jeg vet snart ikke min arme råd! Orker snart ikke å være i samme rom som min søster og hennes sønn!

[Anonym bruker]

Så fordi du har de eller de konsekvensene for ditt barn må alle andre ha de samme konsekvensene for like regelbrudd fordi din sønn blir lei seg når han ser at andre ikke får samme straff??

 

Man straffer ikke barn på 2 eller 3 år. De er for små. Positiv forsterkning fungerer på så små barn. De skjønner ikke konsekvensene av sine valg enda. Hvordan mener du da konsekvenser skal være nyttig?

[Anonym bruker]

Jeg synes det var merkelig mange negative damer her inne på morgenkvisten.. Kanskje mange som har stått opp med feil bein..

 

Ja, det er en forskjell mellom en 2 og en 3 åring (og noen unger er jo hakket mer umodne enn andre), men NEI, det er ikke greit at barn i 2 års alderen bruker voldelige løsninger når de blir frustrerte. Og NEI, man skal som voksne ikke reagere på barns voldelige løsninger med å snakke babyspråk og tulle det bort. Hvordan hadde det da vært i barnehagene?

 

[Anonym bruker]

Du er så opptatt av at ditt barn blir behandlet dårlig av denne 2 åringen.

2 åringen er ikke slem - han er 2.

[Anonym bruker]

Ok, da giddet jeg ikke denne tråden mer di høne

[Anonym bruker]

Ok, skjønner du er frustrert, men som veldig mange har sagt her, så er det ikke så mye å lage en stor sak utav. Hadde nevøen din vært stor gutt, feks 4 år eller større, så hadde jeg skjønt at det kunne komme til å skape et problem for samspillet i familien. Men dette er en liten pjokk på 2 år, som er noe i overkant på å slå og klore. Men samtidig er det så ubeskrivelig vanlig oppførsel av en 2-åring, at man nærmest vil komme med et langt gjesp.

 

Men hvorfor sier du ikke ifra til din egen nevø, når han slår? Altså hvis ikke moren hans gjør det? Jeg har aldri hatt problemer med å si fra til andres unger, og ihvertfall ikke til de min nærmeste familie, hvis det er jeg som ser situasjonen, eller står nærmest når det skjer. Blir søsteren din fornæmet, så må hun jo bare bli det.

 

Kusinen min sin gutt er en liten bølle, han slår ikke, men han dytter og dytter og dytter. Moren er av den tafatte typen. Så når han begynner med det, så pleier jeg å "ta han for meg". Men siden han er så liten som 2 år, så er jeg redd det å ta fra han leker etc, ikke går helt inn. Det vi gjør er å stå og følge med. 1. gang, si fra. 2.gang, hente han fysisk bort fra situasjonen. Etter det blir vi stående kloss inntil han og lar han få vise at han klarer la være. Hvis ikke, inn på rommet.

[Anonym bruker]

Men HI virker være så sinna på 2-åringen, som oppfører seg så lumpent mot hennes 3-åring. Faktisk så hun håper at 3-åringen skal klabbe til han. Tror det er det flesteparten reagerer på her inne. Hadde hun vinklet det hele i større grad over søsteren som virker være helt lam i hodet, så hadde hun fått helt andre svar.

[Anonym bruker]

Takk, det er akkurat det jeg vil frem til 09:52! Og min søster gjør INGENTING for å forhindre at hennes sønn slår, lugger eller klorer. Hun bare fjaser det vekk, og da blir jo selvsagt jeg sint på min sønns vegne. Jeg har prøvd å ta for meg nevøen min når han begynner, forklart at det ikke er lov å slå og lugge, og tatt han vekk fra leken. Sagt at han ikke får lov å bli med hvis han ikke oppfører seg osv. Gir han en ny sjanse, og han er på igjen med å slå/lugge. Da sier jeg igjen at slikt ikke er OK, og tar med meg sønnen min vekk. Sønnen min blir jo lei seg og får jo vondt! Nevøen min er en skikkelig plugg og han er sterk, og det gjør vondt når han setter igang (han slår/lugger/klyper oss voksne også).

 

Jeg kan ikke skjønne hvordan det skal bli folk av nevøen min hvis han skal fortsette på denne måten. Han vil jo til slutt skyve alle de andre barna vekk siden han oppfører seg slik. Ingen barn vil jo leke med en som slår og lugger og klyper. Jeg har prøvd å si ifra til min søster på en pen måte, men hun vil ikke høre. Hun sier bare "Han vokser det av seg". Joda, men NÅR skal han vokse det fra seg? Når han er 6 år, 8 år eller 10 år? Hvorfor er det så feil å jobbe med dette nå når han er 2 år? Er det "slemt" å sette grenser? Dere sier at barnet ikke vil forstå, at det ikke er formålsnyttig å gjøre noe med dette nå som han "bare" er 2 år, hvordan har det seg da at min sønn, alle hans venner og alle barna i BHG hans skjønner seg på dette? Og noen av dem er da under 2 år også. Ingen av barna i BHG til sønnen min får lov til å slå, og de blir tatt vekk fra leken hvis det skjer. Og de blir såvisst ikke dullet med fordi de blir sinna når de får en konsekvens av det å slå eller lugge. De blir tatt vekk ferdig med det.

