Hjelp! Ettårstrass??

[Rosa J10]

Vi har ei nydelig datter! Hun har hele tiden vært så blid og fornøyd. Smilt til alle, og aldri vært noe slitsom. Helt til nå..

 

Nå er hun 14mnd gammel, og går rundt og sutrer og griner hele dagen. Hun sutregråter i starten, og hvis vi ikke gir noe særlig respons på det, gråter hun helt til hun gråter seg bort. Hun går etter meg hele dagen. Spesielt jeg kan vel ikke gå to meter unna henne uten at hun kommer løpende gråtende etter. Da får jeg jo litt vondt av henne også stakkars..

 

Er dette normalt? Jeg tenker at nå har hun vel blitt så stor at hun har fått egen vilje, og tester ut for fullt. Men jeg er litt redd for at det kan være noe som plager henne. Hun har jo skiftet personlighet helt!

 

Hva bør vi som foreldre gjøre? Gode tips taes imot med STOR takk!

[T&S&F]

Akkurat det samme har skjedd med min lille. Hun har hele veien vært den blideste ungen blant alle barna vi kjenner. Aldri noe sutring i et hele tatt. Hun snudde over natten. Ble et lite krapyl som bare skulle bli båret på hele tiden. Av meg. Nå har det blitt litt tilbake til normalen (hun er 16 mnd) og har skjønt at hun får ikke vilja si hele tiden og gir seg fortere. Men det er slitsomt. I hvert fall når man i tillegg skal gå å tenke på hvor ble den lille solstrålen av...

[ce-ci-li-e]

får hun nok søvn?

 

Der er sånn mine barn oppfører seg når de er slitne og trøtte

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Det er veldig vanlig at de får en omgang med ganske sterk separasjonsangst på den tiden der (12-18 mnd), så det er ikke sikkert at hun sutrer for å teste grensene dine, men rett og slett fordi hun trenger litt ekstra trygghet og kos fra mamman sin nå.

 

Min eldste jente hadde dette i to omganger, først en ganske mild variant rundt 9-10 mnds alder, og så en litt heftigere runde rundt ca 15 mnd, hvor det BARE var mamma som var god nok, hele dagen lang. Min yngste snuppe er 9 mnd gammel nå, og har kommet i separasjonsangst-fasen for fullt, vil helst bæres dagen lang og setter i gang å hyyyyle bare jeg snur ryggen til.

 

Ganske slitsomt ja, men vi får trøste oss med at det er en forbigående fase, og enn så lenge får man smøre seg med tålmodighet og gjøre det beste ut av situasjonen.. Gi henne masse trygghet og kos så går det nok snart over skal du se=)