Er det noen som kan lese gjennom brevet mitt? Har skrevet et veldig langt brev, som jeg ønsker synspunkter på. Ja, det ER langt, dere er advart.

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet et brev. Til min mamma. Vi har et dårlig forhold. Eller, jeg har et dårlig forhold til henne. Vi har aldri "snakket sammen" hjemme hos oss, så det er nok mye her hun IKKE vet, og som hun kommer til å bli overrasket over. Jeg har slitt psykisk i mange år (dette vet hun, altså...). Vært innlagt et par-tre ganger, og det er også en del som ikke kommer frem i brevet her, så det kan jo hende dere detter ut litt.... :-/ Samt at brevet er veldig langt.... :-o

 

MEN, gidder noen å lese? Gidder noen å si hva de tenker? Bør jeg eller bør jeg ikke gi dette til min mor??? :-o Jeg vet ikke om jeg i det hele tatt skal legge det ut her, i frykt for å bli gjenkjent.... Samtidig gir jeg blaffen, egentlig. Det er på tide at "verden" vet hvordan jeg har hatt det.... (Ps. Jeg har endret navnene til brødrene mine; ja, og mitt eget, da, i "signaturen").

 

Jeg håper noen av dere gidder å lese det, selv om det er veldig langt. Og at dere gidder å gi meg tilbakemelding...?

 

Here goes:

 

 

 

Mamma.

 

Jeg har det vondt. Veldig vondt. Jeg har vel egentlig aldri hatt det "godt" (kun tidvis, i korte perioder), og nå må jeg bare skrive dette brevet, for å få en del ting ut av systemet. Den største årsaken til at jeg har det vondt, er deg. Rett og slett. Jeg er så sint at jeg kan sprekke! Jeg er så bitter at det gjør vondt. Jeg er så lei meg at jeg gråter mye og ofte. Du har tatt fra meg så mye. Jeg er "ingenting", på grunn av deg. Jeg føler meg verdiløs, liten og i veien. Det har jeg alltid gjort. Det lille jeg har fått til her i livet, har jeg fått til på tross av oppveksten min, og ikke "på grunn av", som jeg jo burde. Jeg er snart 36 år, og jeg mistrives stort i livet mitt. Jeg har ingen selvmordsplaner eller -ønsker, som jeg jo har hatt tidligere, men jeg har definitivt et ønske om ikke å finnes mer. Å dø, men ikke å forårsake det selv. Skulle jeg bli syk og dø, så er det, med andre ord, helt greit for meg. Det er helt for jævlig å tenke på det. Å ha det sånn. Jeg har verdens beste mann, og jeg har definitivt verdens beste barn. Også ønsker jeg å dø fra dem? Det er vel egentlig meg selv og situasjonen min jeg ønsker å dø fra.... Mitt høyeste ønske er jo å LEVE sammen med dem; og ikke bare "eksistere", sånn som jeg føler at jeg gjør, og har gjort lenge. Jeg ønsker å trives og å ha det bra, og jeg fortjener å ha det bra.

 

Da jeg var i det fantastiske behandlingsopplegget i *********** i fjor, fikk jeg veldig gode resultater. De har jeg beholdt, så nå lurer du vel på hvordan jeg kan ha det så jævlig... Jo, det er fordi det ble tatt skikkelig tak i problemene mine der, de ble konfrontert 100%, vi gikk rett på og rett inn i kjernen av problemene, og det var tøft. Det var utrolig tøft og vondt. Jeg har, etter dette behandlingsopplegget, i stor grad "funnet meg selv", blitt kjent med meg selv, og innsett hva jeg ER og hva jeg står for, hva jeg får til, hva jeg ønsker og hva jeg er verdt. Samtidig sliter jeg veldig mye hjemme, med bosituasjonen vår, og den har også bidratt enormt til at jeg på noen måter "ikke kommer videre", sammen med forholdet jeg har til deg. Merkelig nok føler jeg meg bedre enn på mange år, samtidig som jeg kveles her jeg er. I bosituasjonen, og i forholdet mitt til deg. Det er mulig jeg "burde" latt dette ligge, og at jeg ikke "burde" skrevet dette brevet. Jeg vet ikke. Jeg er rådvill. Jeg er sint, lei, bitter og oppgitt. Jeg må få det ut på en eller annen måte. Om jeg gir deg brevet eller ikke, det har jeg ikke bestemt meg for ennå.

