Kaste henne ut eller ikke??????

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest hele tråden, men det jeg har lest har fått meg til å tenke på noe;

 

Det er ULOVLIG og STRAFFBART og ikke melde fra om barnemishandling. Det samme gjelder dyremishandling. Man har opptil flere saker hvor personer har måtte stå til ansvar for IKKE varlset fra der det har vært vanskjøtsel/mishandling av dyr. Ta f.eks disse gårdseierne hvor man finner hele bestningen, døde som levnede, trampende rundt i fraukjelleren.....Som om naboene ikek VISSTE noe da utmagra dyr stod og trampa i gjørme og dritt ute på beite hver sommer.....Her har naboer og andre som BURDE visst, blitt ilagt straff i form av bøter og andre straffereaksjoner..Pr. dags dato har INGEN blitt dømt for IKKE varlse om mistanke om barnemishandling. INGEN blitt dømt på det grunnlag at de hadde "rimelig god grunn til og vite...", men når det kommer til dyr så har det faktisk skjedd...I Christoffersaken og Alvdalsaken er det vel snakk om at NOEN skal stå til rette, men tror ikke det har blitt gjort.Mulig jeg tar feil der...

 

Dyr har også rettighter, for ders skyld er jeg glad folk bryr seg, men synes det er ille at barna i Norge har mindre rettigheter enn måsen som plukker maten av grillen. FOr å sette det på spissen....

[Anonym bruker]

Ser at mange har svart og jeg har ikke orket lese alt, men sier hva jeg mener. Jeg er pedagogisk leder i barnehage og har hatt mye med barnevernet å gjøre gjennom jobben. Barnevernet er til hjelp for foreldrene ikke det motsatte. De henter ikke barna og drar de ut av armene på foreldrene, de samarbeider og gir foreldrene sjanse til å samarbeide til beste for barnet. Da er det opp til foreldrene om de klarer det eller ikke. For hvis de ikke klarer å ha omsorg for et barn, har de bevist at barnet trenger noen andre for å ta seg av dette

 

Altså barnevernet er ikke hva du tror ser det ut som, det er en hjelp til selvhjelp, du kan ta kontakt kontakt ANONYMT, få råd om hva du kan gjøre.

De tar kontakt med din søster som møter opp på en samtale (som ikke er skummel i det hele tatt, hun får noen å snakke med og råd og de spør henne om det som er rettet mot henne anonymt). I og med at barnevernet er kontakte følger de opp saken med hjemmebesøk (en person, hyggelig person kommer på besøk, snakker med mor, kanskje leker litt med ungen). Mor møter opp til ennå en samtale og de blir enig om en oppfølging for gutten, evnt søker barnehageplass og legger til rette, ALT FOR AT MOR SKAL KLARE DETTE. Om mor ikke samarbeider og klarer dette, om hun ikke forstår hva hun skal gjøre for ungen, ja da setter de inn andre tiltak. DA HAR HUN JO OGSÅ FÅTT EN SJANSE TIL Å GJØRE OMSORGEN BEDRE.

 

Jeg synes dette er en rettferdig handling overfor barnet, HUSK DETTE HANDLER IKKE OM DIN SØSTER (noe vi ofte tar hensyn til, de voksne, først de voksne) DETTE HANDLER OM ET BARN, fra barnets vinkel er dette omsorgssvikt, og jeg kan love deg at dette da ikke bare handler om i dag, men mange år framover. Det dette barnet opplever drar han med seg i mange mange år og kanskje hele livet.

Derfor skal vi "ikke tåle så inderlig vel all urett som ikke rammer oss selv".

 

Kjøre deg, du handler ikke en dag for tidlig, for det heter at når barn er over tre år blir det mer og mer vanskelig å lappe sammen psykisk. Derfor er det nå og ikke senere at du kan gjøre noe for et barn.

 

Din søster får ikke vite av barnevernet at det er du som har meldt henne, de gir ikke opplysninger om navn.

Hvis gutten går i barnehage kan du tipse dem, evnt komme med et anonymt tips til dem. Det kan hende de allerede har observert, men venter på å ta stilling til oppfølging. Det barnehagen da kan gjøre er å tipse barnevernet om at et anonymt tips er kommet inn og at saken da går til barnevernet.

 

Jeg forstår at du er redd for bråk med din søster hvis din søster mister foreldreomsorgen, men det er likevel opp til deg å ta dette steget. Det er ikke sikkert det blir bråk, kanskje din søster får hjelp og forbedrer seg. Det nytter ikke at det er du som konfronterer henne med dette, det må noen andre ta seg av.

