Er det noen som kan lese gjennom brevet mitt? Har skrevet et veldig langt brev, som jeg ønsker synspunkter på. Ja, det ER langt, dere er advart.

[Anonym bruker]

16:27, 16:29 og 16:44 er ikke HI.

 

HI

[Anonym bruker]

16:57: Jeg er helt enig med deg; min mor var nok deprimert under min oppvekst (og er til dels fremdeles), i tillegg til at jeg mistenker henne for å slite med mer enn kun depresjon.

 

At jeg kan ha "arvet" hennes psykiske problemer, er godt mulig. Noe kan nok være genetisk, men jeg tror også det har mye med oppveksten og behandlingen av meg, å gjøre...

 

HI.

[Anonym bruker]

16:23: Takk. Jeg er også mye inne på denne tanken. Jeg håper på å kunne få opp øynene hennes, kanskje få en forståelse fra henne, og muligens en forklaring/at hun sier unnskyld til meg, og at hun respekterer meg. Jeg har aldri fått noe av dette fra henne. Jeg skjønner at jeg verken kan endre oppveksten min, eller endre henne, og det er jo ikke det jeg "vil", heller... Altså, i en drømmeverden, så kanskje....

 

Takk for synspunktet ditt.

 

HI.

[Anonym bruker]

Ikke bry deg om 17.42, Hi.

[Anonym bruker]

16:24: Takk for svar. Jeg er heller ikke hundre prosent sikker på om hun kommer til å lese det. Eller, om hun kommer til å innrømme at hun har lest det. Hun er flink til å ignorere, og hun er god på å holde fasaden. Kan godt hende hun velger den veien, dersom jeg gir henne brevet. Hun kan komme til å nekte for å ha lest det.

 

Jeg har i grunnen fått mye avvisning på følelsene mine gjennom årene. Jeg får ta det med i vurderingen, om jeg orker en evt. ny avvisning, ja.

 

HI.

[Anonym bruker]

Hvorfor skal hun ikke bry seg om det jeg mener? Hun spør jo etter meninger: "Gidder noen å si hva de tenker? Bør jeg eller bør jeg ikke gi dette til min mor???"

Hun ber altså ikke bare om svar fra de som er enige og som støtter å sende brevet

[Gjest ->>-]

Det var nok et vanskelig brev å skrive.

 

Du sier helt til slutt at du ikke kan bry deg om din mors reaksjon på det. Det tror jeg ikke noe på. Gjennom ti år i terapi har du garantert jobbet med dine følelser overfor din mor, og likegyldighet er det åpenbart ikke snakk om her.

 

Kan du holde ut reaksjonen du fremprovoserer? Uansett hva den blir? Raseri? Likegyldighet? Forsvar? Selvbebreidelse? Selvutslettelse?

 

Der tror jeg du har svaret ditt.

[Anonym bruker]

Veldig bra at du har hatt utbytte av terapitimar. Det har nok vore greit for deg å skrive dette brevet og sette tankane dine ned på papiret.

Eg ser ikkje heilt kva nytte det skal ha å gje dette brevet til mor di. Kva ynskjer du å oppnå med det? Korleis tenkjer du at ho skal reagere?

Du er temmeleg hatsk og anklagande i språkbruken. Om du ynskjer å ha eit bra forhold til mor di framover, så er det stor sjanse for å øydelegge det med dette brevet.

Det kan høyres ut som mor di har slite med psykiske problem sjølv gjennom oppveksten din, og eit slikt brev kan knuse henne heilt. Eg skjønar at det har vore tøfft å vekse opp med ei kjenslekald mor, men når du no har vorte 36 år, så kan du ikkje lengre legge skulda for alt vondt og vanskeleg i livet ditt på henne. For meg, som ikkje har opplevd dette sjølv, verkar anklagane overfor mor di nesten urettferdig harde, og eg vil tru at ho og vil oppleve det slik.

Det kan godt hende at eit brev til mor di kan gje grunnlag for ei grei samtale om korleis du har opplevd oppveksten din, men eg synes ikkje du skal bruke dette brevet som utgangspunkt, men heller sette deg ned og skrive eit nytt brev når du er meir kjenslemessig avbalansert.

[Anonym bruker]

alt for langt - og hvorfor i all verden beklager du at brevet kan være tøft å lese for den du skriver til?

 

Stryk 80 % - det er jo bare gjentakelser - "sutring".

 

Jobb mer med deg selv - å bli avvist er ikke noe å være lei seg for i flere tiår, men når du fokuserer på det hele tiden, så blir dét det store altoverskyggende. Begynn å lev, vær den mammaen og konen du vil være og ikke gjør deg til en (verre) kopi av din egen mamma.

 

Å ja - ikke send det du har skrevet.