 

Som liten var jeg i veien, jeg ødela dagen din og jeg var ikke velkommen. Sånn føltes det, i hvert fall. Og sånn har det føltes i snart 36 år. Å høre daglig/ukentlig i oppveksten, eller hvor ofte det nå var, at jeg ødela dagen din, at du kunne "gå ut i skogen og dø" på grunn av meg eller at du kom til å "velte middagsbordet" hvis ikke jeg sluttet å være vrang og vanskelig, er veldig, veldig ødeleggende. Jeg tror ikke du aner hvor mye du har ødelagt meg, og hvor mye jeg føler at du har tatt fra meg!

 

Jeg er ekstremt plaget med dårlig samvittighet. For alt, og for alle. Jeg setter meg selv i bakerste rekke bestandig. Hvor har jeg dette fra, tro? Jeg er usynlig, "får ikke til noe", og er aldri bra nok. Det er helt jævlig å skrive dette brevet, for det blir rotete, ufullstendig, anklagende og det blir ikke sånn jeg vil ha det i det hele tatt. Jeg blir fysisk kvalm av å sitte her og skrive det, av å tenke på alt dette, av å se det svart på hvitt. Jeg har nå vært i terapi i ti år, og i hovedsak har det handlet om min oppvekst og forholdet til deg. Det dårlige forholdet, som jeg har blitt syk av.

 

Jeg ønsket å bli sett, ikke sendt på rommet. Jeg havnet jo der daglig/ukentlig (aner ikke, men det var ofte!), og jeg skjønte sjelden hvorfor. Jeg fikk aldri noen forklaring på hvorfor. Hvorfor???? Jeg fikk bare beskjed om at jeg var vrien, vrang og vanskelig, at jeg hadde ødelagt dagen din - igjen! - og at du bare kunne "gå ut i skogen og dø". Hvorfor sa du disse tingene til meg??? Hva hadde jeg gjort galt? Jeg tipper at jeg var i veien for deg, i det store og hele, som i at jeg absolutt ikke var planlagt og at dere ikke ønsket meg da du ble gravid med meg, men det er noe jeg aldri vil spørre om, og aldri VIL vite. Det er bare noe jeg tenker, og sånn det altså føles.

 

Jeg har jo alltid hørt at jeg alltid var så sint da jeg var liten. Ja, det var jeg nok, men hvorfor var jeg det, tro??? Alle vet at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor han drikker... Jeg kan, med hånden på hjertet, ikke huske at jeg noen gang ble forklart hvorfor jeg ble sendt inn på rommet. Jeg husker ikke trøst hvis jeg var lei meg, hvis jeg var redd, hvis noen hadde gjort meg noe, jeg husker ikke støtte hvis jeg trengte det, ikke forklaring på hvorfor jeg ble straffet. Annet enn "nå er du vrang og vanskelig igjen, marsj inn på rommet ditt!" Med beskjed om å komme ut igjen når jeg hadde blitt "snill" igjen. Jeg var altså, pr definisjon, slem. Punktum. Hvordan i huleste skulle jeg selv bedømme og avgjøre NÅR jeg så var blitt "snill" igjen??? Det som veldig ofte hendte, da jeg ble sendt inn på rommet, var at jeg dunket og hamret i døra, trampet i gulvet og hylte. Samtidig ropte du på den andre siden av døra at jeg skulle være stille, og holde meg på rommet til jeg var "snill" igjen. Jeg slengte meg ned i senga og gråt til jeg sovnet. Veldig ofte. Og da jeg våknet igjen, var jo det meste av mitt sinne borte, og jeg tittet ut av døra og "sjekket ståa", før jeg våget meg ut. Jeg husker at jeg ofte spurte om HVORFOR jeg hadde blitt sendt inn på rommet, og da fikk jeg aldri noe svar. Kun beskjed om at jeg IGJEN var vrien og vanskelig, "marsj inn på rommet igjen!!!". Det skal også sies at jeg, den dag i dag, bruker søvn som forsvarsmekanisme. Blir ting vanskelig for meg, blir jeg trøtt. Har jeg det vondt, sover jeg. Og jeg sover mye. Dette har vært "fristedet" mitt, "flukten" min, bestandig. Snodig, men sånn er det altså fremdeles.

