Er redd mamma tar livet av seg snart :( Jeg er høygravid, og vet ikke hva jeg skal gjøre..) Litt langt, men håper noen orker å lese.

[Anonym bruker]

Hun har sterkt nedsatt helse (uføretrygdet), og bor på en øde plass 15 mil unna meg. Hun har alltid problemer med økonomien (eier ikke sans), og nå er det slutt med kjæresten. Hun har det alltid trasig, det er alltid problemer...Har alltid vært d..Men hjelp har hun IKKE villet hatt. Hun er deprimert og sliter med angst i tillegg til fysiske problemer. Men synes psykologisk hjelp bare er noe tull.

 

Etter at mitt yngste søsken (jeg er eldst av 3) flyttet hjemmefra er det ihvertfall bare gått nedover. Virker som hun har det helt forferdelig. Tidligere i dag fikk søsteren min (som bor i samme by som meg) tlf fra ekskjæresten hennes. Han var virkelig bekymret, for hun hadde ropt til han på tlf at hun ikke orket noe mer, lagt på og slått av mobilen. Hustelefonen har hun heller ikke tatt.

 

Søsteren min har sine egne problemer, men ingen barn (jeg har tre snart), og hun ringer gråtende og fortvilet til meg fordi hun er redd for å miste henne. Men makter ikke denne belastningen..! Det er ikke første gang hun har hørt det har stått dårlig til med mamma. Et par ganger i mnd snakker hun med søsteren min på tlf og gråter og øser sin fortvilelse over henne..vet ikke hva hun skal gjøre. Jeg er blitt skånet for mye sier søsteren min, siden jeg har små barn å ta meg av. Men nå skjønner jeg at det virkelig står ille til med henne!

 

Har prøvd å ringt henne flere ganger i dag jeg også, men hun tar ikke hustlf og mobilen er avslått.

 

For et par timer siden ringer søsteren min og forteller meg at hun har snakket med henne. Da er mamma kjempesint på søsteren min fordi eksen hadde sendt bekymringsmld til henne. For det var jo "bare" kjærlighetssorg og en himla stor regning som gjorde dette nå. Alle sammen vet at det er så mye mye mer, og det er virkelig fare for at hun kan prøve å ta livet sitt, selv om hun bagatelliserer det nå.

 

Blir helt utslitt jeg, og makter ikke at jeg og søsteren min skal være mamma for mamma. Det blir jo helt feil!! Mormoren vår har også problemer. Sliter med angst, så hun ikke kommer seg ut eller noe. Vi prøver å hjelpe henne også, men hun vil ikke ha hjelp. Nekter å innrømme problemer, og vil ikke ha besøk. Søsteren min har sittet titt og ofte og snakket med henne på tlf også..hvor mormor har grått og vært fortvilet. Nå takler ikke søsteren min dette mer..Hun vet ikke hva hun skal gjøre! Mye pga familien er hun utbrent, og har derfor vært sykemeldt lenge fra jobb. Hun kan IKKE sitte med dette!

Jeg har også slitt med depresjoner og angst, og gjør det enda..men er blitt bedre..Nå har jeg gått i behandling i 3 år, og holder på å trappe ned på antidepressiva. Jeg har samboer og et godt liv. Venter barn rett rundt hjørnet, og vil ikke slippe alt dette for mye innpå meg..For jeg er redd for å bli syk selv igjen..Og jeg har et ansvar for babyen i magen og familien min.

 

Men fy *** jeg er så utroooolig redd for å miste henne...!!!

Blir jo helt hjelpesløs:((

 

 

[2 små og en undulat]

Jeg ville egentlig bare si at du må huske på å ta vare på deg selv oppi alt dette her. Du er ikke ansvarlig for hva moren din gjør og ikke gjør. Du har egen familie å ta vare på!

Jeg vil anbefale deg å snakke åpent og ærlig ut med søsteren din. Ha ingen hemmeligheter for hverandre når det kommer til moren din. Moren din trenger hjelp, men dersom hun ikke ønsker det selv, kan dere ikke gjøre så mye annet enn å ringe politiet hvis dere føler det er en reell selvmordsfare. Da kan politiet bringe henne til psykitrien.

 

Jeg skjønner du er bekymret, men moren din er voksen som må ta ansvar for seg selv. Det er ufattelig egoistisk av henne å la hennes problemer gå utover sine barn når hun ikke vil ta tak i problemene selv. Dette kan selvsagt skyldes depresjonen hennes..

 

Det er en kjip situasjon du er. Snakk med mannen din om det, og søk støtte hos han! Det er forferdelig vanskelig å være pårørende av psykisk syke, jeg har dessverre ingen fasitsvar

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

huff huff huff.. dette var så utrolig leit å høre!

 

mitt beste råd: TA AVSTAND! ikke ta på deg en "psykologrolle"!!

da er det så altfor lett å blir dårlig igjen selv! tro meg.. jeg vet!

jeg har selv slitt med så ufalltelig mye.. og jeg har også hatt den følelsen du antagelig har nå.. ikke med min mor heldigvis, men ovenfor flere venner og den ene søsteren min..

nå kjenner jeg ikke hvordan type moren din er, så det er vanskelig å vite hva man skal si eller ikke..

MEN ofte trenger de som er i sånne situasjoner et spark i rævva..

høres mer brutalt ut enn det er..

