Er det piller som gjør henne sosial?

[Anonym bruker]

Jeg har en svigermor som stenger seg helt inne i seg selv. Vi har vært i familie i 9år og hun har aldri ringt min mann, aldri invitert på middag, en kopp te, en julemiddag. Jo, kanskje hun har ringt 2 ganger, men da er det fordi vi må gjøre noe for henne.

Hun bor i en annen by så barna har derfor skrevet brev til henne og sendt på tegninger. Aldri har vi fått en takk. Julegaver og bursdagsgaver er det hennes datter som sender oss - i min svigermors navn.

Jeg forstår meg ikke på dette, og min mann synst selvsagt at dette er forferdelig trist. Men han har gitt henne opp. Og saken kunne hatt en slutt der. MEN.....

 

Det som er så rart er at hver gang vi ser henne så er hun verdens snilleste. Søt og god. Litt fjern og ønsker ingen kontakt med barnebarna. Spør aldri om vi vil ha noe å drikke eller noe slikt. Men hun forteller fra hverdagen sin og nærmest overlesser oss med komplimenter. Det virker jo litt falsk da, men jeg mener vi har det hyggelig sammen. Hun kan si ting som at nå har vi vært lenge på besøk, og vi får tydelig hint om at vi etter 2t kan gå.

I begynnelsen tenkte jeg kanskje at det bare er slik hun er; vil ha folk på avstand.

 

Er noen mennesker bare slik? Eller ligger det noe psykisk bak?

Min mann er redd hun kanskje går på piller (lykkepiller?) da hun alltid på forhånd vet at vi kommer. Det er nesten som hun er i ekstase når vi kommer. Noe jeg ikke forstår da hun ellers ikke vil ha kontakt.

 

Vanskelig å forholde seg til henne. Vi har spurt andre i familien hvordan de ser henne, men vi får aldri svar. De snakker bort spørsmålet. Og det føles ubehagelig å snakke om henne bak ryggen. Og hun tar noen piller for å holde seg "oppe" så helt greit, men det hadde liksom vært ok å vite da barna nå begynner å spør. Vi selv lurer jo på om hun vil ha kontakt eller ikke.

Ringer vi henne tar hun ikke telefonen...og min mann vil ikke sende brev. Han har bare gitt opp. Men skal vi ha det slik i alle fremtid da!

[Anonym bruker]

Vet du, hadde det vært meg så hadde jeg bedt mannen min snakke med sin søster og nærmest KREVD et svar av henne.

Han må legge det fram slik du beskriver det her, at dere synes dette er veldig leit og at dere forestiller dere mye rart........

 

Skjønner ikke hvorfor dere ikke får noe klart svar?? Kan det være noe annet som ligger bak? Har dere hatt en "feide" av noe slag fra tidligere av?

Hvis ikke, er dette veldig snodig....

 

Nei, be din mann ta en prat med sin søster!

[Anonym bruker]

Nesten som å høre en beskrivelse av min far, han er bipolar, har sosial angst osv osv.

 

Han virker som en kjernekar når du møter på han, men han oppsøker deg aldri, tar ikke telefonen og kan til og med la være åpne når du ringer på.

 

Helt umulig å forholde seg til egentlig, men det er nå engang sånn han er. Vi har ingen kontakt i hverdagen (jeg bor på andre kanten av landet), men jeg stikker innom når jeg er på den kanten. Da diskes det opp med vafler, smil, latter og kos. Dagen etter kan han kjøre forbi meg på veien uten å hilse.

 

Min pappa går ikke på medisiner, for han nekter å innse at han er psyk.

[Anonym bruker]

Min svigerinne er "bestevenn" med sin mor. Min manns søster er mye yngre enn min mann og de har ikke vokst opp sammen. De har derfor lite kontakt de også. (Hans mor har jo aldri ønsket han velkommen på besøk i barndomshjemmet). Men hun vil verne om sin mor - og er vel den mest avvisende når vi spør. Flere andre familiemdl har sett hvordan min svigermor er, men de sier de ikke vet hvorfor. Hennes egne søsken har også bare gitt henne opp, og har nesten ikke kontakt. Det er vanskelig å bare gi - og aldri få noe tilbakemld.

 

Må lese meg opp på bipolar og sosial angst....for hun er som din far ja.

 

Takk for svar!

[Anonym bruker]

Jeg har en psykisk syk svigermor, men hun er mer motsatt. Hun ringer hele tiden, i de verste periodene et titalls ganger om dagen.

Hun vil helst se oss hele tiden og tar ikke et nei for et nei. Når vi bodde nære henne stod hun ofte på døra selvom hun hadde ringt først å fått til svar at det ikke passet. Om vi kommer på besøk å ikke har tid til å være mer enn en time eller to,så er det galt. Skal helst være full overnatting.

Om vi skal besøke andre i samme by slik at vi ikke har tid til å bare være hos henne, er det galt.

Får vi gaver eller blir påspandert noe av venner eller særlig min familie, så er det totalt krise.

Hun blander seg oppi hvordan vi lever, hvilke valg vi tar, økonomi osv.

Utrolig slitsomt!

Og slemt å si men mange ganger har jeg ønsket meg at hun skulle ta mindre kontakt.

 

Over til din svigermor, det er jo ikke mye du/dere kan gjøre med det. Altså om hun går på noen piller, er jo det en lege som har skrevet disse ut. Og dere har jo ingenting dere skulle sagt. Dere må nok som oss bare prøve å akseptere måten hun er på, og ta hun for den hun er.

Dere kan jo også sette dere ned, uten barna tilstede og ta opp med henne hvordan dere føler det. Men da bør dere tenke nøye igjennom hvordan dere vil legge det frem på forhånd.

Mannen har hatt en slik samtale med sin mor, før vi flyttet fra deres hjemby. Det blei ikke godt mottatt, for hun tar alt som kritikk. Og følte seg veldig såret. Men som mannen sa, ho er min mor å er veldig pågående og ærlig mot meg så da skal jeg være det samme tilbake.

 

Ho har endret seg noe ovenfor oss etter dette- og har sagt at hun ikke er sint på oss, og at hun selv i gode perioder ser at vi har rett. Om hun mener det, er en helt annen sak!

[Anonym bruker]

Jeg skal være forsiktig med å dele ut en diagnose, men kan hun være manisk depressiv? Da er man gjerne enten høyt eller lavt.

[Anonym bruker]

Jeg er litt sånn person selv. Jeg kan være veldig sosial og ha det fint sammen med mange, men vil bestemme helt selv når jeg vil trekke meg tilbake. Jeg blir stresset av å ha folk for tett på meg for lenge av gangen. Liker ikke alltid sosiale sammenkomster, og skal jeg det, så vil jeg ha med min egen bil, slik at jeg kan reise hjem når jeg vil.

 

Og å ha besøk her i huset, syns jeg er krevende, selv uten at noen venter at jeg varter dem opp. Det er bare krevende og utmattende å ha folk så nær over lengre tid.

 

Jeg kan glemme bursdager og takkekort er jeg IKKE flink til å huske på.

 

Jeg bare er sånn. Ikke noe diagnose. Hvorfor må det være noe galt, bare fordi en ikke er helt som alle andre?