Yeeees! Negativ test

[TurboJenny87]

Trodde aldri jeg skulle juble over dette, men endelig 3 uker etter MA i uke 11 er g-testen blitt negativ:-p Spotter fremdeles litt, men ikke noe å snakke om.

 

Synes fremdeles at det er vondt å tenke på at nå skulle jeg vært i uke 14. Men allikevel så kjenner jeg at jeg nå har fått det hele litt på avstand. Har vært på ferie, drukket masse god vin og kost meg:-) Har vært opptatt av å gjøre alle de tingene som jeg ikke kunne gjøre når jeg var gravid, drikker så mye kaffe og pepsi max jeg bare vil, snuser, og tar kanskje en røyk sammen med et glass vin. Selv om jeg ikke kan la kroppen forfalle på dette viset gir det meg litt trøst, og det går for en kort periode. Det er tross alt sommer:-p

 

Merker at det kan gå lengre og lengre tid mellom hver gang jeg tenker på barnet, og det kjennes ikke lengre som et slag i magen når jeg ser andre kvinner med gravid mage eller barnevogn. Jeg er glad jeg i det hele tatt har blitt gravid og gleder\ gruer meg til neste gang jeg får positiv test. Jeg må bare si at dette forumet har hjulpet meg MASSE. Samboer kom "fort" over tapet, og har ikke det samme behovet for å snakke om det om og om igjen som jeg har. Her trenger jeg ikke ha dårlig samvittighet for alle de ulike følelsene som vekselvis melder seg.

- Sorg og barnet som aldri ble

- Sjokk over atter en gang få livet snudd på hodet, gravid- ikke gravid

- Bitterhet og misunnelse over andre som blir gravide

- Lettelse av at jeg ikke gikk i uvitenhet frem til ordinær UL

- Glede over at jeg tross alt kan bli gravid (tok 10 mnd før positiv test)

- Angsten over å gå i usikkerhet i 12 uker ved neste graviditet

- Spenning over igjen å være prøver

- Usikkerhet: Kommer jeg noen kan til å ha et fullbyrdet svangerskap? (har ingen barn fra før, bare 1 SA og 1 MA i bagasjen)

- Ambivalens i forhold til å prøve igjen. Hoppe i det med en gang? Vente et par mnd? Er jeg i stand til å takle enda en abort?

 

Det godt å se at andre enn meg er innenfor hele følelsesaspektet, på denne måten våger jeg ta frem disse følelsene og kjenne på de.

Baaaah! Ble et langt innlegg dette:-) Men takk jenter, det er godt å møte snille og forståelsesfulle mennesker i samme situasjon! Take care

 

 

[frkromo]

Du beskriver mine tanker så utrolig bra.. sinne og sorg og sjalusi over andre med smått på vei, eller nykomlinger..

 

Vi mistet i uke 6 for tre uker siden.. Vår første SA, og ingen barn fra før.. har prøvd i noe over et år uten å få det til.. lykken var så utlolig stor da vi endelig fikk positivtest, og så ufattelig trist når blødningene kom..

 

Man får nesten bare krysse fingrene for at vi og dere får det til igjen ganske snart.. vi vil prøve på nytt nå.. vil ikke vente flere måneder.. bare å kjøre på når man først er i gang..

 

Siden du også mistet for tre uker siden, har du opplevd blod på pipiret etter vannlating? Jeg har fått det nå de siste dagene.. og lurer fælt på hva dette skyldes..

[TurboJenny87]

Hei:-)

 

Følelseslivet mitt har vært en berg og dalbane helt siden vi fikk nyheten. Det ene sekundet har jeg lyst å hyle å skrike, mens i neste øyeblikk er jeg nesten likegyldig.... Men tror alikevel det er viktig å akseptere å kjenne på følelsene for å kunne bearbeide de. Jeg har funnet ut at det nytter ikke å ha skyldfølelse for de følelsene jeg har. Jeg orker ikke å omgås venninnen min som var like langt på vei som meg, jeg mer eller mindre unngår henne til tider. Men skitt au! Dette er noe jeg må igjennom, og jeg vet at det går over etterhvert, så om jeg ikke omgås henne så mye som vanlig så tror jeg faktisk hun forstår det.

 

Jeg har blødd til og fra i tre og en halv uke:-/ blødningene avtok, tok seg opp for og så avta igjen. Siste halvannen uke har jeg bare spottet brunt innimellom, men litt frustrerende.. Kommer liksom ikke videre i livet før kroppen har normalisert seg føler jeg:-\

 

Så jeg tror ikke du skal bekymre deg om det kommer litt blod på papiret innimellom. Men hvis blødningene tar seg opp igjen hadde jeg kontaktet lege, den skal jo tross alt avta. Spesielt tre uker etterpå;-)

 

Forstår frustrasjonen deres når dere har prøvd i over et år, endelig får positiv test for å så miste:-\ Vi prøvde også i over 10 mnd før det klaffet. Men sett på en annen side har dere jo klart å bli gravid:-D Dessuten sier de jo at kroppen er litt i "modus" etter en SA\MA så dermed trenger det ikke ta så lang tid før det klaffer for dere igjen:-) *krysser fingrene for deg*

 

Når det gjelder den positive testen min var det falsk alarm, har fremdeles en svak-svak strek *frustrert!*

 

Skal dere vente en mens eller hoppe rett i det? Selv er jeg så i tvil:-p