[Anonym bruker]

17:16: Takk for råd om å kjenne etter nå som brevet er skrevet. Det kan jo være at jeg syns det er nok...?

 

Du har helt rett i at hun styrer min tilværelse. Jeg ønsker IKKE at det skal fortsette, og har vært innom tanken mange ganger, om å kutte all kontakt. Det har jeg kommet frem til at jeg ikke skal gjøre, da jeg har barn. Barn som har rett til å ha sine besteforeldre, og besteforeldrene har jo rett til kontakt med sine barnebarn også. Derfor har jeg ikke kuttet kontakten, men det er klart; jeg kan jo "kutte kontakten" for MIN del. Altså bare ha kontakt ang. barn-besteforeldresituasjonen. Jeg skal alltids klare å oppføre meg, så det bør gå bra. Hehehehe!

 

HI.

[Anonym bruker]

18:04: Hvor i brevet har jeg beklaget at brevet kan være tøft å lese for den jeg skriver til (altså min mor)? Bare vis meg avsnittet, setningen eller ordene, er du snill.

 

 

Ellers, takk for synspunktet ditt. Tar det med i vurderingen min.

 

HI.

 

[Anonym bruker]

17:42: Okay. Da syns du det.

 

Jeg gjentar: Det er mye jeg IKKE har skrevet om i brevet også, så det kan hende dere "detter ut" pga det. Dette står i innledningen. En annen ting: Hvis du syns ignorering, latterliggjøring, det å IKKE bli tatt på alvor med følelsene sine (i de atten årene jeg bodde hjemme, da hun faktisk hadde ansvaret for meg), er filleting, ja, da kan du jo så klart synes det. Noen nevnte mishandling i et av svarene over her. Jeg har IKKE blitt seksuelt misbrukt, ikke blitt fysisk misbrukt, ikke blitt voldtatt, men jeg har blitt psykisk misbrukt. Noe av det står det om i brevet, mye står det IKKE om. Men, psykisk misbruk er kanskje bare en filleting?

 

HI.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vet heller ikke om du skal levere det eller ikke. Men du kan jo føle på om det hjelper å bare få det ut og ned på papiret.

 

Jeg har ikke opplevd slikt selv. Men jeg har en mamma som nok er der du er akkurat nå. Hun har blitt sendt bort som liten (hun og de 5 søsknene ink. tvillingsøsteren ble splittet), å det har skjedd mye, voldtektsforsøk, de har blitt oversett og mye annet.

Nå når min mormor har blitt eldre støtter og "maser" hun seg til barna sine. Mamma og hennes søsken har ikke klart å konfontere henne. De vil heller ikke fordi hun skal jo leve hun også. Om mamma hadde tatt dette opp med henne hadde hun nok fått det veldig vondt.

Jeg støtter ikke det mormor har gjort, syns det er helt jævlig. Jeg syns mamma burde si det til henne, men samtidig så skjønner jeg mamma også.

Men dette har ødelagt mamma, nå klarer hun ikke mer. Så hun har faktisk pakket og dratt. Hun har kontakt med oss, men vil være mest alene. Hele oppveksten hennes har kommet opp nå. Hun har tatt tak i det tidligere, men ikke fullt og helt. Hun har nok prioritert barna sine å ikke seg selv i det hele tatt. Slike problemer kommer opp en eller annen gang om man ikke blir "kvitt" dem.

 

Så det er bra at du tar tak i dette nå! Absolutt. Men det er vanskelig å vite hvilken måte du skal gjøre på. Men lykke til videre!

[Anonym bruker]

-eg meinte vel eigentleg ikkje at du skal vere så mykje meir kjenslemessig avbalansert, men at brevet du evt sender til mor di kanskje bør vere det.

18:03

[Anonym bruker]

16:21: Takk for svaret ditt.

 

Ja, det beste hadde nok vært tilgivelse. Det hadde nok spart meg for mye. Men, jeg har prøvd. I flere år. Jeg klarer ikke. Jeg er nok for bitter og preget av dette, dessverre. Jeg skulle ønske jeg bare kunne tilgi og legge det bak meg.

 

Så fint å høre at det har funket for deg! Og, jeg skal fortsette å prøve, ja. Det er jo DET jeg helst vil. Tilgi og gå videre...

 

HI.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke i tvil om at gjentatt ignorering og stadig snakk om at 'ungen ødelegger dagen min' setter dype spor i et barn, så jeg synes slett ikke dette dreier seg om filleting. Hjelpe meg om noen hadde lagt inn et innlegg her om at oppdragermetoden var å gi beskjed om at ungen ødela alt + sendte ungen på rommet!

