Er det noen som kan lese gjennom brevet mitt? Har skrevet et veldig langt brev, som jeg ønsker synspunkter på. Ja, det ER langt, dere er advart.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i mye her, og skjønner veldig godt at du har behov for å skrive et brev til henne.

 

Men hvorvidt du skal gi det til henne er en annen sak. Det spørs på dine forventninger - forventer du at hun skal bli skamfull og innse at hun har gjort feil, og be deg om unnskyldning?

 

 

Det kommer ikke til å skje, det kan jeg love deg. Det som vil skje er at du får forventningen knust enda en gang.

 

Jeg skrev også et brev til min mor - 19 sider med akkurat hva jeg følte. For en enorm lettelse å få det ut! Jeg sendte det, og forventet ikke en dritt. Hun lot som om hun aldri hadde fått det.

 

Det virker ikke som om du er i nærheten av å være ferdig med moren din og oppveksten din, HI.

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg har ikke lest alle svarene du har fått, men hele innlegget ditt.

Jeg har selv hatt en tøff oppvekst og lever i dag et helt fantastisk liv :-)

 

Det som har gjort at jeg har holdt hodet over vannet har vært 100% ærlighet i forhold til min mann, har fortalt han at jeg "står på kanten av et stup" psykisk, men med den rette hjelpen og forståelsen så klarer jeg å holde meg på toppen, og ikke ramle utfor.

 

Tilgitt har jeg også gjort, men ikke glemt. Tilgivelse er ikke en følelse men en ting man velger å gjøre. Det å tilgi er ikke ensbetydende med at det var greit eller riktig.

Du skal ikke tilgi for din mors skyld, men kun for din egen skyld. Når du opplever og føler så mye hat og bitterhet så er det DEG det går ut over, ikke din mor.

Så lenge du har hatet og bitterheten så vil det påvirke hvert aspekt av ditt liv, ditt forhold til din mann og dine barn. Så for å kunne være deg selv 100% mot de du har mest kjærlighet til så er det viktig at du forsøker å legge fortiden bak deg. Tro meg, jeg vet det ikke er lett!!!

 

En annen ting som også har hjulpet meg mye er å sette ting i perspektiv. Sette pris på de små tingene i hverdagen, faktisk bare det å legge merke til de små tingene i hverdagen :-) Som f.eks det første snøfallet, løvet som spretter på trærne om sommeren, solen som varmer, regnet som kjøler og gir nytt liv osv osv osv.

Sette meg ned i stillhet og se på tingene jeg har i livet mitt i dag og som jeg setter pris på. Stolthet over at jeg faktisk har overlevd!

 

Det er alltid godt å sette ting på papiret, men ikke dermed sagt at det er like lurt å faktisk sende brevet. Dersom du velger å sende det så må du også være forberedt på den værst tenkelige mottakelse, at du mister kontakt med din mor for resten av livet. Klart, det kan gå så mye bedre enn det, men er du villig til å ta sjansen på det?

Aner ikke hvilket forhold du har til henne i dag, hvilket forhold dine barn har til henne osv, men husk at en værst tenkelige utgang også har konsekvenser for andre (antar jeg)

 

Jeg sender deg en STOR klem og håper du finner ut av hva du skal gjøre eller ikke gjøre.

 

Mine livsmotto har alltid vært: Bak skyene skinner solen og Gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg.

[Anonym bruker]

Hei , Jeg har lest gjennom brevet ditt å forstår at dette er sterke følelser..

Jeg synes du skal være stolt av deg selv for å sette deg ned å skrive.. Legge alt ut på et stykke pappir..

Har gjort det samme selv. Men jeg ga ikke bort brevet.

Min tanke er at et brev kan igjen brukes mot meg. Det kan missforståes .

Brev kan også tolkes ganske feil.

Jeg ville rådet deg til å ta opp følelsene i en lang samtale med moren din..

Mye lettere for deg å se reaksjoner .Og ikke minst kunne gi det kroppspråket følelsene du sitter med må vises med.

 

De som må gi deg en fase på at du er oppmerksomhetsyk osv osv må du rett å slett ignorere.. Jeg tror de egebtlig bør ta et oppgjør med hva som er feil i dems liv ,isteden for å kritisere andre..