 

ofte vil de/vi som sliter med sånne ting at noen skal synes litt synd på oss.. men vi innrømmer det ALDRI!

dersom vi da får for mye medfølelse og trøst så gir det ofte mersmak og det går da i en evig runddans..

jeg ba faktisk ei venninne å henge seg jeg

kjente henne MEGET godt og VISSTE hvordan hun ville reagere.

hun sa hele tiden at hun var så lei og at hun bare ville dø..

hun har også mange forsøk bak seg.. men hun har alltid ropt om hjelp på en eller annen måte..

så jeg spurte henne rett ut: hvil du absolutt vil dø, hvorfor gjør du det ikke da? hvorfor har du ikke gjort det for lenge siden?

da svarte hun at hun tenkte på det heeele tiden og at hun var sinna for at det alltid hadde kommet "uannmeldt" besøk hver gang hun har tatt overdoser.. (hun er ikke sååå populær.. så den avslørte jeg lett)

så sa jeg bare: du vet da vel at det tar så lang tid før man dør av overdoser st det ikke er noen vits? finn på noe enklere du..

så sa jeg at dersom hun absolutt ikke ville bli funnet så kunne hun jo alltids bare ta med deg et tau og gå ut i skogen.. da kom jo ingen til å finne henne..

og plutselig så snudde hun gitt..

jamen hun VILLE jo ikke dø egentlig..

jeg visste at dette skulle bli resultatet.

så jeg sa bare til henne at hun fikk se til å skjerpe seg. at hun ikke kunne forvente at andre skulle ta ansvar for hennes liv. at det KUN var hun som kunne hjelpe seg selv til å få det bedre!

 

og nå går det faktisk myye bedre med henne enn det har gjort på maaange år

 

MEN:

man må virkelig vite hvem man jobber med for å kunne si noe sånnt..

det var noen som prøvde å si noe sånt til meg også. og det holdt på å veldig galt.. hadde ikke en turist gått seg vill så hadde jeg ikke levd i dag for å si det sånn.. et under er det også at jeg ikke fikk varige mén..

 

håper virkelig det ordner seg for deg!

men IKKE rissiker din egen psyke for å hjelpe noen andre!!

det er så sykt lett å bli dårlig selv!

jeg måtte t.o.m gå fra min egen lillesøster da hun ville ta livet sitt nettopp fordi jeg kjente jeg kom til å bli dårlig selv om jeg skulle hjelpe henne.. heldigvis gikk alt bra der også!

men uansett hvor glad man er i noen så er de ALDRI verdt ens egen liv og helse!!!

 

 

KLEM!

 

 

[Anonym bruker]

Hvis dere tror det er en selvmordsfare, så må dere ringe politiet. Det er på tide å be henne prøve å få seg hjelp uansett, for dette kan ikke fungere mye lenger.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svarene deres. Det hjelper å se dette fra flere hold. Og dere har nok rett i at jeg og søsteren min ikke skal være psykologene hennes her, og at vi ikke har ansvar for henne. Men vi er jo så redd så redd.. Går nok uansett ikke i lengden nei. Hu MÅ ha profesjonell hjelp. Og jeg skal ikke nøle med å ringe etter hjelp hvis jeg anser faren for stor.

Tror hun er utenfor livsfare nå, ihvertfall som jeg tolker det ut ifra samtalen min søster hadde med henne til slutt.

Så får jeg prøve å ringe i morgen igjen.

Takk igjen for gode svar. Betyr veldig mye her...Og ja, jeg skal ta vare på meg og mitt. Jeg kan ikke risikere å bli syk igjen..Det går bare ikke.

 

HI

[Anonym bruker]

Nå skal ikke jeg undervurdere problemene til mora di, og jeg ser dere har det tøft mange av dere. Men det er ikke helt uvanlig å beklage seg slik som mora di gjorde, i et desperat forsøk på å få kjæresten tilbake igjen. Normalt skulle ikke dere barna fått høre om dette.

 

Økonomiske vanskeligheter sliter på, jeg ser den. Men det har skjedd før at folk har gått konkurs og flyttet til leilighet finansiert av sosialen. Ikke alle tar livet av seg av den grunn.

[Anonym bruker]

Det er ingen ting dere kan gjøre for å få moren deres frisk. At det går dårligere når søsteren din flytter ut, betyr at dere barna har fungert som omsorgspersoner, og at hun tydeligvis har behov for slik hjelp. Hvis dere skal fylle dette store behovet, så blir dere syke og utbrente, som du selv skriver. Bryt sirkelen. Ring legevakt eller politi når du ikke får svar og frykter hun kan ha tatt livet sitt, prøv å ta avstand mentalt og fysisk.

[Anonym bruker]

Sender deg mange klemmer! Hørest ut som min mamma (i perioder), og vet fortvilelsen.. er ikke bare bare å ta avstand, for man er jo glad i mamman sin.

Har dere et nært forhold?

Når jeg var gravid og min mor deppa, måtte jeg snakke med henne, si at når hun er på sitt verste og ytrer at hun ikke vil leve lenger og at hun er en dårlig person, at jeg ikke takler å høre det. kan godt hjelpe med andre ting, men være psykolog klarer jeg ikke.

 

Klarte å overtale min mor til å gå til psykolog igjen, og heller skifte behandler om hun ikke følte hun fikk hjelp.

 

vanskelig dette der altså, men ta vare på deg selv!!!