 

Hvis man bare skal la barna slå fordi de "er så små" vil det jo bli mange forslåtte barn.

 

HI

[Anonym bruker]

Herregud det er skremmende å lese det du skriver. Man avleder en toåring, sier "sånn gjør man ikke" og får han til å gjøre noe annet. Hvis du innbiller deg at denne atferden han viser nå forteller deg noe om hvem han vil bli som voksen, ja da er du dum.

 

Med en utagerende toåroing må du regne med å måtte avlede hundrevis av ganger. Han er for liten til å forstå konsekvens! Din ansvarløiggjøring av han får deg til å fremstå som om du er 19 år, ung og dum.

[Anonym bruker]

Nei 10:04, det er de som har SVART på tråden som sier at de skal "ordne opp sjøl", og da blir det jo til at sønnen min til slutt slår tilbake. Det er bare så langt en kan plage en person før han/hun tar igjen. Jeg vil HELST at min SØSTER gror seg et par og tar tak i ungen sin, men hun nekter å innse at han IKKE er en BABY lenger. Hadde det vært opp til meg ville MIN SØSTER tatt opp kampen med sin sønn og fått han på andre tanker.

 

Men min søster tåler ikke at hennes sønn griner, hun prøver å tekke ham uansett grunn til trassen. Blir helt oppskjørtet og styrer verre så fort han blir sinna. Jeg og min andre søster har prøvd å si at det ikke er verdens undergang når han blir sinna, og at hun heller skal la ham være sur og ikke styre så fælt for at han skal stråle som ei solk hvvert minutt, men hun skjønner det ikke. Hun duller, daller, fjaser og styrer for at ungen skal slutte å surve og trasse. Jeg prøvde en gang å si at hun bare skulle overse ham når han begynte med masinga si, han er nemlig fått det for seg at hvis han hyler høyt nok, så får han vilja si, og det er jo også saken når min søster skal tekke ham hele tiden. Da ble hun furt og sa at hennes sønn var så liten at han ikke kunne trasse ennå, og at han trengte den oppmerksomheten.

 

Ja, jeg blir frustrert og sinna. For jeg føler det er helt feil at min sønn skal få gjennomgå når vi er sammen med min søster og min nevø. Min søster tar jo ikke tak i problemet, hun innser ikke engang at det er et problem!

 

Så hva kan JEG gjøre da?! Og de fleste her inne ville vel blitt slitne og grinete når ens barn blir plaget og foreldrene til det barnet som plaget ikke gjorde en dritt for å forhindre det, og heller ikke noe for å rette opp i situasjonen.

 

HI

[Anonym bruker]

Nei, jeg hadde ikke blitt grinete og sint på en toåring. Jeg hadde gjort noe med det. Hvorfor er du ikke så tett på ungene i leken slik at du kan ligge i forkant av problemet? Du vet at det er spnn, likevel utsetter du sønnen din for dette gang på gang. Hvorfor er du ikke på gulvet med barna? Hva sier dette om deg?

[Anonym bruker]

jeg ER på gulvet med barna, men han er på min sønn før jeg får sukket meg om. Det trenger ikke å ha vært NOE i forkant, han hiver seg over min sønn helt plutselig.

 

Eksempel: Min sønn fikk en bil med lyd i bursdagsgave. Denne syntes min nevø var veldig fin, og ville ha den. Min sønn lot ham leke med den, og når vi skulle hjem spurte han om han kunne få den tilbake. Nei, det ville ikke min nevø. HELT GREIT at han ikke ville gi den tilbake, skjønner at det er vanskelig med "min leke, din leke" når de er så små. Min søster kommer løpende fordi hennes sønn gråter. Hun blir helt oppskjørtet over situasjonen, mens vi andre rundt sier at det er helt vanlig at ungen blir sinna for slike ting, og at det går over. Nei, hun var helt fra seg. Nevøen min står da med bilen til min sønn i hånden og hyyyyler. Min søster lover at han skal få egen, prøver å lirke bilen ut av hånda hans, hun får seg en midt på nesa av sin sønn, hun sier bare "nei da lille venn, du skal få din egen bil, den der er xx sin". Ungen er selvsagt fortsatt sinna, han vil jo ha bilen. Jeg prøver meg på å si at jeg kan hjelpe, nei, det var ikke aktuelt. Det hele ender med at min nevø skal få bil, godteri og ny film for at han skal slippe bilen og gi den tilbake. Og det fikk han også. Non stop på løpende bånd for at han skulle slippe bilen, egen bil og ny film.