 

Lykke til !!!!

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde sendt det brevet hvis jeg var deg. Bare for å få det ut av systemet som du skriver.

Kanskje moren din har godt av å lese dette også. Og kanskje det kommer fram ting som var grunnen til at oppveksten din var sånn.

Det kan jo være at moren din går med samme tanker om dette,men ikke tørr å ta intiativ til å prate om det.

 

[Anonym bruker]

Hei hi. Det er vondt å lese hvordan foreldre kan slukke lyset i øynene til barna sine, og at lekende og levende barn sakte men sikkert blir voksne uten livsgnist. Ut i fra det du skriver, så syns jeg det virker som du ikke er klar for din mors reaksjon. Du utleverer mange private tanker og følelser som din mor kanskje aldri vil bli moden nok eller levende nok til å begripe. Er du klar for det? Vil det gi deg livsgnist og tenne lyset ditt? Hva om du skriver et kort til henne. Tre linjer der du sammenfatter det du har skrevet over. Da blir ikke fallhøyden din så stor. Vurder også å kutte kontakten helt. Hvertfall til du er sterkere psykisk, og kanskje trenger du pause fra moren din for å klare å bli sterkere. Barna dine har mer behov for en psykisk sterk mor, enn kontakt med bestemor etter min mening.

[Anonym bruker]

Hei HI.

Det er akkurat som å lese om meg selv. akkurat sånn!!!!

og jeg synes du skal få lov til å være bitter og sint og hadde jeg vært deg hadde jeg gitt mora di dette brev.

jeg har i dag ingen kontakt med min mor hun har ødelagt NOK for meg.

 

 

[Anonym bruker]

Det er mange som har konflikter med sin mor(og far). Kan det være mulig at din mor ikke forstår hvilket preg i negativ retning hun har satt i i deg? Hvis hun er normalt oppegående og ikke har en personlighetsforstyrrelse som antisosial f.eks, så vil jeg tro hun har sine egne tanker om oppdragelsen av deg. Ikke sikkert hun hadde det så lett selv. Uten at det unnskylder ting, men det kan jo forklare. Jeg mener at ting som dette som ikke er gjort ut i fra (bevisst) ondskap kan tilgis.

Jeg forstår at du legger mye i dette med din mor og deg, men jeg synes du skal ta ansvar for eget liv og prøve å gå videre med den bagasjen du har. Lite du kan gjøre med fortiden uansett. Angående brevet så send det gjerne, men ikke ha forhåpninger om at alt blir bedre nå og at din mor tar helomvending i alt.

Og siden du selv er mor regner jeg med at du også gjør og sier ting til ditt barn som du vet er feil, men ikke helt klarer å forandre mønsteret på.

[Anonym bruker]

Jeg holder med di som støtter deg her inne ;-)

 

Jeg orker ikke skrive noe mere en det. Men håper du har mot til å sende dette til din mor, å kansje møter henne for å snakke ut om dette etterpå :-)

 

 

 

Lykke til kjære deg:)

 

sender deg en god klem.

 

 

 

[Anonym bruker]

Med fare for å gi deg enda en ting å gruble på - hvorfor er du ikke sint på faren din? En feig stakkar som ikke sto opp for datteren sin, det er minst like ille som en mor som ikke ser datterens behov... Moren din er kanskje ikke 100% frisk og faren din burde sett at du dermed trengte ham desto mer. I stedet valgte han å holde kjeft, kanskje for å beskytte seg selv. Ikke imponerende!

[Anonym bruker]

Hei HI.

 

Dette høres ut som god terapi for deg. Det blir kanskje voldsom lesing for moren din -men det er sannheten! Og sannheten er viktig å få frem.

 

Hvis jeg var deg ville jeg også skrevet et avsnitt på slutten med hva du ønsker fra henne nå, hva du ønsker at hun skal si og gjøre, hvilke behov du har og hva du håper fremtiden bringer for dere.

 

Da jeg leste brevet ditt kom jeg til å tenke på Dr. Phil episoden som gikk i dag. Der handlet det om en mor som sviktet/ikke evnet morsrollen. Det går i reprise i morgen kl 08.30, anbefaler deg å se den hvis du har anledning.

