Stefar og ødipuskompleks til 3 åring.. HJÆLP!!!

[Anonym bruker]

Her er det litt krise for tiden.

Han vil baaaare ha meg for seg selv, og alt stefar gjør er feil og han er dumming, slemming, bæsjing, younameit....

 

Noen som har noen tips?

Han er 3,5 år og vi har nå bodd sammen i et halvt år. Det blir bare værre og værre.... Når skal det gi seg? Hva bør man gjøre for å takle hverdagen enklest mulig?

 

 

[Anonym bruker]

Samme her... Håper noen kommer med råd!

[Anonym bruker]

Hei. Har hatt noen lunde samme problemer til tider her også.

 

Slik har vi taklet det:

 

-Å si stygge ting til han er ikke akseptabelt overhodet. Det må barnet få høre. Jeg blir like lei meg som stefar når slike ting blir sagt. Det er ikke lov å kalle noen for noe stygt.

 

- Ofte spør barnet meg "mamma, kan du hjelpe meg? Mamma kan eg få melk?" ++ Da ber jeg barnet se hvem som f.eks sitter nærmest kjøleskapet, det er jo ikke meg. Oppfordrer barnet til å spørre stefar i stedet.

 

-Barnet mitt har vært svært "avhengig" av meg. Har jamret og grått hvis jeg skal på butikken uten henne. Mye er min egen feil, siden jeg kanskje har vært mye alene med henne, men noe er nok også et "spill for galleriet" også. Vi har bevisst gjort en del valg der jeg drar å handler aleine mens de er igjen hjemme. Jeg tar noen ekstra seinvakter på jobben for at de skal få kveldstid aleine. Han henter i barnehagen. Osv. Flere ganger har barnet vært lei seg når jeg skal dra og vil ikke at jeg skal på jobb, men her har jeg bare måttet tåle det. Jeg vet jo at det går fint. Hun kan ikke få bestemme slike ting.

 

- De har hatt sin egen "greie" som jeg ikke får være med på. De bygger hytte ute. Den har jeg fått se, men ikke vært med på. Det er bare de som bygger når jeg er borte. Det gjør det lystbetont å være sammen,og de får noe til felles som jeg ikke er med på.

 

Det er selvfølgelig mamma som er "best" i situasjoner hvor ting er vondt osv, og det er alltid jeg som står for leggingen hjemme. Det har vi ikke klart å forandre. Det er kanskje ikke nødvendig heller. Det går likevel veldig bra når jeg ikke er hjemme. Jeg vil si at den aleinetiden stefar og barn får av og til,er gull verdt. La de få noe de kan holde hemmelig for mamma, eller noe "guttene" må jobbe med. Det er mitt beste tips. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har forlatt henne gråtene i døren, bare fordi jeg skal ned på butikken for å kjøpe melk. Det måtte vi tåle, og etter en stund (for det tar litt tid) forstår barnet at det er ok å være med stefar også.

 

 

[Anonym bruker]

Hei. 11.13 igjen her.

 

Vil bare si at det krever en del innsats av stefar. Det er ikke noe kjekt å ikke bli likt, og heldigvis har min mann vært veldig voksen og forståelsesfull og tålmodig i denne situasjonen. Brukt mye tid og krefter på å snu på situasjonen, og tålt en del skrik og skrål i perioder. Hvis han er flink og "holder ut" så tror jeg de kan få et godt forhold til slutt.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

Godt å høre at det ikke bare er oss...

Her går det opp og ned, noen dager er veldig bra, mens andre er helt forferdelige.

Spesielt etter han har vært hos faren er det ekstra ille.

 

Ja skal jammen prøve dette med at de har en greie alene, det høres ikke dumt ut.

 

Hvordan har dere det med konflikter? Jeg har tenkt at kanskje det er best for en periode at det er jeg som tar "dritten" så langt det lar seg gjøre, mens han blir mer "the good guy". Mulig det ikke er så smart heller, men...

 

HI

[Anonym bruker]

Skulle bare mangle at ikke du tar dritten. Dere har kun bodd sammen i 6 mnd og han er tross alt ikke faren. At barnet trenger tid å omstille seg er helt normalt, og 6 mnd er IKKE mye så gi han nå for guds skyld litt tid.

Selvfølgelig bør han ikke få kalle han osv, og når det faller seg naturlig bør jo stefaren absolutt irettesette han. De "store kampene" er det derimot du og faren hans som bør ta.

[Anonym bruker]

Hatt litt av samme her og.

sønnen min har ingen pappa i Norge, og har ingen kontakt med ham.

