Vanskelig - Tenårings-bonus-datter - trenger hjelp

[Anonym bruker]

Håper noen kan dele erfaringer eller tips, da situasjonen for min del begynner å bli uholdbar og tar mye energi. Det ble litt langt, men setter veldig pris på tilbakemeldinger om noen orker å skumme igjennom...

 

Samboer og jeg har et godt forhold, et felles barn. Han har en datter fra før som nå er kommet i tenårene, hun bor hos oss annenhver uke. Jeg synes egentlig det alltid har vært litt vanskelig dette med å være bonus-mamma, men hun har alltid akseptert meg og vært glad i meg, så det har fungert ok.

 

I den siste tiden har ting fungert dårligere og dårligere. Mye antakelig pga tenåringsfasen som har begynt, men hvordan skal man komme gjennom den på best mulig måte. Selvfølgelig blir det konflikter fra tid til annen, men sånn som det er nå føles det veldig behagelig når hun er til mor, mens det grues til hun kommer tilbake. Disse tankene får man jo dårlig samvittighet av.

 

Noen av utfordringene som går igjen:

- siden hun bor hos oss annenhver uke, synes jeg det er rimelig at hun tar del i noen av hjemmets oppgaver. Det har blitt begrenset til kun vask av et bad på 1x1 meter, og det er ikke alltid det blir gjort, og det må stadige påminnelser til.

 

- holde orden i egne saker, men det er stort sett far og jeg som plukker opp etter henne siden hun virker veldig lite ryddig. Alt "mistes", og det virker ikke som hun bryr seg så veldig fordi om mobilen blir borte. Den dukker jo oftest opp igjen... Det er egentlig veldig lite hun viser "forhold" til, og det gjelder også penger.

 

- til vanlig har hun leggetid 2100, som også sklir ut noe. nå i ferietid er det jo greit at man er oppe lenger, men jeg synes det er godt med litt voksentid på slutten av kveldene. Er dette for mye forlangt?

 

- har egentlig fått ansvar for å dusje regelmessig selv, men dette må passes på. Likeledes skifting av klær, går ofte i de samme "favorittplagg" og helst kun joggebukse. Jeg synes det er ok at hvis man skal på besøk, ut og spise etc så kan man ha på noe annet enn joggebukse, feks dongeri- selv om man ikke skal være pyntet...

 

- nå for tiden svarer hun ikke, evt først med et intetsigende "hæ", deretter stort sett "vet ikke" eller et småsurt, avmælt "ja, nei, ja har gjort d" ..

 

-prøver å inkludere men det blir litt vanskelig å ha en positiv innstilling til dette når det kun er likegyldig eller negativ respons... så den siste uka snakket vi omtrent ikke sammen, hun sier ikke hei på morran, og starter ikke en eneste samtale.. Blir veldig "dårlig stemning" hele tiden...

 

Dette er det grunnleggende, når det er sagt er hun flink med småsøsken. Far er enig med meg når jeg legger fram ting for ham, stort sett, men når det kommer til stykket er det sjelden han som tar tak i ting. Han synes åpenbart at det er vanskelig å ta opp ting og lage dårlig stemning, det skjønner jeg jo, men man kan jo ikke godta ufordragelig oppførsel heller. og når ungene er store er det lov å kreve noe tilbake, både i form av humør, "takk" når det er naturlig, og noe bidrag i hjemmet? Det er vanskelig å overse.

 

Hos sin mor er det bare de to, og hun er nok ganske bortskjemt fra før av, tydeligvis.

 

I forkant av at vi fikk vårt felles barn, sa han at vi antakelig kom til å bli bedre knyttet sammen, bonusdatter og jeg, men jeg føler egentlig det motsatte. Følelesen av å ikke strekke til, og være den onde stemor som ikke lykkes er vanskelig å håndtere, samtidig som jeg lurer på hvordan det blir om tingenes tilstand får utvikle seg...

[Anonym bruker]

Hvis dette er snakk om en tenåring så synes jeg at leggetiden er altfor tidlig. Når legger hun seg hos mor?

 

Vår tolvåring legger seg vanligvis kl.21.30 kvelden før skole og nå i sommerferien blir klokka ihvertfall 22.30 om ikke 23. Nå er vi så heldige at vi har egen tv-stue til barna, så de sitter jo ikke oppå oss om kveldene med mindre vi ser en film sammen og det gjør vi ofte nå i ferien. Hverdagene går som regel fort, så det er viktig å nyte ferietiden hvor man faktisk har mulighet til å være mer sammen med ungene. Man må nok bare innse at alenetiden som voksen blir å forsvinne desto eldre ungene blir. Dere får heller nyte hverandre annehver uke når dere faktisk har mulighet til det.