 

Lykke til, håper at dette brevet fører til noe konstruktivt for dere to og at du velger å tilgi moren din for hennes svik. Å tilgi betyr ikke å glemme eller bli ferdig med ting, men det er et valg som du kan gjøre for å ikke la dette tynge livet ditt lenger.

 

Hilsen Elisabeth

[Anonym bruker]

Har ikke lest alt..

har ikke et slik forhold til min mor, men hun kan være manipulerende.

Og de gangene jeg eller min søster tar opp ting som min mor bør høre, blir hun sur, skylder på oss, at vi er vrange og vanskelige og så er hun sur og nekter å prate i 7-8 dager. og tar aldri oppigjen konflikten.

 

min mor hadde en tøff oppvekst, kansje di mor hadde det også?

Umulig å vite hva som er best. men jeg hadde ikke gitt min mor st slikt brev. -det hadde tatt mye av energien hennes, og hun hadde tatt det tungt, veldig tungt.. det kan bli konsenkvenser som du ikke ønsker ut av dette?

[Anonym bruker]

Livet er for kort til å våkne opp med savn og å være sint Så, elsk menneskene som behandler deg rettferdig Glem de som ikke gjør det.. Tro på at alt som skjer har en mening. Hvis du får en ny sjanse, grip den med begge hendene. Hvis det endrer livet ditt, tillat det. Ingen sa at livet ville være enkelt å leve, de bare lovte det skulle være verdt det....

 

23.56

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen men synes det blir for dumt å sende brevet. Bruk det terapeutisk for deg selv men ikke gå videre med det, for det kommer ikke noe godt ut av det.

 

Skal si moe til deg som noen sa til meg en gang., kloke ord: før du lærer å akseptere at din mor aldri kommer til å bli den moren du vil at hun skal være kommer du ikke til å bli lykkelig.

 

Legg bort drømmen om den gode mor som du har skapt i hodet ditt, eller sett på film, Lev med den moren du har som sikkert har positive sider. Og kan du ikke leve med henne så kutt ut. Lev uten, men siden dette plager deg så mye så har du sikkert masse følelser for din mor også og da kan det være godt å prøve å se det positive i det negative. Du kan ikke forandre henne men du kan forandre deg selv og hva du fokuserer på. Jeg sier ikke at du skal tilgi men akseptere kanskje. Du vil nok få det mye bedre enn det.

 

Hilsen en som har skrevet mange brev, kuttet kontakten flere ganger, hatet i mange år men som nå etter mye om og men kan leve med mamma, i små doser. Hun har gjort sitt beste, og selv om hun har gjort meg utrygg og usikker så har hun handlet ut fra de beste forutsetningene hun hadde. ung. svangerskapsdepresjon. jeg var forsiktig og utrygg og hun ville bare gjøre meg litt tøffere ved å presse og tvinge meg i situasjoner jeg ville unngå. og gud vet hva hun ikke har gjort. men hun bryr seg om meg og det gjør nok din mamma også.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner ikke din mor eller deres forhold, men jeg har tro på at hun får en liten vekker om hun får lest dette.

Det var mye som var veldig direkte og som kan virke støtende, men samtidig så er det sånn i noen tilfeller at det er akkurat det som skal til for at man skal klare å snakke sammen om disse tingene.

Syns det er bra at du har tatt med at du er glad i henne på slutten og skrevet litt om det som ble gjort riktig. Tror det kan være viktig for å vise at det ikke er for å rakke ned på henne, men at du bare vil fortelle hvordan du har følt det.

Lykke til uansett om du gir brevet eller ikke!

[Anonym bruker]

Send brevet! Du er nødt til å få dette ut for å komme videre. Din mor høres ut som en blåkopi av min mor, så hun kommer nok ikke til å innse at hun noensinne har gjort noe som helst feil, men det er viktig å gjøre dette likevel.

 

Nettop det at de ikke skjønner/vil skjønne gjør det så vanskelig å tilgi /komme videre. Jeg har prøvd å få min mor til å skjønne, men det er håpløst. Derfor har jeg vært nødt til å stort sett kutte henne/tankene om henne ut av livet mitt (pga ungene ser vi dem et par ganger i året).