Samboeren min har vært "pappan" hans siden han var 1 år. Pjokken er nå 5. Han begynte for noen mnd siden å kalle samboeren min for pappa Ingen har oppfordret ham til det, han har helt til nå brukt navnet hans. Det er helt greit for oss. Vi venter nå felles barn.

Han vet at han også har en annen pappa langt unna.

Han har i perioder vært sånn " H får ikke gjøre det, mamma skal osv osv", men det har roet seg. De tilbrakte akkurat en hel uke alene sammen på fjellet og har kost seg stort!

 

Litt alenetid med bonuspappan her og der er å anbefale. Fort gjort at disse små henger veldig på mamma når hun er i nærheten.

[Anonym bruker]

Jeg også mener det er naturlig at jeg tar "dritten". Men stefar er veldig engasjert og ønsker å stille opp for poden, og da blir det jo både i gode og onde ting sånn sett.

Jeg tenker ikke nødvendigvis på store ting i den forbindelse, det kan være småting i hverdagen hvor han ikke vil gjøre ting, eks igår som han nektet å gå inn og pusse tenner, da er det kanskje bedre at det er jeg som tar den "konflikten" enn at stefaren gjør det og skaper en situasjon som kan gjøre ting verre for dem sånn som ting er nå.

 

Og ja, jeg har ingen problemer med at han skal få omstille seg, og at det er kort tid osv.. Jeg spør bare om råd som kan gjøre omstillingen litt enklere

 

HI

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg vil bare si at jeg var slik mot min stefar, men han stod i mot og viste at han var der for meg i tykt og tynt, han var med på oppdragelsen sammen med min mor og far. Han var ganske hard mot meg til tider og han har fått hørt noen ganger at jeg hatet han...

 

Det at han var hard mot meg, ikke slem, men satte grenser for oppførsel og annen barneoppdragelse gjorde at jeg ble trygg på han. Jeg fikk for 24 år siden en pappa nr 2 og det var han, jeg setter min far på lik linje med min stefar fordi han på en måte tok den plassen. (Misforstå meg rett)

 

Vi har et fantastisk forhold og han omtaler meg som sin datter overfor nye mennesker, det kan jeg også gjøre og det synes jeg er så flott! Han er bestefar til mitt barn og er superstolt og en fantastisk bestefar.

Har et like godt forhold til min far altså, jeg er bare så heldig at jeg har to flotte fedre og en mamma.

 

Dere må bare ta de fightene og oppdra barnet som en treenighet, mor far og stefar. Gjerne gi de en egen ting å gjøre. Men det er viktig at han ikke ekskluderes i oppdragelsen og at barnet blir trygg.

 

Jeg husker at han brukte å levere i barnehagen og da satte han opp håret mitt i superstramme hestehaler etter mitt ønske med ca 20 strikk i akkurat de fargene jeg ønsket, hestehalen stod rett ut av hodet mitt! Vi hadde det så gøy!

 

Dette klarer dere så fint! Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Bare la stefar være med, så går det fint. Ta alle slag sammen!

[Anonym bruker]

Samboeren min er pappa nr 2 for min datter på snart 5 år og har vært det siden hun var 1 år. Hun har egentlig aldri hatt noe problem med at vi bytter på å gjøre ting, jeg husker faktisk at ene dagen han skulle ned i butikken når hun var rundt 2 år, så sto hun ved døren å skrek : "pappaen min!" også begynte hun å grine som bare det. Han har vært aktiv i oppdragelsen og setter grenser, og vi er et bra team ilag med barnefaren. Hun har så klart hatt vanskelige perioder, der hun har "dyttet" stefar litt unna, men det gikk fort over.

Hun har noen perioder der hun ALLTID spør meg om f.eks drikke, selv om jeg er opptatt/er lengst borte fra kjøkkenet og stefar står rett ved kjøleskapet, men da får hun bare beskjed om at han er nærmere og er ikke opptatt, så da kan hun spør han. Jeg kan også risikere å bli forstyrret på toalettet for hun vil ha noe, og da er det ofte stefar er mer eller mindre ledig og det hadde vært lettere å spørre han. Mens andre ganger er det KUN han som gjelder! Da er det kosing i lange baner med stefar, mens mor ikke engang får en liten suss på kinnet. Hun er også litt sånn at den som kommer først og trøster når hun er lei seg, den er den ENESTE som får lov . Litt merkelig liten frøken

 

Det går seg som oftest til av seg selv, men det er veldig lurt å la barn og stefar knytte et eget lite spesielt bånd seg i mellom.