Er det noen her inne som er eller har vært sammen med en x-narkoman? (langt, men håper noen tar seg tid)

[Anonym bruker]

Som spørsmålet overskriften viser, så lurer jeg da på om det er noen her inne som har erfaring med å være sammen med en mann som tidligere har vært narkoman??

 

Saken er den, at jeg jeg har et barn med en mann som har vært narkoman nå en stund.

Vi ble sammen for første gang for ca 7 - 8 år siden. Og for litt over 3 år siden fikk vi vårt lille jente sammen. Forholdet var opp og ned, vi var unge, men på begge sider var det vår første kjærlighet. Når jenta vår nærmet seg året begynte ting å skje, han var lite hjemme, ble fort sint og vi kranglet mye. Jeg fant meg delvis en annen mann, som jeg nå tror var trøst fordi jeg ikke hadde det bra hjemme. Forholdet til barnefaren tar slutt og det gjør også etterhvert forholdet til han andre (det var vel egentlig aldri noe der).

Jeg får meg en ny leilighet, jeg og barnefar har datteren annehver helg en liten periode, før jeg skjønner at noe er virkelig galt. Jeg nekter han å se barnet sitt og han blir kjempe sint og "forstår ikke" hvorfor, men en dag kommer det for en dag at han blir tatt av politiet for besittelse av narkotika (amfetamin).

Det kom som et STORT sjokk på meg og alle rundt han. Han er ikke den du forestiller deg skal gjøre noe sånn, han kommer fra en velstående familie, fast jobb, venner eller "venner", en datter og dessuten har han ALDRI tidligere drevet med noe sånn. Vi var sammen i fler år før vi fikk datteren vår og da røyket han ikke vanlig røyk en gang. Vi hadde en fantastisk tid sammen, opplevde russetid, ferier, opp og nedturer delte vi alltid.

Så kommer sjokket, jeg visste det var noe galt, men tenkte kanskje han hadde blitt deprimert på noe måte. Tanken på at det var rus hadde aldri streifet meg.

 

Det er nå gått over 2 år siden vi flyttet fra hverandre, jeg har fått et barn til med en mann som stakk fra meg når jeg var noen mnd på vei. Det siste året har min eks vært inn og ut på en rekke avrusninger men ikke klart seg. Men siden Mars har han funnet et sted lang fra der han bor og vært der siden, han stortrives og jeg ser virkelig den mannen som jeg var sammen med før.

I tiden hvor han har vært rusa har han selvfølgelig ikke fått møte datteren vår, kunn noen få ganger med samvær. Dette i samsvar med barnevernet som jeg spurte om råd når jeg ikke visste selv.

Nå når han er på dette stedet har samværet tatt seg opp og vi drar å besøker han noen ganger (det er mange mil til der han er) og de snakker sammen på tlf. Det naturlige er da at jeg er med og snakker med han om han ringer og nå tror jeg at jeg har fått noen følelser jeg kanskje ikke burde hatt.

Han skal enda være der mye lenger og jeg har hatt samtaler med de der oppe ang han og hva jeg kan forvente, ovenfor datteren min.

Jeg vet det vil bli vanskelig å stole på mannen igjen og ting kommer til å ta tid før en eventulet tillit skal være der igjen. Så derfor blir jeg så enormt redd når jeg føler ting for denne mannen som jeg kanskje ikke burde gjort.

Jeg har snakket med noen få rundt meg om disse følelsene og de sier vel kunn at jeg må ta tiden til hjelp og at jeg ikke enda kan vite hva som skjer. Det er jeg HELT enig i, og jeg sier ikke nå at jeg skal innlede et forhold til denne mannen.

Men er det helt feil og tenke at det noen sinne kan gå???

Er det noen der ute som har erfaringer å dele med meg? Går det ann å få tillit tilbake? Kan de klare å holde seg rusfri, og skal man stole på at de klarer det?

Noen rundt meg vil nok bli rasende om jeg i det hele tatt skulle tenke tanken på den mannen igjen, de har en inntilling på at "en gang narkoman, alltid narkoman".

 

Jeg ville aldri sette meg eller barna mine i fare på noe som helst måte og jeg har NULLtoleranse ovenfor rus og jeg har aldri drevet med noe sånt selv. Og jeg kommer selvfølgelig ikke til å innlede et forhold til denne mannen om jeg er i tvil om at han driver med noe igjen.

Veldig vanskelig å forklare kort og greit sånn over få ord, sikker på at jeg kunne skrevet en bok om alt som har skjedd men.

 

SÅ, er det kanskje noen der ute som vil dele sine historier med meg. Enten de er negative eller positive!! Jeg vil gjerne høre, for jeg kjenner ingen jeg kan gå til som er i samme situasjon eller som noen gang har vært.

Er også interessert i lesestoff som har med temaet å gjøre

 

[Anonym bruker]

Er veldig vanskelig dette med å få tillit tilbake, men jeg vil rose deg for at du ser forbi fortiden og at han faktisk prøver å forandre seg.

At du er så imøtekommende tror jeg hjelper han mye.

Noe han selv sikkert skjønner er jo at tilliten er brutt, og det skal sykt mye til for å få den tilbake.

Spesielt når det gjelder dop- og det å ha barn sammen.

Hvilken garanti har du for at han ikke begynner å ruse seg igjen etter endt behandling- når han er sammen med barnet?

Dette er spørsmål man kan spekulere seg grønn på.

Men uansett hvordan det utvikler seg mellom dere, så får du kjøpt narkotikatester på nett- ikke er det dyrt heller. Så dere kan jo feks inngå en avtale om at han tester seg 1 gang i mnd slik at du får se at han er rusfri- dette for at du skal føle deg trygg og for å få tilliten tilbake.

Jeg synes ærlig talt ikke det er mye å forlange heller, da det er barn med i bildet, og det tror jeg han også skjønner.

Ønsker dere masse lykke til videre, og håper det går deres vei )

[Anonym bruker]

Heisan, kjedelig situasjon dette her. Jeg har selv vært i forhold med narkomane/ex-narkomane. Det er STOR forskjell, noen klarer det, andre ikke. Men vil han virkelig, så klarer han det, jeg har vært vitne til personer som har ruset seg på alt som fantes fra 13-14års alder, havnet på heroin i en alder av 18år, og komt seg utav det, og holdt seg i flere år.

Selvsagt er det mye vanskeligere med et barn inne i bildet, men gi det tid, ikke forhast deg/dere på noen måte. Tillit tar tid, så gi det den tiden det trenger, vær åpne mot hverandre. Jeg har selv slitt med rusproblemer, og er nå sammen med en som aldri har vært i slike miljøer som jeg alltid har vansket i, hadde ikke jeg kunne vært så åpen med han, vet jeg faktisk ikke om jeg hadde klart meg så bra som jeg gjør idag.

 

Jeg kan enda den dag idag få lyst til å ruse meg, jeg har egentlig ikke lyst, men suget er der av og til, HELDIGVIS kan jeg fortelle dette til min kjære søte samboer, som forstår meg, å ikke blir sinna, for jeg har jo egnetlig ikke lyst, men slike ting er vanskelige!

 

Men jeg tror virkelig at dere kan få dette til viss dere bare gir det tid, og forståelse, og de sier jo kjærlighet overvinner alt, og som regel så er kjærlighet den største hjelp man kan få

 

Men snakk med hverandre, vær åpne, og ikke døm, det har jeg erfart blir et stort problem.

 

Lykke til, heier på dere!