Det har ikke vært lett, og jeg har både hatt depresjoner og angst pga dette. Men ikke på over ti år - etter jeg fant ut at jeg måtte snu fokus, og i en alder av nesten 40 har jeg endelig god selvtillit og er bare en sjelden gang sint på min mor (stort sett bare når hun forteller om hvor fint vi hadde det da vi var barn, at vi aldri manglet noe...)

 

Ikke vær bitter/sint - det er bortkastet. Vi snakker om følelsesmessig avstumpede mennesker som faktisk kanskje ikke har vært i stand til å være bedre foreldre. Men man må få det ut, så send brevet - ellers kommer du nok til å angre.

 

Til dere som kaller HI sutrete o.l.: Aner dere hvordan det er for et barn å vokse opp uten noen form for forståelse, kjærlighet, veiledning i livet, eller kommunikasjon om problemer, følelser e.l. Bare avvisning, avvisning, avvisning - fra den som skal være det tryggeste i livet. Dag ut og dag inn.

[Gjest sug lut]

Det viktige er at du har skrevet det ned, hvordan du har opplevd oppveksten og din mor, og så må du kanskje ta to trinn videre: vurdere om du trenger å sende det, når du vet at reaksjonen kanskje ikke er til å leve med (ha kontakt med) - hvor god er din mor på å SE barnebarna, nok til å opprettholde kontakt? - og deretter, vurdere strategier i forhold til hennes reaksjoner, du kjenner mønstrene og vet at dette kan bli stygt - eller bli tiet i hjel.

Jeg synes du er sterk og modig allerede når du har skrevet det for deg selv. Ønsker deg bedre tider framover. Din mor evnet ikke å være mor for deg, og det er det største sviket uansett grunn. Men kanskje du bare må leve med det, og uten henne. Noen sier at det aldri er for sent å få en lykkelig barndom, men jeg tror ikke på det - jeg tror heller på nåtiden, din evne til å være helt menneske på tross av, ikke på grunn av. Lykke til, uansett hva du velger.

[Anonym bruker]

ikke send brevet.

[Anonym bruker]

I terapi får man ofte råd om å skrive et brev til en person man anser som kilden til sine problemer, men som regel er dette kun til bruk i terapien, ikke ment for å virkelig sende. Ta det med deg til terapeuten din, om du har en, men ikke la moren din lese dette. Hev deg over det, vis at du er et bedre menneske enn hun var, og vær en bedre mor for dine barn enn hun var for deg, slik at sirkelen ender med deg!

Bruk energien din på å fri deg fra hat og bitterhet, erkjenn følelsene dine. Om moren din er "psyk" vil hun neppe føle skyld for dine problemer, og brevet ditt vil tvilsomt ha noen nytte annet enn å nøre opp under din mors depresjon og svake psyke.

 

Gir deg en god klem, og ønsker deg alt godt i livet!!

[Anonym bruker]

Hadde det vært meg i din situasjon hadde jeg nok sendt brevet... Jeg ville følt jeg hadde fått en slags avsluttning på at min mor hadde lest brevet og valgt hvordan hun ville tatt tak i det.

 

Du har aldri fortjent en slik oppvekst..

 

Har selv ei veninne som omtrent bare ser sin sønn når han gjør noe galt, det er stortsett bare kjeft han får og han får høre hvor plagsom han er osv osv... har så vondt av gutten og har konforntert veninna mi ang dette fordi et barn fortjener ikke og bli behandlet på den måten, barn skal bli sett og hørt også når de gjør noe bra og når de er flinke, de skal få kos,kjærlighet og oppmerksomhet på den positive måten..

 

Kansje din mor har svar på hvorfor ting har vært slik og kansje du får en avsluttning om hun velger og lese brevet og ta kontakt og snakke ut om brevet, eller kansje skrive et brev tilbake.. Det er jo ikke sikkert det noen gang var meningen at du skulle bli behandlet på den måten.

[Anonym bruker]

Ikke lett å si om du burde sende brevet eller ikke, syns det var et godt forslag å kjenne etter om du virkelig trenger det eller om det holdt å få alt ned på papir.

