Burde denne pappaen være i livet til barnet?2,5 år. Langt..

[Anonym bruker]

Jeg legger den ut her og ikke på aleneforeldredebatten, kanskje man ser på saken med litt forskjellige vinkler her.

 

Jeg er ikke sammen med barnefar lenger. Det var en stor feil å bli gravid med han. Han har slitt med psykiske problemer og vært innlagt ett par ganger.

En periode på noen år var han kjempebra. Jeg trodde han var bra/ frisk. Ble gravid og det kom tydeligvis frem etterhvert at det var han ikke. Jeg trodde man kunne bli frisk med psykolog, behandling og medisiner men har skjønt nå at dette varer livet ut.

 

Jeg angret på det hele og gikk fra han da barnet var 8 mnd. Da hadde han plager meg psykiske lenge( selv om det på en måte ikke var med vilje).

 

Jeg har slitt med å få han til å ta ansvar og han har stilt opp når han har orket. Han ville ikke ha barnet på overnatting før 15 mnd fordi han ble så sliten av det.

Han skulle ha han helger men kom tilbake med barnet kl 8 lordager, lempet ingen inn og orket ikke mer.

Han har utsatt meg for massivt psykisk plager, altså plaget meg. Det gjør han enda.

Han sliter veldig med depresjoner, angst osv. Han nekter å innrømme dette.

 

Han har barnet annenhver helg men må komme innom hele tiden for avlastning. Klarer ikke barnet.

Når han sitter på lekeplassen med barnet sitter han der bare apatisk og stirrer ut i luften. Smuler eller leker aldri med barnet. Andre har begynt å reagere på det.

Han krangler og slenger dritt foran barnet. F eks når han kommer hit nár det er hans helg og skal være hos meg med barnet, sier jeg at han må dra hjem. Da sier han Kom vi er ikke velkommen her. Moren din vil ikke ha deg her etc.

 

Han hjelper ofte til når jeg spør så han er ikke helt håpløs. Men det kommer veldig an på dagsformen hans.

 

F eks så vasker han ikke barnet der, pusser ikke tenner osv. Spiser pølser til middag hver dag. Bor i ett veldig skittent hjem med en hund som bare ligger der og aldri får gå ut for han orker ikke ta vare på den. Han har f eks gått i tre uker uten å dusje.

 

Han har aldri fått oppdragelse hjemme så han har ingenting å lære barnet sitt. Han har samme oppdragelse på hunden som barnet.

 

Barnet er ufyselig når det kommer hjem fra samvær fra han, det er ikke bra. Jeg har tatt kontakt med barnevernet for hjelp. Har ikke nevnt de psykiske problemene hans men at gi sliter med ā samarbeide og at barnet er vanskelig å håndtere.

Jeg har ikke sagt noe og håper de kunne gå inn nøytralt og se hva som er problemet hos oss.

Jeg har hatt 4 møter, 2 hjemme og 2 hos dem. Etter ferien skal de hjem til far. Han er livredd barnevernet for han og søsknene har vært i systemet i alle år. Broren hans ble også tatt ut av hjemmet da de var yngre.

Han har sagt ja til å samarbeide med dem men har nå snudd helt om. Han skal ikke ha en dritt med dem og gjøre og mener jeg er psykisk syk.

Noe jeg alldeles ikke er, jeg var deprimert da jeg var sammen med han men har fått livet tilbake da jeg kvittet meg med han.

Han terger meg til jeg eksploderer og da står han og ler og sier jeg er syk og må ha hjelp. Jeg hater han så intenst. Han er så bitter fordi jeg ikke vil våre med han.

Burde barnet ha samvær med han?

Barnet er utrolig glad i faren sin og vil gjerne være med han. Men barnet vet jo ikke hva som er best for han. Vil depresjonen og de psykiske problemene skade ungen for livet?

 

Dette noe langt men er mye å skrive

 

[Anonym bruker]

For å svare på spørsmålet ditt: Ja, gutten din bør ha samvær med far.

 

Men det er jo en hel masse ting som må løses her. Flott at du har tatt kontakt med bv, de kan kanskje hjelpe dere litt. Når det gjelder at far nå har snudd om er det han som kan komme til å svi for det.

 

Gutten din bør på nåværende tidspunkt ikke ha helgesamvær med far. Han får det jo ikke til og jeg vet ikke om han også ser dette selv? Han bør ha noen timer i uka i første omgang. Feks noen timer på formiddagen på lørdager.

 

Kanskje, når han mestrer disse timene kan han ha hele dagen, fra kl 9 til leggetid. Igjen når dette mestres kan han prøve over ei natt, deretter 24 timer osv. Men dette kan ta lang tid og han bør ha mestrer forrige "oppgave" en stund før dere setter i gang med ny.

 

Dette er noe som dere må finne ut av. helst i samtaler med bv eller meklingskontor el.

[Anonym bruker]

Men hva skal jeg gjøre når han ikke ser depresjon og angst problemene sine? Han er alvorlig psykisk syk men nekter å innrømme det.

Det er ikke så lenge siden han innrømte det til meg. Da ringte han for å prate og var veldig langt nede. Så etter en liten stund er ikke han syk men da påstår han at det er jeg som er syk.

Han er ikke slem mot sønnen men vet ikke hvordan man skal takle barn. Kjefter mye på han. Er redd sønnen merker depresjonen. Han er jo helt dratt i ansiktet, jar ikke smilt på over ett år. Er utslitt og mislykket.

Han vil ikke gå med på mindre samvær, da skal han bare kontakte advokat for han skalha hele foreldreansvaret osv.

Med andre ord har han lite innsikt i situasjonen.

Skal ikke møte BV før om 5 uker pga de har ferie så vet ikke hva jeg skal gjøre.

Barnefar påstår at han skal ta han med på 2 uker ferie men jeg gir ikke fra meg passet. Han holder ut med barnet i make 2 dager.

 

Takk for svar..hi

[Anonym bruker]

Ok. Vel. Du kan nok ikke nekte samvær. Men dere må finne en løsning sammen med familievernkontoret eller bv. Ev retten må fastsette dager for samvær. Da får du spare på sms, ev brev, skrive ned datoer ting ble sagt, hvilke dager han leverer tidlig osv osv.

 

Du får svi hvis du holder igjen samvær. Det er i mange tilfeller, også ditt helt tragisk men sånn er det. Men dokumenter alt som blir sagt og gjort og gå inn for fullt foreldreansvar.