 

OG EN TING TIL, DET ER INGEN VITS I Å TRUE HENNE MED BARNEVERNET, FOR DU FORVENTER VEL IKKE AT HUN SKAL BLI REDD OG TA SEG SAMMEN FORDI DU TRUER HENNE OM DET,

 

-NEI DU BURDE RINGE BARNEVERNET UTEN Å KONFRONTERE HENNE MED DET.

 

(Aline for rådgivning) Disse driver rådgiving for foreldre, de melder ikke folk videre, foreldrene kan selv ta kontakt anonymt, være med på kurs osv

: http://www.barne-og-familieetaten.oslo.kommune.no/tjenestetilbud/aline_og_frydenberg_barnevernsenter/

 

Tlf Aline: Aline og Frydenberg barnevernsenter

Senterleder : Ann Mari Elmholt

Senterets postadresse : Frydenbergveien 37, 0575 Oslo

Telefon : 23 42 87 00

Telefaks : 23 42 87 01

 

[email protected]

 

Lykke til:-)))

[Anonym bruker]

Bare EN ting, HI;

Det er ikke DU som gjør at hun eventuelt mister omsorgen for barnet, det har hun fint klart selv!!!!!

[Anonym bruker]

Hvordan gikk det i dag, HI?

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt littpå denne saken dag. Jeg har kommet frem til at det virker nesten som om du ser på din søster og hennes barn som en person og vurderer morens oppførsel som felles handling mellom mor og barn. Ser du det selv?

 

Du nekter å ha ungen fordi moren er som hun er. Du straffer da barnet direkte, selv om du ser det annerledes. Du ser det som en "straff" for din søster at du ikke stiller opp for hennes barn.

 

Og det å være redd for din søsters reaksjon om du sender bekymringsmelding..... Hva sier hun når du ikke gidder hjelpe mer nå? Liker hun det, eller blir hun sur og sint på deg? Hva er da forskjellen i å gjøre den store forskjellen for barnets hverdag gjennom hjelp fra barnevernet, og det å bare kaste dem ut? Hva er forskjellen i reaksjon fra din søster overfor deg?

 

Din søster trenger virkelig veiledning i det å være forelder. Og det kommer ikke fra å bli kastet ut fra ditt hjem, men fra de som kan veilede. Barnevernet er de som jobber med slikt.

 

Du vil også få det lettere om hun får hjelpen hun trenger. Da trenger du ikke lenger irritere deg over henne, og samvittigheten din vil bli 1000 kg lettere ang barnets situasjon.

[Anonym bruker]

Da kom jeg endelig hjem, og min nevø er hos min storesøster og lillesøsteren min (moren) skulle til dem imorn. Da vi ringte på og hun åpnet døra pekte hun på meg og sa: "Hun der får faen meg ikke sette en fot i min leilighet". Så jeg endte opp med å sitte ute i over 1 time, hvorfor meg? Jo fordi jeg har brydd meg i så mange år og vært der for henne og min nevø, men de som alltid har kalt henne for en ødelagt hore og ikke ser nevøen sin ofte fikk komme inn! Alt jeg har gjort er vel at jeg er blitt sliten av hennes lille spill og har oppdaget at hun har et problem som går utover et lite barn. What ever, de skulle i hvertfall ordne sånn at gutten ble hos min eldste søster mens min lille søster søkte hjelp for alkoholproblemet sitt. Min storesøster skulle informere barnevernet om saken, slik at de viste hva som skjer, men hun skulle ha gutten inntil videre.

 

Når de kom ut av leiligheten så lillesøsteren min stygt på meg gjennom vinduet og ristet på hodet mens eldste søsteren min sa til meg: "Hvis det du sier er sant kommer det ut og hun skal få hjelp". De får dra til helvete hele gjengen, hvorfor skulle jeg finne på å lyve om henne. Det er den lille gutten jeg bryr meg om og ingen andre.... Syk syk familie. Jeg angrer for å ha brukt så mye energi på henne og denne gutten, hun har slitet meg ut psykisk og fysisk..

 

Og til dere som angrep meg, dere vet ikke en shit om meg. Jeg har vært gjennom helvete med denne familien og har bestemt meg for å holde meg laangt unna dem så kommer denne snørrungen som jeg har måttet "ta hensyn til" så lenge jeg kan huske, og lager helvete for meg igjen. Jeg har sittet oppe mange netter og tenkt på henne og sønnen, jeg har hjertesykdom og 3 småbarn, jeg synes det er urettferdig at hun har plaget meg i alle disse årene, spesielt psykisk.