 

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver, hatt en mamma som aldri har vært en god mamma, på mange av de samme områdene som du beskriver.

Jeg gikk mange runder med meg selv for noen år siden, gikk også i terapi for andre ting, da mange "puslspillbiter" falt på plass i forhold til hvorfor jeg ble som jeg ble og hva den dama egentlig har bidratt med av vonde ting. I voksen alder ble det så mange kameler å svelge, undertrykte følelser og angst når jeg måtte forholde meg til henne at jeg måtte beskytte meg selv, det var ingen vits i å prate med henne, kom INGEN vei.

 

Så for snart et år siden brøt jeg kontakten tvert, bestemte meg for at hun ikke lenger skulle være en del av livet mitt og det er det beste valget jeg noen sinne har gjort!!

Jeg har ingen følelser for henne what so ever, og en tung, tung bør er borte fra skuldrene mine.

 

Jeg skriver dette for å vise at det kan funke å fjerne personer helt fra livet sitt, at det kanskje kan være lurt, om denne personen bare tapper deg for energi og gjør livet vanskelig for deg.

Jeg tror ikke du trenger henne i livet ditt og blod er dessverre ikke alltid tykkere enn vann!

 

Jeg tenkte også som deg at barn fortjener besteforeldre, men fant ut at barna mine ikke gikk glipp av stort ved å ikke ha henne i livene sine, hun er altfor egoistisk. Prøvde nemlig en god stund å "holde ut", være høflig og ha minst mulig kontakt utenom, men selv den lille kontakten (3-4 ganger i året) spiste meg opp innvendig.

 

Dette var min historie da, og selvfølgelig anbefaler jeg deg ikke å kutte med moren din, men jeg håper du finner en løsning du kan leve med der du får ro i sjela:)

Uansett hva du gjør, lykke til!

 

S

 

[Anonym bruker]

(Postet dette innlegget to ganger, det første kom så langt opp i tråden)

 

Ikke lett å si om du burde sende brevet eller ikke, syns det var et godt forslag å kjenne etter om du virkelig trenger det eller om det holdt å få alt ned på papir.

 

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver, hatt en mamma som aldri har vært en god mamma, på mange av de samme områdene som du beskriver.

Jeg gikk mange runder med meg selv for noen år siden, gikk også i terapi for andre ting, da mange "puslspillbiter" falt på plass i forhold til hvorfor jeg ble som jeg ble og hva den dama egentlig har bidratt med av vonde ting. I voksen alder ble det så mange kameler å svelge, undertrykte følelser og angst når jeg måtte forholde meg til henne at jeg måtte beskytte meg selv, det var ingen vits i å prate med henne, kom INGEN vei.

 

Så for snart et år siden brøt jeg kontakten tvert, bestemte meg for at hun ikke lenger skulle være en del av livet mitt og det er det beste valget jeg noen sinne har gjort!!

Jeg har ingen følelser for henne what so ever, og en tung, tung bør er borte fra skuldrene mine.

 

Jeg skriver dette for å vise at det kan funke å fjerne personer helt fra livet sitt, at det kanskje kan være lurt, om denne personen bare tapper deg for energi og gjør livet vanskelig for deg.

Jeg tror ikke du trenger henne i livet ditt og blod er dessverre ikke alltid tykkere enn vann!

 

Jeg tenkte også som deg at barn fortjener besteforeldre, men fant ut at barna mine ikke gikk glipp av stort ved å ikke ha henne i livene sine, hun er altfor egoistisk. Prøvde nemlig en god stund å "holde ut", være høflig og ha minst mulig kontakt utenom, men selv den lille kontakten (3-4 ganger i året) spiste meg opp innvendig.

 

Dette var min historie da, og selvfølgelig anbefaler jeg deg ikke bare å kutte med moren din, men jeg håper du finner en løsning du kan leve med der du får ro i sjela:)

Uansett hva du gjør, lykke til!

 

S

[MacKenzie]

Send det, hvis ikke kommer du til å angre. Det handler om å la henne vite - ikke for hennes skyld, men fordi du trenger det.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er flott at du har skrevet ned alle tankene og følelsene rundt dette. Det å "skrive av seg" ting er ofte god terapi.