 

Til HI så tror heller ikke jeg at det har noe for seg å sende brevet til din mor, jeg tror ikke hun vil kunne forstå. Hun må i så fall være klar først, og da får du heller være åpen for henne da. I mellomtiden må du leve livet som best du kan, og tror nok det er noe i at du ikke må fokusere på alt du ikke hadde.

 

Stor klem, du er uansett tøff som tar tak i det.

[Anonym bruker]

17:08: Takk for svar. Så leit å høre at du kjenner deg igjen i deler av det jeg skriver. Stå på. Vi er sterke.

 

HI.

[Anonym bruker]

17:39: Takk for svaret ditt, og for fine ord.

 

Jeg er helt enig når det gjelder det første avsnittet ditt; at barn bør kunne "forvente" å vokse opp i et miljø der de føler seg sett, ivaretatt og trygge, og hvis dette svikter, er det foreldenes plikt å stå til rette for det. -Du sa dette veldig bra. Takk!

 

Vet ikke ennå om jeg sender/gir henne brevet, men det gjorde godt å få det ut av systemet, i hvert fall! Og jammen skapte det engasjement! :-o

 

 

 

Til alle sammen: Jeg har prøvd å svare en og en, men gir litt opp. I hvert fall akkurat nå... ;o) Takk til alle som har svart, og takk for all kritikk, både negativ og positiv/konstruktiv. :-)

 

HI.

[Anonym bruker]

16:31: Når det gjelder kommentaren "oppmerksomhetssyk attpåklatt", så kan det nok ligge noe der. Jeg skrev jo at jeg tviler på at jeg var planlagt/ønsket, og jeg er nummer tre, så attpåklatt er jeg jo på en måte. Oppmerksomhetssyk er jeg nok også, ja! Det har jeg fått lite av i oppveksten. Da snakker jeg om den rette oppmerksomheten, som jeg skulle hatt gjennom barndommen, og ikke bare sånn "se meg, se meg!"; jeg vet ikke hva DU mener med "oppmerksomhetssyk", 16:31?

 

HI.

[Anonym bruker]

18:01: Du sier: "Hun ber altså ikke bare om svar fra de som er enige og som støtter å sende brevet". -Det har du rett i. Jeg ber om alle slags synspunkter. Både for og i mot. Positive tanker og negative.

 

Just for the record: Jeg har IKKE bestemt meg for om jeg SKAL sende det, ei heller for om jeg IKKE skal sende det. Er derfor ute etter synspunkter på begge deler.

 

HI.

 

[Anonym bruker]

 

 

Til alle sammen: Jeg har prøvd å svare en og en, men gir litt opp. I hvert fall akkurat nå... ;o) Takk til alle som har svart, og takk for all kritikk, både negativ og positiv/konstruktiv. :-)

 

HI.

 

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke helt hva du vil oppnå ved å sende brevet jeg?

 

Selv har jeg opplevd litt av hver fra en bipolar far med klare psykopatiske trekk, han har aldri blitt medisinert fordi det aldri var "hans feil" at ting ble som de ble, alle var jo ute etter han. Jeg vet litt om hva det gjør med et barn å bli oversett, beskyldt for å være årsaken til de psykiske problemene, at en ødelegger livet til foreldrene osv. Jeg har med andre ord opplevd mye av det samme som deg.

 

Jeg har tre søsken som har opplevd akkurat det samme, men vi har reagert ganske forskjellig på det. Den ene søsteren min går i terapi, sliter med spiseproblemer og selvtilliten, har bl.a aldri hatt en kjæreste eller sluppet noen nære seg. Broren min slet veldig i tenårene, bl.a. med selvmordstanker o.l. Vi to siste har også slitt med selvtilliten, men har klart oss greit likevel.

 

Jeg vil si jeg har det bra, jeg har nok ikke verdens beste selvtillit og er ikke veldig sosial, men har det bra der jeg er i livet. Har en god mann jeg stoler på, trives på jobb og vet jeg er en god mor for mine barn.

 

Det jeg har gjort er å kutte all kontakt med min far, jeg har ikke pratet med han på mange år. Jeg velger å se det slik at det er synd på han, han ville nok ikke ha et sånt liv som han har nå, han har ingen kontakt med tre av barna sine... Han er jo psyk, han evner overhodet ikke å se at han har feil, han tror oppriktig at han er uskyldig i konfliktene som har blitt, ihvertfall utad. Jeg velger å tro at han innerst inne er lei seg, men jeg vet ikke. Det er uansett bedre for meg å synes synd på han enn å være bitter.

 

Den søsteren min som sliter mest er bitter, hun har blitt ødelagt psykisk av oppveksten vår. Hun klarer ikke synes synd på pappa, hun er sinna på han.

