det selv om papirmølla er lang, men hvilket liv er det?

 

Jeg er selv i en situasjon hvor jeg er bare litt arbeidsfør, mitt liv består ikke i hverken turer på byn, kafebesøk og annet. Jeg jobber litt uansett form (er av og til helt pyton pga smerter osv). Resten av tiden bruker jeg på å holde helsa ved like gjennom trening og hvile. Jeg er mye alene på grunn av dette, men slik må det være for at jeg skal kunne klare litt jobb og å være litt sammen med familien. Jeg føler også at jeg må bidra med å handle av og til, å lage mat av og til osv. Det vi kan, har vi satt bort (f.eks. renhold)

 

Jeg liker å fremstille meg selv som en "friskus" - for det var jeg før jeg ble skadet. Om du møter meg på gata ville du sagt at - jøss for ei sprek dame! Jeg kan gjøre det meste, men har bare noen timer til disposisjon hver dag til det. De fleste dager går med til å "overleve".

[Anonym bruker]

Jeg har det som deg, bortsett fra at jeg ikke jobber litt. Jeg er mye alene grunnet min sykdom, og bruker mye tid for å opprettholde en noenlunde normal hverdag.

 

Jeg er også en "friskus", kommer ofte på butikken iført "treningsklær", men det er fordi jeg er nødt til å opprettholde kroppen med å være ute og i trening for å kunne fungere. Det er ikke et overskuddsfenomen for meg, men en overlevelse.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg syns mange slenger dritt her på forumet, og det er ustanselig noe om at "klarer du å slå plenen, så klarer du å jobbe". Litt sånn som da gubben lasta ved på sleden; "tar du den, så tar du den også"....

 

Og det verserer en generell holdning om at det er så lett å "juge" på seg uførhet. Tro meg, bror min har ikke virka frisk på noen, verke legen sin eller familien, i over 20 år. Men man kan ikke knipse i henda og få trygd likevel, alt skal prøves først.

 

HI

[Anonym bruker]

Problemet er nok at det er veldig mange som utnytter systemet vårt her i Norge.

Jeg vet selv om mennesker som rett og slett ikke bare gidder å jobbe, men som f.eks jobber svart ved siden av uføretrygden de får.

Kan godt forstå at folk blir skeptisk til folk som er uføre, men som kan male huset, dra på shopping, gjøre husarbeid osv hele tiden.

 

Samtidig skal jeg legge til at jeg selv har vært sykemeldt ett år nå, og selv om jeg pga smerter i kroppen ikke orker å jobbe, så kan jeg gjøre husarbeid, male huset, handle, klippe gresset osv. Men da gjør jeg det i mitt eget tempo, og så mye jeg orker av gangen.

Noen dager gjør jeg kanskje ingenting, mens andre dager holder jeg på en stund.

 

Men folk bør absolutt være litt forsiktig før de slenger med leppa til folk, for mange ER faktisk syke.