 

Hun velger å drikke, hun velger å sove på dagen mens gutten er i barnehagen eller hos meg... Hvorfor plager det meg og ikke henne eller mine andre søsken. Hele gjengen gjør meg kvalm.

HI

[Anonym bruker]

Ja, men da hadde jeg litt rett, eller hur? Hun er sint på deg uansett hva du gjør, om det er noe hun ikke liker helt. Hvorfor da ikke bare ringe barnevernet? Du får ikke mer arbeid av det, men uten å ringe så får du nok mer arbeid når ting roer seg litt nå.

 

Din søster er nå sint fordi du ikke gjør som hun vil(eller slik du har gjort lenge). Du har vært en havn for henne, som hun har brukt og utnyttet til fulle. Nå vil du ikke mer, og hun bruker sinne mot deg for å prøve å manipulere deg til å gi etter(kanskje ubevisst fra henne, men likevel sant).

 

Som sagt, så har jeg tenkt i dag. Og det har vært mer tanker om din situasjon og barnets situasjon, enn tanker om at du er en god person eller ei. Det vet jeg lite om, selv om jeg tror du er en som lar deg tråkke litt på før du setter ned foten.

 

Nå er hun sint likevel, så hvorfor ikke ta telefonen til barnevernet?

 

Jeg har selv en situasjon i mitt liv som er utrolig for de fleste, så derfor kan jeg på en måte forstå ting, selv om jeg ikke har det samme som deg.

 

nn 21:03

[Anonym bruker]

Hei, HI! Det var jeg som skrev 23:51 i går (håper jeg husker tiden riktig)

Jeg forstår at du sikkert nå er sint, lei deg og kanskje bitter på søsteren din og familien. Dessverre er det mye i det gamle uttrykket "ikke skyt budbringeren".... Du opplever kanskje at du som har fått frem sannheten blir sittende igjen som syndebukk fordi du har varslet og gjort de andre oppmerksom på det. Men ikke ta deg til deg!! Det at du har fått noe til å skje for din lille nevø er det som er viktig!! Du har gitt ham en mulighet ingen andre var villig til å gi ham, og du har gjort det i kjærlighet til ham. Du har gjort en veldig god jobb!!

 

Din søster må nå få ut sitt sinne og lar det gå ut over deg, hun er trolig ikke i en slik tilstand at hun greier å dømme situasjonen riktig eller ta inn over seg det som skjer. Du har jo forstyrret hennes boble av en verden, som på sett og vis for henne fungerte slik at hun slapp å forholde seg til det som ikke fungerte for henne. For resten av familien blir du "plagsom" fordi de må se en sannhet i øynene som de ikke vil se, for da må de også se på grunnen til at din søster har vært som hun har vært - og måten de selv har behandlet henne. Det er vanskelig å innrømme feil, vet du, da er det lettere å "gå sammen" mot deg...

 

Jeg synes du har gjort en fantastisk jobb med dette til tross for alt du selv har å streve med!! Bruk den tiden du nå trenger til å ta vare på deg selv og din lille kjernefamilie. Ikke bli bitter på resten av familien, det skader bare deg selv. Ta gjerne avstand fra dem en periode, hvis det er det som skal til for at du skal komme deg selv. Du har gjort dem alle en stor tjeneste fordi du nå har gitt deres felles søster og lille nevø en ny sjanse i livet! Men det er ikke sikkert de noensinne vil innrømme det...

 

Innse at det ikke er noe du kan gjøre for å forandre på dem og prøv å ikke bli bitter. Dere har alle tydeligvis vokst opp i en dårlig fungerende familie og har nok alle deres "sår" pga dette.

 

Prøv å finne fred i vissheten om at du har gjort alt du kan for din lille nevø nå, og gled deg over det! Andre må ta dette videre, det er ikke noe mer du kan gjøre. Kanskje du og familien din finner tilbake til hverandre senere. Men skulle det ikke skje er det egentlig ikke et stort tap det å miste kontakt med personer som behandler deg dårlig - tross at de er familie. Du har lov til å sørge, du har lov til å være sint. Men kom deg gjennom det - og blir det for vanskelig så søk hjelp hos noen du kan prate med. Familievernkontor kan også brukes til slikt, tror jeg. Det er viktig for både din helse og den lille i magen at du får det best mulig fremover, så ikke vær redd for å søke hjelp selv

 

Finn din egen ro og finn glede med din mann og barn, det er du og de som er viktigst nå. Nå er det andre som har tatt stafettpinnen ift din søster og nevø.

 

Ta godt vare på deg selv videre, HI, og lykke til videre!