 

Når det er sagt, så undrer jeg meg litt over hvorfor du henger så igjen i en fortid som du uansett ikke kan endre på. Det virker som om mye av energien, tankene og følelsene dine fortsatt er i barndommen, men du er ikke et barn lenger! Du er en voksen dame og kan ta dine egne valg, gå dine egne veier og du trenger ikke godkjennelse fra noen. Aller minst fra en som ikke ser dine behov. Søk heller støtte hos noen som du vet kjenner deg og ser deg.

 

Uansett hvor mange brev du skriver, uansett hvordan moren din reagerer på dette brevet, så endrer det ingen ting. Om hun erkjenner at hun var en dårlig mor, så løfter ikke det noe trylleslør slik at livet blir lettere og lysere, for det som har skjedd har allikevel skjedd. Hvorfor bruker du ikke kreftene dine på å frigjøre deg fra barndommen istedenfor å gruble på den? Ta ansvar for deg selv. Om du kom ut av barndommen med dårlig selvtillit så er ikke det en fasit for resten av ditt liv. Du har alle muligheter, men da må du legge av deg bitterheten og drømmen om en barndom som er forbi. Livet er NÅ, og alle valg som betyr noe er foran deg og de mister du av syne når du har blikket festet bak deg.

 

[Anonym bruker]

heisann "Eva"

først vil jeg si att vist du føler i deg selv att dette er rett måte for deg og nå fram til din mor på, så go for it.

vokste opp selv der mor og far skilte seg da jeg var 3, og far var aldri der annet enn med penger, så har vell i senere år måtte lære på den harde måten hva penger er for noe, men har snakket med han ang dette og han forstår nå att det var galt, att man ikke kan kjøpe kjærlighet til sine barn, erstatte fravær med penger.

men det du skriver om din mor kan jeg kjenne meg igjen i, det var meg, min storebror og storesøster som bodde hos henne.

dagene var fylt av mye angst og redsel, selfølgelig hadde vi gode dager og normale dager, men vi kunne aldri vite hvor vi hadde henne, mentalt sett.

vi kunne lage frokost i helgen i gå å vekke henne og var så stolte og ville vise hvor flinke vi hadde vært, jeg var vell rundt 5 6 på den tiden, og bror 4 år eldre og søster er 9 år eldre enn meg( ganse sta og nesevis frøken da )

mor kom jo inn på kjøkkenet og rett i kjøkkenskapet, der hun stappa i seg masse tabletter, skyldte på migrene, og så brøt helvette løs rett og slett, hun har alltid hatt ett så grusomt hat til vår far jeg forstår ikek hvordan det er mulig.

 

vi lærte for at vi måtte bare krype sammen og skygge banen, fat og glass og ellers det hun fikk tak i fløy veggimellom, om hun traff oss gjorde vist ingenting, hun grep ofte tak i håret mitt og sto og sto til meg meg flat hand i fjese og sa jeg burde vert død, å ikke kunne gå på skolen pga brist i ribbein og ansikt som så ut som en maltraktert kjøttkake, det var disse dagene vi kalte pappadagen, for da handlet alt om hennes hat til far, hun stengte seg inne på rommet sitt meg kniver og vi måtte stå utefor å si vi hatet han og skulle aldri snakke med han igjen.

det var reddsel og mye vondt, vi manglet aldri på noe, som penger, leker eller ting, men savnet og kunne slippe og være redd hele tiden.

¨

har tenkt mye over dette nå i en alder av snart 23, har hatt mange vonde opplevelser i livet, voldtekter og x-kjærester som ikke har vert av det snilde slaget, løgn og svik.

men jeg lever den dag i dag, og er glad i livet mitt, jeg har den familien jeg har, har også kontakt med min mor, tok opp barndommen med henne for en del år siden og det var fornektelse i høyeste grad.

så har ikke fått svar på noe om hvordan og hvorfor.

men jeg vet vertfall hvordan jeg ikke skal oppdra det lille nurket som gror i magen min =)

jeg har vært ett ensomt menneske, flytter meget og ikke knytta meg til noen bestevenninder, men ville nå når jeg ser tilbake på det ikke bytta det til noe annet, for da ville jeg ikke vært den jeg er den dag i dag, erfaring, mot og kjærlighet.