 

Når det gjelder plikter så er det selvfølgelig noe hun skal ta del i. Har hun en liste hun jobber etter, eller faste dager? Desto mer struktur man har, desto enklere er det å følge det opp. Roter jentene her i huset slenger jeg rotet på rommet deres etter en viss tid, og så er jo rydding av rom en plikt de skal gjøre i løpet av uka. Får hun ukelønn for det hun gjør, hvis ikke så er kanskje det en idè. Men da må dere sette dere ned sammen med henne og bli enige om en avtale som er gjennomførbar.

 

Min jente er ekstremt hormonell og prepubertal for tiden, så har vel innsett at jeg bare må leve med det. Finner meg ikke i hva som helst, men takhøyden er nok litt større enn normalt, hvis ikke ville det vært utrivelig her hver eneste dag. Ta det for det det er, og så trøster vi oss med at det er forbigående.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner veldig godt at dette er frustrerende for deg. Jeg mener, i likhet med deg, at barn uansett alder bør oppføre seg høflig mot andre, og si hei, takk osv. Furting uten grunn ville jeg ikke akseptert, da det påvirker hele husholdningen i negativ retning. Jeg sier meg enig i det andre innlegget om at leggetiden virker litt for tidlig hvis hun er i tenårene. Min bonusdatter er 12 og legger seg til kl 22 på hverdager. Dette er kanskje litt sent, men vi har innført en sålalt "komme til ro tid" en halvtime før hvor barna skal være pysjet og tannpuss osv være gjort. Dette overholdes ikke alltid, men vi prøver. Rett og slett fordi vi ønsker litt voksentid etter de har lagt seg. Jeg syns også dere kan ha et "familiemøte" hvor jenta er med og hvor dere forklarer at alle må bidra i et hjem. Det er ikke riktig at barn med skilte foreldre bare kan "valse" fra den ene til den andre og bli vartet opp hvor enn de kommer. Det at biomor duller med henne, skal ikke du/dere lide for. Ellers er det flott at hun har et godt forhold til ditt barn, men leit at hun er avvisende mot deg. Det er nok hormoner som herjer tenker jeg, men allikevel bør du behandles med respekt, og føle deg vel i ditt eget hus. Kanskje dere kan ta en prat med biomor og høre hvilke plikter osv hun har der? Også i forhold til leggetid.

Håper det ordner seg for dere, men som bonusmamma selv med jente i tenårene har jeg full forståelse for din frustrasjon.

[Anonym bruker]

Hei igjen, det var jeg som startet tråden.

 

Takk for svar, det er så nyttig å høre andres opplegg og erfaringer.

 

Stedatter har nettopp fylt 11, og "leggetiden" 2100 er kun før skoledager hvor hun må stå opp før 7, og hun har behov for mye søvn. Det er ganske veiledende, for hun blir bedt om å gå å pusse tennene da, og bruker en liten halvtime før hun somler seg i seng. Når det ikke er skole blir klokka stort sett +/- 2230, og da skal vi voksne helst være i seng også. Enig i at man skal nyte tiden med ungene, men for meg blir det slett ikke nytelse når hun er så furtete og avmålt i forhold til meg. Da er det virkelig godt og befriende, tro meg, med litt voksentid før man må haste i seng.

 

Vi har hatt et møte, men da var humøret helt annerledes, så det gikk greit, og da la vi opp til at alle i familien hadde forbedringspunkter, og hva vi var flinke til. Det ble vel strengt tatt ikke så mye bedre etter møtet. Ukelønn er forsåvid prøvd, men siden hun ikke har et forhold til penger, bryr seg ikke så hardt om hun har eller ikke, eller om hun mister, så er det nesten ikke vits... men er enig i at det kan prøves igjen. Er mer på den at man kan ha en fast ukelønn, som det blir trekk i hvis hun ikke gjør et slags minstemål, istedet for at man skal få noen kroner for hver lille ting man bidrar med. Det er jo normalt å bidra litt i en familie uten betaling, men det er langt fra noe barnearbeid vi legger opp til altså, har hun bare ryddet etter seg selv skulle jeg vært fornøyd. Så kan man selvfølgelig i ferier ha ekstra ting som er frivillige men som man kan få noen ekstra kr for...

 

Har utrolig dårlig samvittighet for at jeg synes ting er så mye bedre når hun ikke er her, men det er sånn jeg føler det nå når det er vanskelig... Mulig jeg har litt for høye krav, men det er så slitsomt med sånn "sur" stemning...

 

 

Starter...

[Anonym bruker]

Alt du forteller om din stedatter er akkurat likt som jeg har det med min sønn! Med unntak av en ting, han er ikke sur, taus og furtete, han er nesten alltid blid, pratsom og hjelpsom.

 

Men alt det andre: at det ikke nytter å be om at oppgaver skal gjøres, at ukelønn eller ingen ukelønn betyr null, at han er glemsom, vimsete og rotete, haler ut leggetida maksimalt, mister klokker og mobiltelefoner stadig osv, alt det der kjenner jeg igjen.