 

Det JEG ville gjort i en slik situasjon, var å sette meg ned med barnet og forklare hva som skjedde og hvorfor han måtte gi tilbake bilen. Hadde rolig men bestemt tatt bilen vekk fra ham og trøstet og forklart videre. Hadde ikke bestikket ham med alskens ting for at han skulle tekkes. De må jo lære at noen ganger må de gi fra seg noe uten at de skal få i bøtter og spann tilbake.

 

Dette er altså i grove trekk slik det er hver gang vi er sammen. Nevøen min tekkes av min søster til ENHVER tid, og min sønn går "for lut og kaldt vann". Det gjør ikke noe at min sønn blir slått, det er nevøen min som er viktigst, og at han er glad. Min søster har ALDRI trøstet min sønn etter at nevøen min har slått ham, hun har bare hatt fokus på sin egen sønn. Hun kunne vel i det minste sagt "Huff, det var ikke noe fint, går det bra med deg?" Men, nei, det er er aldri snakk om noe slikt. Jeg går selvsagt til min sønn når det skjer noe og trøster, men de få gangene hvor jeg er på do eller henter noe og det skjer noe, så sitter min sønn der med tårer i øynene helt alene mens min søster styrer med sin egen sønn. Ikke vet jeg hva som er "vanlig", men hvis min sønn har gjort noe mot et annet barn, så trøster jeg ALLTID det fornærmede barnet før jeg tar tak i min sønn. Jeg mener det er viktig at det fornærmede barnet får "oppreisning" med en gang slik at det merker at vi voksne passer på selvom slike ting kan skje.

 

Dette blir sikkert langt og ubegripelig, men jeg er så sliten av dette, og jeg har så vondt av min sønn. Og jeg har vondt av min nevø også, for han lærer jo ikke hvordan man skal omgås andre...

 

HI

[Anonym bruker]

Det blir for mange ord. "Dette gjør man ikke", så avlede med annen aktivitet, ta gjerne vekk det han tok. Få ord, mye handling. Og du er åpenbart IKKE godt nok på siden dette skjer om og om igjen.

[Anonym bruker]

Jamen HVA skal jeg gjøre NÅR det skjer?! Jeg sitter jo der og passer på, leker med dem osv, også plutselig slår/lugger/klyper min nevø. HVA skal jeg gjøre da? Jeg har prøvd å overse nevøen min og heller ha fokus på min sønn, jeg har prøvd å ta min nevø vekk, jeg har prøvd å avlede osv. Men han er fortsatt på min sønn like etter. Når jeg ber min søster ta seg av sin sønn, blir hun like oppskjørtet igjen og skal tekke ham. Også er det samme leksa neste gang vi er sammen.

 

I går gikk min sønn selv vekk fra leken. Han sa "Jeg vil ikke leke med XX når han er slem" og gikk. Jeg vil jo ikke at det skal være slik! Jeg vil at de skal leke sammen og kose seg. Men min sønn er lei av å bli slått og lugget på tross av at han prøver å være snill og grei mot sin fetter.

 

HI

[FerdigFødaForAlltid]

Noen ganger lurer jeg på om DiB-damer misforstår med vilje fordi dere er høye på graviditetshormoner eller er premenstruelle hele gjengen.

 

Til HI: Jeg har ikke noe problemer med å skjønne hva du prøver å si. Det er frustrerende når barn omgås, og det ene barnet er mer utagerende og ikke blir irettesatt. Jeg syns det er helt drøyt at voksne damer sitter her og sier at guttungen bare er to år, så da skal han ikke få noen konsekvenser av at han slår, lugger og dytter. Når skal han begynne å få konsekvenser da? Når han er fem? Jeg sier ikke at ungen skal få time-out eller gå på rommet sitt, eller bli kjefta huden full, men moren hans må kunne snakke med guttungen uten å fjase det vekk.

 

Vi har hatt akkurat samme situasjon med vår yngste og hennes kusine, hvor kusinen er nesten året eldre, og det ikke spesielt hyggelig å se at ens eget barn blir behandlet dårlig og aldri blir irettesatt, mens min egen datter får tilsnakk når hun gjør noe feil. Det ender med at det ene barnet føler at det får all skyld hele tiden, fordi det andre barnet aldri får tilsnakk. Og det er ikke riktig.

 

Du burde ta det opp med søsteren din, HI. For det er strengt tatt hennes feil, ikke sønnen hennes sin.

[Anonym bruker]

Jeg kan skrive det for tredje gang. Du sier: "sånt gjør vi ikke", fjerner eventuelle hender fra ditt barn, og avleder toåringen med en leke, også må du jo trøste din egen gutt.