 

Ved middagsbordet kom det opp igjen, at jeg hadde ødelagt dagen din, laget et helvete, blitt sendt på rommet, kommet ut, spurt om grunnen til straffen, sendt inn igjen..... Og, hva gjorde pappa oppi alt dette??? Jo, han lot deg holde på. Han trakk seg tilbake, og lot deg i praksis være alenemor, i hvert fall når det kom til barneoppdragelse fra mandag til fredag, mellom kl fem-seks om morgenen (da han dro på jobb) og halv fem på ettermiddagen, da han kom hjem fra jobb. Eller, han lot deg vel ture frem ellers også, for han sa da sjelden noe, som jeg kan huske...? Det var stort sett dine regler og din måte å gjøre ting på, som var gjeldende. Sånn var det vel stort sett i helgene og feriene også, forresten; det var jo du som "tok deg av ungene", og pappa sa eller gjorde heller lite.

 

I terapi i ti år, har mye handlet om deg og om mitt forhold til deg. Jeg har, i timene, snakket om mangel på tilgang på følelser, snakket om straff, det å være i veien, det å være mindre verdt, om dårlig samvittighet og om bitterhet. Jeg pleier å oppsummere familien vår sånn: Pappa var ikke tilstede; enten var han på jobb ellers var han hjemme, men "blandet seg ikke inn", du og jeg kranglet, jeg var "alltid sint", "Petter" var fredsmegler mellom deg og meg, og "Johnny" så på. "Petter" og "Johnny" hadde fotballen og det var stort sett dét det handlet om hjemme; fotballtrening, kamper, turneringer, fotballsnakk i tide og utide. Jeg har kommet frem til at jeg sannsynligvis begynte å spille fotball selv (av og på jentelaget et utall ganger) i et håp om å bli sett, i et håp om å være verdt noe. Jeg kan ikke engang SI hvor mye jeg hater fotball i dag. Det var altoverskyggende i oppveksten min, og jeg har fotball så jævlig i vrangstrupen.

 

Jeg skrev, i forrige avsnitt, så vidt om mangel på tilgang på følelser. Hjemme hos oss har vi aldri snakket sammen. Dere har absolutt fulgt oss opp når det gjelder fritidsaktiviteter, ja, med kjøring, henting ++, men jeg føler ikke at dere har fulgt opp på det personlige planet. Jeg pleier å si følgende til terapeuter; og i løpet av disse ti årene, har jeg faktisk vært hos 16-17 ulike, noe min siste behandler var FORFERDET over; okay, nå sporer jeg av... Men, jeg pleier altså å si følgende til terapeuter: Hjemme hos oss var det to følelser/tilstander som var "lov": Sint eller glad/fornøyd. Var jeg sint, ble jeg sendt på rommet. Ute av syne, ute av sinn. Var jeg glad/fornøyd, trengtes ingenting, jeg var selvgående. Hvis jeg derimot var redd, lei meg, skuffet, skammet meg osv, ja, da var det ingenting å hente. Dette ble til stor frustrasjon hos meg, som hadde et ønske og et behov for å bli sett, støttet og anerkjent for andre følelser og tilstander enn "glad eller sint". Jeg trengte å bli sett, jeg trengte å bli hørt, jeg trengte å få sympati/empati hvis jeg var lei meg, redd, skuffet, eller for ikke å snakke om; syk.... Det er vondt, jævlig vondt, å bli ledd av, oversett eller kjeftet på når man er redd, skuffet, lei seg eller syk. Jeg husker veldig godt en gang jeg var syk, hadde feber og følte meg helt jævlig. Da satt jeg i sofaen, og ja, jeg klaget helt sikkert, for det vet jeg at jeg gjør; men igjen: Hvorfor, mon tro??? Jeg satt i sofaen og hadde det vondt, da du sa, temmelig ordrett, med sint stemme: "Ikke sitt der og se ut som du skal daue, a!" -Hva tror du det GJØR med et barn??? Og hva gjør det med et barn å KONSTANT høre at han/hun "ødelegger dagen" til sin mamma???

 