 

Vet ikke helt hva jeg ville ha frem her, men vi reagerer faktisk forskjellig på ting, noen har en sterkere psyke enn andre og tåler bedre avvisning og omsorgssvikt. Du er av de som har blitt "ødelagt" av det, akkurat som min søster.

 

Hvorfor ikke prøve legge fortiden bak seg, gi slipp på oppveksten din og mammaen din, prøve reparere det som repareres kan i psyken din og gå videre. Vil ikke en konfrontasjon som den du beskriver rippe opp alt sammen og stille deg klar for hugg igjen? Vil de ikke på nytt gjøre deg like sårbar som da du var liten, og du må igjen gå gjennom konflikter, krangler, uvennskap og bråk? Er det verdt det, vil det gjøre ting bedre for deg?

 

Ønsker deg for all del lykke til videre, men jeg ville ikke levert et sånt brev. For meg ville en ny konflikt med pappa tippet opp alt sammen, og ting jeg har lagt bak meg ville kommet frem igjen, sammen med denne nye konflikten som jeg ville startet med brevet. For meg er det helt uaktuelt, jeg velger heller å ikke ha pappa som en del av mitt liv.

[Iiiiik]

Om du skal sende brevet eller ikke, er jo avhengig av hva du forventer å få ut av det. Slik du beskriver moren din, tviler jeg på at hun kommer deg i møte og gråtende ber om tilgivelse. Hvis det er det du forventer, ville jeg ikke gitt henne brevet. Hvos du tenker at "hun har godt av" å lese hva du tenker, så kan du gi henne det, men ta i betraktning at hun nok kommer til å bli sint, komme i forsvar og bruke dette brevet mot deg igjen senere. Du må også tenke igjennom om dette brevet kan gjøre det umulig for dere å ha kontakt i fremtiden. Enten fordi innholdet gjør henne sur eller fordi du blir enda mer skuffet og bitter fordi du ikke får den reaksjonen du vil ha.

 

Ellers tenker jeg nok at du er en sårbar person som lar deg krenke av noe mange har opplevd. Det er ikke bra at foreldrene dine ikke har ivaretatt dine behov, men dette er ikke noe helt uvanlig. Det er opp til deg hvorvidt dette skal prege hele resten av livet ditt eller om du skal si f... heller, jeg skal i hvert fall riste dette av meg! Antar at du selv har barn og det at din egen barndom er så langt fremme i din egen bevissthet kan gjøre at du selv ignorerer barnas behov. Med en drøss av terapeuter har du forhåpentligvis også fått sjansen til å fortelle andre historier om ditt liv enn den om det forsømte barnet, hvis ikke ville jeg lett etter en ressursorientert og kanskje kognitiv terapeut som kan hjelpe deg å overvinne negative selvbeskrivelser som "Alle driter i meg", "Det er ikke rart jeg klarer noe når jeg aldri har blitt sett" osv.

[Anonym bruker]

En ting er du i hvertfall til tross for disse dysfunksjonelle oppvekstforhold. Du er takknemlig, du takker jo for hvert svar du får :-) Takknemlighet er en god følelse som kan bane veien for andre gode følelser :-)

Den viktigste prosessen er vel å skrive dette brevet, få sortert tankene og plassert ansvaret der det hører hjemme. Om din mor skal lese det eller ikke, det kan kun du avgjøre.

På et eller annet tidspunkt bør du komme til et punkt der du "gir slipp" og går videre i livet. Bruke erfaringen konstruktivt, men ikke grave seg ned i det vonde som var.

[Anonym bruker]

Jeg tror du kommer til å bli skuffet over din mors reaksjon på brevet. I en perfekt verden vil hun innrømme all skyld og unnskylde seg for alt det hun har påført deg. Men du vet vel egentlig at det ikke kommer til å skje? Moren din er ikke en person med selvinnsikt! Hun kommer enten til å ignorere hele brevet eller begynne å forsvare seg selv og angripe deg. Orker du å gå inn i den konflikten med henne?

 

Min svigerinne er i omtrent samme situasjon som deg. Hun har i de 12 årene jeg har kjent henne prøvd å få moren til å innrømme/ forstå hvordan bardommen en hennes var. ( den var fæl, med alkoholisert mor som hun måtte redde etter hun prøvde å ta selvmord, fysisk og psykisk missbruk og vannskjøtsel) Hun kommer ingen vei, og det er fordi svigermor rett og slett ikke ser hvordan hun selv er og hvordan hennes oppførsel påvirker andre. Hun er heller ikke særlig intelligent, rett og slett litt enkel og det gjør sitt til at min svigerinne aldri kommer til å nå inn med poengene sine. Min mann har valgt å tilgi sin mor, men han gir henne aldri muligheten til å komme nær nok til å såre ham igjen.