Hvorfor juger han??

[Flate pupper]

Vi har vært sammen i ni år og har to barn i skolealder. Gjennom hele vårt samliv har jeg fra tid til annen opplevd at mannen min lyver eller nekter for at han har sagt/gjort noe som jeg med all sikkerhet vet at han har. Dette handler ofte om bagateller som skulle være helt unødvendige å lyve om, og det er derfor jeg ikke kan fatte hvorfor han gjør det. Det kan dreie seg om helt enkle ting slik som at noe har gått i stykker når jeg og ungene har vært borte og han nekter for at han vet noe som helst om saken, men det har også gått opp for meg at han lyver om ting for å sterke sitt eget argument hvis vi har en krangel eller diskusjon. han har gått så langt som å si til meg at ungene våre har snakket nedsettende om meg til ham i mitt fravær. Innholdet av den løgnen var helt klart ment å skulle gi meg dårlig samvittighet og styrke min empati for ham og hans situasjon, men selv om jeg ikke trodde på ham snakket jeg likevel med barna mine om saken (uten at de skjønte at noe var galt), og det er helt klart oppspinn fra hans side. Han dro til og med en løgn da vi skulle bestemme navn til førstemann og han forstod at jeg ville ha mitt ettenavn på ungen. Da sa han at det er en lov som sier at barn ikke kan ha to etternavn (vi hadde da nettopp flyttet til hans hjemland) fordi han ville at ungen skulle bære hans etternavn.

Vi var på nippet til å ta en pause i forholdet før jul, og jeg overhørte en telefonsamtale hvor han fortalte dette til søsteren sin. Da jeg senere spurte ham om han hadde fortalt det til noen nektet han for det. Jeg sa at det er i så fall ikke noe problem, men jeg vil bare vite hva jeg står overfor når jeg treffer folk. Han nektet fremdeles plent etter tre direkte spørsmål, og jeg har måttet la saken bero.

 

En annen ting er at han snakker titt og ofte om ting han ikke vet noe om eller vet med sikkerhet, men måten han fremfører det på gir mottakeren inntrykk av at han har full kontroll. Dette fører til at jeg ikke kan stole på ham, og må sjekke alt på egenhånd.

 

Prikken over i'en er at han blir drittsur når ungene oppfører seg på denne måten, skjeller og smeller så det synger i veggene, men når jeg påpeker overfor ham at han er akkurat slik selv, så kan han ikke svare, men flykter fra situasjonen (a la "jeg må gå og handle nå, jeg skal på trening", etc.).

 

Hvorfor gjør han dette, og hva annet lyver han om tro som ikke jeg har oppdaget? Jeg klarer ikke å stole på ham og skjønner overhode ikke hvorfor han gjør dette? Er det noen som har liknende erfaringer? Hører gjerne fra både mødre og fedre!