Jeg sitter her og er så sint, så lei meg og så bitter at jeg rister. Jeg gråter, jeg har en stor klump i magen. Og jeg har en vanvittig dårlig samvittighet... Hvorfor det?? Jo, fordi jeg i det hele tatt skriver dette, fordi jeg seriøst vurderer å gi deg dette brevet. Jeg vet at du kommer til å knekke sammen ved å lese dette, dersom det i det hele tatt når inn til deg. Jeg vet at jeg IGJEN "ødelegger dagen din"/livet ditt, ved å gi deg dette brevet. Jeg vet at du antageligvis knekker ganske bra sammen, og at du muligens blir borte fra jobb en viss tid; jeg mener, vi så vel alle hva som skjedde da pappa flyttet ut en periode..... Men, vet du hva? Det driter jeg i. Rett og slett. Hvorfor skal jeg ha dårlig samvittighet for det? Jeg syns DU skal ha dårlig samvittighet, jeg. Jeg syns DU skal lide. Jeg har lidd nok!!! JEG har vært borte fra jobb i ti år. Jeg har slitt med dette hele livet mitt, jeg føler meg ikke ønsket, ikke bra nok, i veien, jeg VET at jeg ødelegger for deg, og jeg fortjener det faen ikke. Jeg har vært "den voksne" og du har vært "barnet" i dette mor-datter-forholdet. I hvert fall til dels. Ja, jeg er sint. Ja, jeg er bitter, og ja, jeg føler at jeg har mistet mange år av livet mitt. Nå skylder jeg ALT på deg i dette brevet, og jeg vet at du er overrasket over dette, for DU tror jo at jeg sliter og har slitt i alle disse årene på grunn av mine to eks-kjærester, og deres utroskap for ca ti år siden. Joda, de bidro GREIT, de også, men det som skjedde med meg og dem, var i grunnen bare toppen av isfjellet. Det har ligget mye under der, som altså har kommet frem i løpet av disse årene i terapi. Jeg skjønner også at du, hundre prosent sikkert, IKKE har gjort dette for å være slem eller for å ødelegge meg. Du er sikkert glad i meg, som du sier, og har sagt bestandig, men det blir litt lite verdt når opplevelsen er en helt annen.

 

Dette er sikkert veldig tøft å lese. Tøft å ta inn over seg. Jeg vet at det høres ut som om ALT har vært jævlig, bestandig. Det VET du at det ikke har. Jeg HAR hatt fine tider, og jeg har hatt alt jeg har trengt av mat, klær, leker og "ting". Jeg har hatt et rom, jeg har hatt egne ting. Men, det er ikke dét dette handler om. Materialistisk og fysisk har jeg hatt det helt suverent.

 

Høsten 2005 skrev jeg et langt brev til deg, pappa, "Petter" og "Johnny". Der tok jeg opp mye av det jeg har skrevet om i dette brevet, men på en mye mykere og snillere måte. Jeg ba pappa, "Petter" og "Johnny"om å komme ned til meg og snakke med meg. De kom. Jeg ga dem brevet jeg hadde skrevet og de leste. Vi snakket. Den ene gangen. Du fikk aldri det brevet og ble aldri bedt hjem til meg for å snakke. Jeg var for feig. Jeg skjønner at oppveksten min ikke kan endres på, jeg skjønner også at jeg ikke kan endre deg. Jeg er ikke ute etter å endre noen ting, heller. Jeg er ute etter å få dritten ut av systemet mitt. Jeg er ute etter å gjøre det JEG trenger, uavhengig av om det "fører noe sted", annet enn å lette vekten på mine skuldre betraktelig. Derfor; om dette jeg skriver sårer deg, om det ødelegger deg eller om det knekker deg, delvis eller helt, for en kortere eller lengre periode, det kan jeg rett og slett ikke bry meg om. Jeg har slitt mer enn nok med dette i alle disse årene.

 

 

Jeg aner ikke hvordan jeg skal avslutte dette, så jeg bare avslutter.

 

Eva.

 

[Anonym bruker]

Tror nok heller at du bør jobbe med ditt eget hat og din egen bitthet og slutte å skylde alt på din mor. Tror du vil komme lengre om du legger av det bitterheten og haten enn å dyrke det slik det virker som du gjør siden du legger all slyld fra barndommen og til i dag over på din mor.

 

Du er voksen nå. Ta ansvar for eget liv!

 

Hilsen datter av alkoholikere

[Anonym bruker]

Jeg velger å ikke lese det og ikke komme med inspill. Av den enkle grunn at dette er et personlig brev fra deg til din mor, som ingen kan ha "synspunkter" på. Mitt forhold til min mor er garantert ikke likt ditt, og min oppfatning av det du skriver vil ikke bli rett i deres forhold.