 

Det siste halvåret har det imidlertid blitt en del forandring. Noe av det kom seg av at jeg bevisst begynte å melde pass omkring hans slomsing og roting. Jeg nekter å vaske eller støvsuge på rommet hans før han har rydda det, og jeg bestemmer hvilken dag det skal skje. Så sier jeg at om han rydder det, kan jeg bidra med å gjøre reint og med å re opp senga til sofa så det blir litt hyggeligere (han liker å ha kamerater på besøk) og at dette dessuten er forutsetninga for ukelønn. Da gjør han det som regel.

 

Jeg sa også i fra på et tidspunkt at jeg var lei av å stå opp og mase han ut av senga, mase til klærne var på, husje ham opp på kjøkkenet for å få i seg mat og husje ham ut døra for å rekke skolen. Jeg avgjorde at dette var hans egen affære. Men jeg sørger for at han alltid har vekkerur tilgjengelig, eller at han setter alarm på mobilen (når han nå klarer å holde greie på hvor han har den). Nå står han opp sjøl, steller seg, spiser osv, og før han går spør jeg bare om han trenger hjelp, og evt om det kanskje er noe spesielt å huske på, eks. gymtøy.

 

Jeg gjør heller ikke noe for å spore opp mistede ting mer - har han ikke badebukse, blir det ingen svømming den dagen. Finner han ikke mobilen, må han håpe på at den dukker opp i rotet hans eller hjemme hos faren. Mangler han støvler, får han gå i småsko og bli våt osv.

 

Generelt: Jeg tror ikke lenger på belønninger og lokkemat. Noen ganger spør han hva han får for å passe småsøsken, for eksempel. Siden jeg generelt har slutta med bikkjepsykologien (du skal få ditt hvis du gjør datt), svarer jeg bare at det er blant de oppgaver jeg forventer at han gjør, fordi alle i en familie må delta som best de kan. Og jeg sier også at det kun er en eneste ting jeg deler ut ukelønn for, det er den ukentlige helgevasken/ryddinga som jeg dessuten hjelper ham med.

 

Andre småjobber og pengesummer må vi forhandle om dersom det er behov for det. Men den der "du får ditt hvis jeg får datt"-oppdragelsen er bare med på å oppdra slabbedasker. Etter hvert tror de de skal få fordeler eller belønninger bare for å få på seg klærne om morgenen. Jeg har slutta å si: "Du må rydde etter deg når du har brukt noe". I stedet roper jeg han til meg, og peker på det jeg ikke er tilfreds med, og sier "Det ligger klær på gulvet her på badet som jeg ikke vil ha her." eller: "Nå er det vått på doringen av urin. Det må du tørke vekk før du forlater do."

 

Jeg åpner ikke for diskusjon eller "gjør det etterpå"-argumenter, bare sier i en rolig tone hva jeg vil ha fjernet, og når han har gjort det sier jeg "Takk, flott." uten å gjøre et nummer av det. Nå er han kommet så langt at han faktisk sier "Unnskyld!" hvis jeg finner dammer på doringen eller åpenbare rotehauger i fellesrommene.

 

Nå skal det sies at disse deltidsbarna blir noe mer forvirra og vimsete enn de som bor i bare ett hjem. Men å få ansvar og å bli ansett som kompetent, er med på å gjøre en ansvarsbevisst.

 

Og jeg tror det vil hjelpe om du dessuten hele veien hygger deg med henne, klemmer henne og viser henne kjærlighet og vennskap... det trenger bonusbarnet fra deg, for det er de alltid litt usikre på om de har!!

[mia_mia]

Hei.

 

Jeg er i en lignende situasjon selv, da jeg krever mer av mitt stebarn enn både hans far gjør, og tydeligvis også mer enn moren gjør (han bor mest hos henne). Å være stemor er svært vanskelig, fordi man underlegges andres premisser kontinuerlig og må passe på hele tiden slik at ikke frustrasjon som skyldes voksne problemer går ut over et barn som ikke er skyld i situasjonen selv. Men: jeg tror noe av løsningen ligger i at du og faren MÅ kreve det samme. De reglene som gjelder må være husets regler, ikke "stemors kjipe regler" og da må far, som du sier er enig i prinsippene, også være med å kreve eller håndheve reglene. Jeg synes ingen av reglene du skisserer virker noe annet enn normale. At jenta blir skjemt bort av sin mor eller virker som hun ikke pleier å måtte gjøre mye der, angår ikke hvordan hun skal være hjemme hos dere, så lenge hun gjøres godt kjent med og forstår deres krav (de må være rimelige, men det virker de som de er). Snakk med henne, ros henne for at hun er god med de yngre søsknene (det er vel det aller, aller viktigste!). Her i huset prøver jeg alt jeg kan å ikke være den som alltid kjefter og klager og krever at ting skal ryddes - og far begynner å bli bedre på å si i fra han også, på en hyggelig måte. Da går alt mye bedre, og man slipper å være den ene som liksom alltid skal "mase".

 

Lykke til!