faren til nurket mitt stakk av da jeg fortalte det, så jeg blir jo alenemor, men ser fram til det, de var ikke noe kjærlighet, var bare litt morro som endte med en spire.

ble kjent med en fantastiks gutt, mann, som også er rålekker, og har virkelig funnet en sjelevenn, de er første mennesket jeg noen gang har opnet meg slik for, lagt alle korta på borde, grått ut og kunne være svak hos, ble rett skremt da jeg fant ut hvor mye "dritt" som var inni her, jeg følte att dette ikke var mitt liv jeg snakka om, jeg hadde da hatt det fint jeg, og ikke vert ulykkelig og lei meg, men joda.

savnet etter trøst, og forståelse kom frem og det var akurat det jeg trengte, og en go dose omsorg og kjærlighet.

han kunne også sette seg inni mange av situsjasjonene siden hans oppvekst også var sterkt ustabil.så å finne noen som er likesinnet og har noe av samme erfaringer som man kan snakke med og få støtte med har vert viktig for meg.

 

ble ett litt langt svar dette, men du er ikke alene om å ha det slik.

jeg trro jeg er meget sterk av natur og kan tilgi selv det groveste, tar lærdom av det og heller prøve og forstå hvorfor det ble slik.

 

nå skal jeg nyte tiden fremover med nurket og de nære rundt meg=)

la fortiden ligge, og se på morgendagen.

 

ps. har kontakt med min mor nå, det er ikke noe anstrengt eller noe vold, og antyder hun til noe "tull" så sier jeg bare at nå får du ta deg sammen, vi er begge vokse mennsker og kan snakke sammen som det også.

 

dette klarer du, enten du sender det eller ikke.

jeg er ikke noe religiøs, men tilgivelse er viktig =)

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i følelsene dine, og forstår behovet ditt for at moren din skal ta ansvar for sin rolle i din situasjon.

 

Min oppvekst minner litt om din på noen måter tror jeg. Min mor kunne true med selvmord hvis noe ble vanskelig for henne, og husker godt hun pleide å rope gråtende ”jeg orker ikke mer!” og ”Jeg er så sliten!” for den minste ting. Dette var kjempevanskelig for et lite barn, for i mitt hode var det liksom ”min feil” at det ble vanskelig og slitsomt. Det var aldri rom for at jeg kunne oppføre meg dårlig, for da visste jeg at hun ville bryte sammen i gråt eller sinne. På toppen av dette var oppveksten min preget av veldig mye usatbilitet, uærlighet og løgn, som også bidro til at jeg aldri har følt at jeg kunne stole på henne. Min far hadde sitt eget liv og egne prosjekter, og jeg måtte passe på å ikke være til bry. Har som deg alltid hatt det jeg trenger av matrielle goder.

 

Det jeg prøver å si er at selv om det meste humper og går i hverdagen, kan slike tillitsbrudd fra foreldrene gi store skader på selvfølelsen hos et barn.

 

Min løsning har vært å ”komme meg fri”. Har tatt utdannelse, har god jobb, flott mann og vidunderlige barn. Dette er mitt, MIN fortjeneste!! Mitt fokus har alltid fra jeg var bitteliten har alltid vært å leve et helt annet liv en foreldrene mine og ikke la familien min dra meg ned. I dag er jeg lykkelig!!

 

Søsteren min har taklet det helt motsatt og har dessverre sklidd helt ut. Folk reagerer forskjellig.

 

Jeg har valgt en annen løsning enn deg. Nemlig å forsone meg med fortiden og heller klappe meg selv ekstra på ryggen for alt jeg får til på tross av en (på mange måter) dårlig start☺. Har et forhold til foreldrene mine i dag, men tar mine forholdsregler. Jeg kommer aldri til å glemme oppveksten min.

 

Hvis du leverer brevet til moren din må du være forberedt på at hun ikke reagerer som du håper, og det kan bli en ekstra belastning for deg..

 

Lykke til med resten av livet ditt!!

 

Klemmer fra meg