 

 

Dersom du har mye du vil si din mor så gjør det, på den måten du føler er rett. Uten å tenke på hvordan Kari, Knut og Lise ville ha sagt til sine mødre.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Takk for svar, 15:59. Jeg regnet med at en sånn reaksjon kom. Jeg tar ansvar for eget liv, og det har jeg alltid gjort. Blant annet med å gå i terapi. Jeg har jobbet mye med dette, og har fått mye støtte og forståelse for bitterheten min. Jeg har til og med blitt oppfordret til dette; å ta et oppgjør. Enten ansikt til ansikt, eller i tankene mine, eller i form av et brev, som jeg enten sender eller ikke sender. Det viktige er ikke at hun blir konfrontert, men at jeg får det ut. Noe jeg prøver på nå. Ps. Jeg nevnte bitterheten min for min siste terapeut (hvor jeg fikk MYYYYE hjelp). Jeg har snakket om den før også, og terapeuter har bedt meg om å "legge den til side". Den siste terapeuten gjorde ikke det. Han sa: Du ønsker ikke å være bitter, derfor sier du til deg selv (bevisst eller ubevisst); ikke bli bitter. Så sa han videre; hvis jeg sier til deg: "Ikke tenk på rosa elefanter..." -Hva tenker du på da? -Han har i grunnen et poeng. I tillegg "støttet" han meg i bitterheten min; eller han forsto den i hvert fall veldig godt. "Faen ikke noe rart du er bitter". Det var GODT å høre.

 

Bra at du kommer med det synspunktet, altså, 15:59 du har jo all rett til å mene det du skriver til meg. Og jeg setter pris på at du leste og at du svarte meg.

 

Jeg ønsker synspunkter på om jeg skal gi henne det eller ikke, og jeg ønsker synspunkter generelt. Hva tenker dere om brevet, om innholdet? Noen som kjenner seg igjen, helt eller delvis? Ønsker i det hele tatt tanker.

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

16:04: Takk for ditt synspunkt.

 

HI.

[Anonym bruker]

syntes dette var et veldig bra brev jeg. du skulle skrevet en bok du ^^

 

vet ikke om du skulle levere det egentlig. jeg hadde ikke gjort det. men du ser selvsagt selv.

 

det beste e nok at du tilgir din mor og prøve å starte på nytt. du må ikke si det til henne at du tilgir henne for hun vil nok kanskje ikke forstå at hun ha gjort noe "galt", (om du ikke føler for det selvsagt) men si det til deg selv så det letter på deg og din psyke. la det gå bort fra din fortid. jeg tilga min far og min mor og vi har det bra sammen. jeg sa ikke at jeg tilga dem personlig til dem da men til meg selv. det hjalp og jeg ha det brra nå samt er sterkere enn noensinne

 

hilsen ei på 32 år som har opplevd mye av det samme og hørt at jeg var en jævel og idiot bare jeg hentet feil ting. samt at den ene av mine foreldre var på psykriatrisk avdeling halve min oppvekst samt jeg var i fostehjem. ble mobbet mye fra 1. til 8 klasse.

 

 

[Anonym bruker]

Så lenge du oppriktig føler det som står i brevet, skal du sende det. Hun har like mye rett på å vite hvordan DU har følt det. Hun kan ikke endre det som er sagt og gjort, men hun kan kanskje gå i seg selv og se at det hun gjorde var galt. Kanskje hun ser deg bedre nå. Kanskje hun kan forklare og kanskje hun kan hjelpe deg å forstå.

[Anonym bruker]

For et hatsk og barnslig brev. Skulle tro du hadde vært igjennom voldtekter og mishandling, men neida. Du har blitt sendt på rommet!

 

Skulle ikke tro du var langt over 30. Du minner meg om ssteren min, dere er like gamle forresten. Hun har noen diagnoser for å si det slik.

[Anonym bruker]

Jeg tror dette er et gjennomtenkt og velformulert brev som din mor absolutt bør lese!

Men jeg tviler dessverre på at hun kommer til å lese det hvis hun er en slik person som du beskriver.

 

Har selv opplevd å skrive noe om hva jeg følte, og fikk da sinne som reaksjon. I klartekst en avvisning av følelsene, for de passet ikke for den som leste brevet. Du må selv vurdere om du vil ta sjansen på dette.

[Anonym bruker]

sånne kommentarer kan bli spart for her syntes JEG....og forresten er det DU som bør tenke litt. se bjelken i ditt eget øye før du ser på andres !

[Anonym bruker]

16:23. Du har vel ikke opplevd noe slikt selv, har du vel? Da vet du HELLER ikke hvor ille slike ting er.

[Anonym bruker]

Jaha, og hva har dette med bjelker og gjøre? Her ble det spurt om meninger. DETTE VAR MIN.

[Anonym bruker]

Øøøh, som datter av alkoholisert far som jeg måtte tilbringe alle ferier med alene, der siste endte i våpentrussel og fyllekjøring som igjen endte i kjedekollisjon, jo jeg tror jeg vet hva ille er.'

 

Dette er et brev fra en oppmerskomhetssyk attpåklatt!

[Anonym bruker]

Joda, Men du har vel ikke akkurat opplevd det, HI skriver om?

 

Greit nok at hun spurte etter meninger men trenger vel ikke?

[Anonym bruker]

Haha, du tror kanskje det var bare fyllekjøring å våpentrusler jeg opplevde altså? Det henger gjerne sammen med mildere ting!

[Anonym bruker]

Nei. Jeg har levd med en alkoholisert far jeg også.

 

Men jeg bare sa meningen min OM hva jeg syns om det du skrev til Hi.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at kanskje moren din var deprimert da dere vokste opp, og at du har "arvet" hennes psykiske problemer?

[valkyrien]

Jeg synes det er tøft gjort av deg å sette ord på ting slik du gjør, og jeg håper det kan hjelpe deg med å komme videre.

 

Kan relatere meg til en del av det, da jeg har fått høre fra min mor at hun hadde det mye bedre før hun fikk meg gjennom hele oppveksten...

 

Du er sterk som klarer å ta tak i gammelt grums!

[Anonym bruker]

16:23: Det kan stemme at brevet er hatsk. Jeg er IKKE glad i moren min, for å si det sånn.

 

Du skriver: "Skulle tro du hadde vært igjennom voldtekter og mishandling, men neida. Du har blitt sendt på rommet!" -Som jeg sa i innledningen i hovedinnlegget, er det mye som IKKE står i brevet, så det kan hende dere "detter litt ut". Det er mye mer enn at jeg har blitt sendt på rommet. Det er blant annet ignorering og latterliggjøring, som jeg også (så vidt) har vært innom i brevet.

 

Når det gjelder likheten mellom meg og din søster: Mulig det. Og, jeg har også noen diagnoser, og legger ikke skjul på det...

 

Men, takk for synspunktet ditt.

[Anonym bruker]

17:09 var altså meg, HI.

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal kjenne etter nå når det er skrevet. Ofte er det god hjelp å bare få det ned på papir. Føler du for å sende det, så gjør du det.

 

Jeg har prøvd å ta et oppgjør med min mor, men hun er for (p)syk. Hun har ikke evne til å se at hun har gjort feil. Og da kan det ikke nytte. Er redd din mor kan være av samme sorten...

 

Når du har bestemt deg for hva du vil gjøre med brevet, så bestem deg for å ikke la henne styre livet ditt mer. For det gjør hun nå, i høy grad. HUN skal ikke styre din tilværelse! Det er bare du som kan bestemme at hun ikke skal ha noe mer i livet ditt i å gjøre. Sett en grense for deg selv og dine barn og mann. Du klarer deg fint uten henne.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg er av dem som syntes du er tøff som tar tak i det som forsurer livet ditt.

Er også av den oppfattning at barn bør kunne "forvente" å vokse opp i et miljø der de føler seg sett, ivaretatt og trygge. Dette er etter mitt syn foreldrenes rolle... Svikter dette, ja så er det foreldrens fordømte plikt å stå til rette for det.

Hvem skulle det ellers vært ? Barnet ?

 

Av og til har opplevelser og uttalelser satt så dype spor at man er nødt til å ta et oppgjør for å prøve å legge det vonde bak seg.

Det syntes jeg det virker som du prøver på.

Om du bør sende brevet eller om det holder å få satt ordene ned på papir er helt opp til deg.

Gjør det du må for å bli ferdig med det vonde, slik at du kan møte fremtiden med en lettere baggasje.

Husk at din familie igjen kan bli skadelidende som følge av det du sliter med, så igjen... Jeg syntes du er modig som tar tak i det som er vondt og vansklig.

 

 

Til deg som sammenligner trådstarters opplevelser med voldtekt ect, du er jo helt på jordet..

Hva med å vise litt raushet og forståelse for andres utfordringer ?!

Karma vettu....

 

 

[Anonym bruker]

Karma-schmarma! Jeg tror ikke på karma, men jeg tror på det at livet blir langt bedre om man sutrer mindre over filleting og slutter å være bitter for saker som egentlig er uten betydning

[Anonym bruker]

17:42: Mener du at tingene jeg har skrevet om i brevet er filleting? Og mener du at jeg sutrer?

 

HI.

[Anonym bruker]

Ja og ja

 

17:42